Knut Arild Hareide har kastet en mulig sjokkgranat inn i norsk politikk. Det vil si, i det minste hvis han faktisk får partiet sitt med. Ved å erklære KrF som partienes «swinger» blir alle de andre tvunget til å revurdere sin posisjonering, sin profil og sin politikk. Alternativt forsvinner KrF under sperregrensen av Hareides stunt. Så hvis det er å sette spor etter seg Knut Arild har som mål, vil han uansett lykkes godt.
Hareides klagemål er i hovedsak at Erna Solberg har tatt KrF for gitt, og at Frp har fått for mye innflytelse på bekostning av «sentrum». Å bli tatt for gitt, fratar deg makt.
Hareide brukte mye tid under landsstyretalen til å markere avstand til Frp. Han vektla de nestekjærlige, noen vil si selvutslettende sidene ved den kristne tradisjon. Og disse knyttet han sammen med sosialistisk «solidaritet» som argument for å søke seg til et samboerforhold med venstresiden. Og at sosialismens utopier har sin arv i deler av kristen tradisjon, er nok riktig.
Hareide la opp til å skape splid både til høyre og til venstre for KrF. Han snakket om skillet mellom det mer «spiselige» regjerings-Frp og den fløyen som har Sylvi Listhaug som sin frontfigur. Han ga beskjed til Erna: får du Frp ut av regjering og inn i en støtterolle, er vi åpne for å bli med.
Mot venstresiden er det SV som for Hareide skal «ut». Prisen Støre må betale for å bli statsminister er å holde SV utenfor taburett. I en slik rolle vil SV kunne stjele flere stemmer fra Ap enn om de selv var med.
Hareide sa han ville være leder for KrF uansett hva prosessen opp mot landsmøtet 2. november konkluderte med. Han prøver virkelig å få både i pose og sekk. Men murringen internt er allerede tydelig.
Kristen politikk?
Hareide spiller høyt og gambler både sin egen og partiets politiske fremtid. Men de kristne er en splittet gruppe. Noen kristne er patriotiske og konservative, for dem er Hareides blokkskifte vanskelig om ikke umulig å svelge. Men de «progressive» har lite kristendom igjen i seg bortsett fra å være «snill». Og den sinnelagsetikken deler de med den postmoderne venstrenaivismen i SV, MDG og deler av Ap.
KrF er i krise fordi kristendommen er i krise. Jesu budskap kan bare lykkes hvis den kombineres med en dose selvhevdelse som må forankres utenfor den kristne etikk. Spesielt i møtet med innvandring og islam. I Europa kom den dominante politiske pragmatisme inn med den romerske og indoeuropeiske (barbariske) krigerkulturen som kristendommen blandet seg med. I sin rene, jomfruelige form havner den kristne motstandsløst spikret opp på et kors.
Uunngåelig kamp
Et «oppgjør» i KrF har ligget i kortene lenge. Derfor er det også «modig» av Hareide å ta det på sin vakt. Men om partiet kommer over sperregrensen ved neste valg, er mer usikkert, uansett om prosessen han starter havner til venstre eller tilbake mot det borgerlige til slutt.
Det er tvilsomt om det er støtte nok til et eget kristensosialistisk parti i Norge. En del profilerte mennesker er kristne mest i navnet, kan det synes. De tror knapt på Gud lenger, eller tradisjoner og familien med kvinne, mann og barn og kan like godt stemme på SV, Ap eller MDG.
Mitt tips er derfor at Hareide ikke får med KrF med på det partnerbyttet han har grublet frem. Tilbake står da et KrF i samme blokk som før, men som da kan tas enda mer for gitt av H, V og Frp. Og i tillegg har de en partileder som da må (bør) gå, sår som må leges og kanskje noen utmeldinger her og der.
Dette kan fort bli hasta la vista for KrF – og Hareide – i norsk rikspolitikk.