Stig R. Wigestrand
Innovasjonsrådgiver
Regjeringen Solberg på Slottsplassen. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
Del saken
  • 1.1K
  •  
  •  
  •  
  •  

Det er noen år siden. Barna mine var yngre, og de spilte fotball og håndball. Det som overrasket meg, spesielt i kamp, var at flere barn gråt underveis i spillet. Ikke bare en gang, men mange. De fikk en dult, eller mistet ballen, og så la de seg ned og gråt. Ofte løp foreldrene ut på banen, og bidro med sin ukontrollerte forskrekkelse til at barnet gråt enda mer.

Jeg har drevet mye med idrett, og det var lett å se at de ikke gråt fordi de fikk vondt. De gråt fordi de syntes synd på seg selv. Hva har skjedd med barna, og hva i alle dager har skjedd med vår evne til å hjelpe dem å tåle litt motgang? Tidligere satt 12-åringer barnevakt, men nå må vel 12-åringer ofte ha barnevakt selv? Hva i alle dager har skjedd?

Norge, som ellers i Vesten, var preget av æreskultur i middelalderen, fram til slutten av 1800-tallet. Da begynte folk å tenke at ære, og det å ofre sitt eget eller andres liv for ære, kanskje ikke var så veldig lurt lenger.

På 1900-tallet, i løpet av to verdenskriger og de harde 30-årene, vokste verdighetskulturen fram: Ta deg sammen når ting er vanskelig – oppfør deg med verdighet – vis respekt – om noen behandler deg dårlig, legg det bak deg og gå videre. Denne tenkningen har preget mange nordmenn og vestlig sivilisasjon, helt inn i 1980-årene.

Men etter andre verdenskrig fikk også ideen om rettigheter mer plass, og sammen med økt velstand ble rettighetstenkningen en viktig del av vår kultur. Menneskerettighetene ble vedtatt i 1948, og i dag har vi blant annet barns rettigheter, kvinners rettigheter, arbeidstakeres rettigheter, homofile og lesbiskes rettigheter, pasienters rettigheter, pårørendes rettigheter, rett til sykepenger, rett til dagpenger, flyktningers rettigheter, funksjonshemmedes rettigheter, og dyrs rettigheter, for å nevne noe. Plikter hører vi ikke så mye om lenger, til tross for Einar Gerhardsens berømte «gjør din plikt, krev din rett».

Rettigheter har selvsagt vært viktig, men rettighetstenkningen har også bidratt til utviklingen av dagens kultur; offerkulturen. Når ting går galt, er det ikke min feil, det er samfunnets feil. Jeg er et offer for omstendighetene.

At barn gråter lett når de synes synd på seg selv, og at unge utvikler mer angst og depresjon enn tidligere, er neppe tilfeldig. Offerkulturen er, dessverre, preget av tradisjonell, marxistisk tenkning; det er samfunnet som skaper problemene, ikke individet. Da leter vi ikke etter løsninger hos individet, men i systemet som omgir individet. Dermed overser vi forhold i individet vi også må forstå for å utvikle gode borgere, og et godt samfunn.

La meg illustrere med noe vi stadig hører mer om, nemlig krenking.

I vår kultur er det nå et sterkt fokus på at vi verken skal krenke, eller bli krenket. Vi skal skjerme både barn og voksne for det som er vondt og ubehagelig. Idealet om null krenking er viktig er hjulpet fram av våre elite-politikere – proppet med moralistiske formaninger, samt kompetansemiljøer med gode intensjoner, men ikke like gode svar.

Det er sikkert lurt å redusere krenking, men hva med robusthet? Hva med å utvikle barnas evne til å tåle at verden ikke alltid går slik de ønsker? Hva med å forberede dem på at gloseprøven kan gå dårlig, skituren blir mer slitsom enn du trodde, kjæresten din gjør det kanskje slutt en dag, og du stryker på oppkjøring? Kan det å utvikle robusthet også være viktig, kanskje like viktig som å unngå krenkelser? Og har vi glemt at robusthet kan utvikle både empati og medfølelse, fordi man lettere forstår hvordan andre opplever motgang og ubehag, når man har opplevd det selv?

Offerkulturen har nå kommet så langt at vi snart ikke kan snakke sammen om hva vi tror er riktig, viktig, eller sant. Sier jeg noe du ikke liker, kan du bli krenket – og da er samtalen slutt. Den hele og fulle sannhet finner vi nok aldri, men kjernen i vestens kunnskapsutvikling bygger på å forsøke. Da må vi snakke sammen, og også tåle kritikk, uten at vi gråter, og synes synd på oss selv. Og det innebærer også at vi stadig må utvikle evnen til å kritisere, men den evnen er vi kanskje i ferd med å ødelegge helt?

Å kritisere kan jeg nemlig nå bli straffet for. Det kan være lovstridig å kritisere ideer og tenkning jeg mener er ødeleggende for mine medmennesker – mennesker jeg bryr meg om, og kanskje er glad i. Religiøs rasisme er et ferskt eksempel på dette, og begrepet er brukt av vår egen statsminister. Hun vil ikke ha noen religiøs rasisme, har hun sagt. Betyr det at hun vil stanse reflekterte menneskers rasjonelle innvendinger mot tenkning, ideologi og praksis som kanskje, kanskje er skadelig for både barn og voksne – fordi noen kan bli krenket..?

Stig R. Wigestrand, Innovasjonsrådgiver
Forfatter av boken Vil du lykkes med endring og innovasjon? HOLD MUNN, og LYTT!

Resett er en dugnad og trenger lesernes hjelp. Donasjoner fra dere holder hjulene i gang. Tusen takk!

  • kr
Eller betal til kontonummer 1503.94.12826
Vårt vipps-nummer er 124526
SMS: Støtt oss med et fast beløp på 59 kr pr måned ved å sende “Resett fast” til 2474
SMS: Støtt oss med et enkeltbeløp på 200 kr ved å sende “Resett” til 2474
Andre måter å donere på finner du på Støtt oss siden.
  • 1.1K
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]