Det er ikke så dumt med litt kunnskap om demografi. Tallene om befolkningsvekst 1973 til 2003 kan man finne i Angus Maddisons bok Contours of the World Economy 1-2030 AD. De viser at befolkningsveksten i Vest-Europa i denne tiden var 0,32 prosent, i Latin-Amerika var den 1,90 prosent, i Asia (bortsett fra Japan) var den 1,76 prosent, og i Afrika var den 2,64 prosent. Man kan godt si at i Vest-Europa har produksjonsmulighetene blitt gjort til velstandsvekst, men i Afrika har de blitt gjort til befolkningsvekst.
Med en slik vekst vil befolkningen i Vest-Europa doble seg på 217 år, befolkningen i Latin-Amerika vil doble seg på 37 år, i Asia vil den doble seg på 40 år, og i Afrika vil den doble seg på 27 år.
Selv om denne veksten skulle gå sterkt ned – noe som er lite sannsynlig – vil den helt sikkert forbli stor nok til å føre til hungersnød og konflikter i Latin-Amerika, Asia og Afrika. For det første: Vil investeringer der da lønne seg? Og enda viktigere: Skal Vest-Europa da avlaste disse verdensdelene med å ta imot innvandring? Kan de gjøre det?
Vesteuropeere setter (sammen med nordamerikanere) større økologiske fotspor (forbruk og forurensning) enn disse andre. Det betyr da at de innvandrere fra Afrika og andre verdensdeler som kommer dit, da vil sette like store fotspor som vesteuropeerne – det blir flere store fotspor.
Et annet og enda mer tungtveiende problem er det humanøkologen Garrett Hardin beskrev i sin berømte artikkel «The Tragedy of the Commons» (allmenningens tragedie). Har man en allmenning, for eksempel et fellesbeite der alle kan slippe inn så mange kyr de vil, kommer alle til å tape på grunn av overbeiting: Hver kus melkeytelse synker mot null og slaktevekten synker sterkt, men de taper minst som dytter inn flest av sine kyr på fellesbeitet.
Det finnes unntak fra dette, som statsviteren Elinor Ostrom har vist i sin bok Governing the Commons, men det er særtilfeller og gjelder ikke for kontroll av befolkningsvekst og innvandring. Dette uhyggelige problemet må løses slik Hardin har vist i sin bok The Immigration Dilemma: Avoiding The Tragedy of the Commons: Enten må allmenningen deles opp, med én enhet til hver rettighetshaver (i dette tilfellet nasjonalstater), og la denne bestemme hvor stor befolkningsveksten skal være.
Gjør man ikke det, men lar allmenningen forbli fri, må man, ut fra allmenningens bærekraft, fastsette hvor stor befolkningsveksten skal være, og dele dette på antall rettighetshavere. Det er liten tvil om at utregningen vil pålegge hver rettighetshaver en negativ befolkningsvekst, men hvor sannsynlig er det med en FN-styrt ordning som konsekvent steriliserer alle kvinner etter barn nummer 2?
Den siste løsningen er total fabulering, men det kan legges til at her i Norge er vi i ferd med å redusere de økologiske fotspor nordmenn setter, ikke ved at fotsporene blir mindre men at det blir færre av dem fordi etniske nordmenn får færre enn de 2,1 barn gjennomsnittskvinnen må ha for å holde befolkningstallet konstant.
Tilfellet India, som Hardin også nevner, kaster lys over problemet fotsporstørrelse kontra antall. Etter hans anslag ville den bærekraftige befolkningsstørrelsen for India gitt vestlig levestandard (økologisk fotsporstørrelse) være 70 millioner, ikke over en milliard som nå.