Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX

Den seneste tiden har det dukket opp et nytt begrep. Jeg vet ikke hvor det stammer fra, men første gang jeg personlig så det omtalt, var av Nettavisens kommentator, George Gooding, «Det gode hatet». Dette begrepet anvendes om mennesker som er så skråsikre på at de selv representerer «det gode», at de mener seg berettiget til å hate «de onde» som de er politisk uenig med.

annonse

Hatefulle ytringer defineres av disse gode til å utelukkende å dreie seg om ytringer som går mot deres egne meninger, mens deres egne ytringer, uansett hvor hatefulle de oppfattes av andre alltid er berettiget fordi de befinner seg i en stadig krig mot «de onde». Og de onde er de som er uenige med dem i Norges asyl- og innvandringspolitikk og som ønsker en strengere politikk og heller vil hjelpe folk i nærområdene slik at de hurtig kan vende hjem når forholdene tillater det.

For «de gode» ser det ut til at det kun finnes en eneste grunn til å være mot stor innvandring: At man er rasistisk og ser ned på mennesker fra andre religioner, med annen hudfarge, fra andre kulturer og med annen opprinnelse. At en motstander av masseinnvandring faktisk kan ha gode motiver, er helt ubegripelig for «de gode». Samme hvor mye man argumenterer for at man ikke ønsker at det skal dannes en ny underklasse av fattige, arbeidsløse, isolerte, dysfunksjonelle og deprimerte mennesker i Norge, synes det umulig å nå frem til «de gode». I deres verden finnes kun en eneste løsning på alle verdens problemer: Å flytte lidende mennesker til Norge.

I denne kampen synes ethvert utfall mot «de onde» lovlig og legitimt. Man kjemper jo en god kamp mot ondskap og rasisme. Å utrope mennesker som aldri i sitt liv har hatt en rasistisk tanke i sitt hode til rasister, nazister, fascister og hatefulle ses på som både legitimt og nødvendig. Og så ser man ikke at det man selv bedriver, faktisk er hatefulle ytringer i «det godes» navn. Som om hatet «de gode» uttrykker, er et godt hat, i motsetning til et «ondt hat» som man tillegger dem man er uenig med.

Kjærlighet og hat

Disse tankene ble ekstra relevante for meg idet jeg leste en meningsytring i Nettavisen i dag av skribenten Kenneth W Veseth, med tittelen Hvorfor du bør hate og konsekvensene av å la være. Veseth argumenterer for at «vi» som er gode og ønsker det gode, naturnødvendig bør hate alle onde gjerninger. Elsker man barn bør man hate overgrep mot barn, skriver Veseth, og anser kjærlighet og hat som to motsetninger som bør eksistere side om side, og faktisk er to motsetninger som er avhengig av hverandre. Uten hat, ingen kjærlighet.

Veseth bruker et eksempel som åpenbart dreier seg om Anders Behring Breivik og påstår at det er en følge av kjærligheten å hate hans gjerninger. Det minner meg om en reportasje i TV2 fra det store blomsterhavet foran Domkirken i Oslo etter de den grufulle terroren ABB utførte. TV2s reporter, mannen med pakistansk opprinnelse, Kadafi Zaman, påsto at store folkemengder hadde møtt opp og lagt ned blomster for å vise sin avsky mot terroristen. Men var det derfor vi var der?

Jeg så ansiktet til mange mennesker som la ned blomster. Ingen uttrykte avsky. Tvert imot så ansiktene deres sorgfulle og triste ut. Og selv følte jeg en uendelig sorg over alle de tapte, unge livene. Sorg over alt det de kunne utrettet, men som terroristen hadde frarøvet dem.

Joda, de første dagene etter terroren, følte jeg også et raseri, en intenst aversjon mot drapsmannen. Men hat? Nei, det var et oppblussende menneskelig sinne mot ondskapen han sto for. Hat er for meg noe langt dypere og altomfattende. Det er noe kvalitativt helt annet enn sinne og avsky, som er forbigående og midlertidig, og før eller senere erstattes av sorg og dyp tristhet over de tapte livene.

Ondskapens natur er å ønske at vi skal hate den, for på den måten gir vi det onde innpass i vårt eget sinn. Er det i det hele tatt mulig å føle hat mot en bestemt gjerning, slik Veseth påstår? Nei, hatet vil uvegerlig rette seg mot de menneskene som utfører de gjerningene vi føler avsky mot, eller enda verre; Mot de menneskene som har meningene vi føler avsky mot.

Det finnes intet slik som et «godt hat». Hat er ondskap, det er mørkets makt, og lar man først ondskapen få innpass i sitt sinn, så mister man etter hvert styringen over den. Hatets iboende natur gjør at hatet blir herre i sinnet, og har man først hengitt seg til å hate noen, det være seg en ond mor eller far, en overgriper eller en politisk motstander, så blir man fort en slave av hatet.

Hatet trenger næring, det vil vokse og det vil bre seg i hele ens personlighet. Hatets næring er ens godhet, ens kjærlighetsevne, ens evne til empati og omtanke for andre. Hatet vil vokse som en edderkopps spinn og bre seg umerkelig i hele ens personlighet. Hvem kjenner vel ikke det gamle, bitre mennesket som har latt seg ødelegge av en urett eller en urettferdighet, og som har latt sinnet og hatet ta bolig i sitt sinn og ender opp som et kjærlighetsløst og bittert menneske?

Litteraturen, filmmediet og psykologien er full av studier i mennesker som har latt hatet få fylle sitt sinn og overskygge alt av deres kjærlighetsevne og godhet. Hat er det samme som gift for mennesket. En gift som dreper det gode og som utrydder vår kjærlighetsevne.

Det finnes ikke noe slikt som «godt hat». Hat er hat og det er ondt og drepende uansett om man hater «de gode» eller «de onde». Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men en dyp sorg. Sorg og smerte overfor det de som er oppfylt av hat kan utrette av onde handlinger. Tyr vi selv til hatet, blir vi en av dem som hater. Vi mister vår medfølelse og vår innsiktsevne. Vi ser bare ondskap selv der den ikke er. Vi tillegger våre medmennesker onde motiver der det ikke finnes slike. Og har vi latt hatet få innpass i oss, så er vi slaver som blir tvunget inn i visse meninger, for hatets natur er tvang, der kjærlighetens natur er frivillighet og refleksjon.

Når enkelte såkalte antirasistiske debattanter fråder av sinne og ukontrollert affeksjon i debatter på TV, så ser jeg overhode ingen kjærlighet. Jeg ser bare hat og forakt. Det motsatte av kjærlighet. Men selv er de dypt overbevist om at det er de som er «de gode».

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.