Resett skrev for noen uker siden om en tysk politiker som fryktet borgerkrig. For noen år siden ble man sett på som nokså ekstrem hvis man i det hele tatt nevnte slike tanker. Nå nylig var en mulig europeisk borgerkrig plutselig tema for en diskusjon på årets Kapittelfestival i Stavanger.
– Årets Kapittelfestival skulle handla om «Samhald». Men eit minst like tydeleg tema ble det motsatte: Konflikt.
Dette er innledningen til en interessant artikkel av kulturjournalist Jan Zahl i Stavanger Aftenblad.
– Lever me i ei mellomkrigstid? spurde Sven Egil Omdal.
Zahl beskriver det som nesten surrealistisk at man i styrtrike Stavanger, i verdens beste land å bo i, på en litteraturfestival i byens nyoppussede fancy bibliotek, samler et stort publikum for å høre Omdal og tre utenlandske intellektuelle kapasiteter diskutere (slutten på?) europeisk fellesskap.
– Og så dukka altså dette spørsmålet opp, skriver Zahl. – Lever me i ei mellomkrigstid? I en illusjon om at me, liva våre, velstanden vår, landet vårt, Europa, er trygt?
– Kanskje, svarte Kaspar Colling Nielsen, forfatteren bak «Den danske borgerkrig 2018-2024» som satirisk beskriver en borgerkrig i Danmark utløst av kollaps i boligmarkedet, fattigdom og desperasjon. Bankene brennes og politikere halshugges. Han fortsetter:
– Det kan bli krig. Det er ekstremt ustabile tider i Europa. Ting vi var vant til å være enige om er i spill. Migrasjonskrisa deler Europa i to. Folk hater hverandre. Tatt ut i det ekstreme kunne det blitt borgerkrig i europeiske land.
Dansken frykter at vi i Europa er på kollisjonskurs mot at den stadig hardere retorikken når et punkt der ordene blir til handling.
– Men det var jo ikkje dette Kapittel skulle handla om? skriver Zahl. – Det skulle jo handla om samhald? Sat me her og lulla oss inn i naive tankar (om) fellesskap og kos – mens me eigentleg er ombord på Titanic?
Zahl blir pessimistisk:
– Etter Brexit, etter valet av Donald Trump, etter migrasjonskrisa, etter utviklinga i Ungarn, Polen og Italia, etter Riksdagsvalet i Sverige, skal det noko til for å konkludera med at «samhald» er det som pregar verda akkurat nå.
– Eg jakta samhaldet heile denne festivalettermiddagen (…) men eg fant stort sett bare vitnemål om det motsette.
Sylfest Lomheim skulle snakke om språklig samhold, men pekte på det motsatte: at sosiale medier er usosiale steder hvor vi stadig misforstår hverandre – vi burde helle snakke sammen. Det nordiske samholdet er sjanseløst, siden kun svensker og nordmenn forstår hverandre, finnene forstår ikke svensk lenger, Island har snudd ryggen til nordiske språk og danskene er det ingen som forstår – knapt de selv.
Europeisk pessimisme, afrikansk optimisme
Den nederlandske historikeren Geert Mak var også pessimist:
– Vi ser en reaksjon mot globalisering, folk føler seg forrådt av elitene, de er lei av reformer uten at de blir hørt. Resultatet er tap av sosialt samhold, verdighet og rituale.
Geert Mak skulle ønske han var historiker i 2068, slik at han kunne se tilbake på vår tid, med fasiten i hånda.
Zahl avslutter:
– Omtrent slik me i 2018 kan sjå tilbake på 1928 og vita det folk på den tida ikkje ante: At dei levde i mellomkrigstida.
Den eneste optimisten var Alain Mabanckou, opprinnelig fra Republikken Kongo:
– Jeg har tro på at Europa vil ta til fornuften. Jeg kan ikke se for meg en borgerkrig i Europa. De har ikke råd til en ny storkrig. Jeg tror på de som vil si stopp før det er for sent.