«Vi må ta tilbake landet vårt med kjærlighet». Denne teksten kom jeg nylig over på en av mine venners FB-side. Det kraftfulle budskapet traff meg midt i hjertet. Jeg ble sittende å dvele ved ordene en stund, og måtte erkjenne at h*n har helt rett. For dypest sett handler budskapet om hva slags samfunn vi er i ferd med å bli, og hva slags samfunn vi ønsker for oss selv og våre etterkommere. Når de som har som samfunnsoppdrag å beskytte befolkningen ikke gjør det, må vi ta ansvar selv. Mer om det litt senere.
Alle ønsker vi å bli elsket for den vi er, men som jeg tidligere har blogget om er det svært mange som bærer en maske i frykt for å vise hvem de egentlig er. Hvorfor det oppleves så vanskelig å være seg selv i dette landet har jeg fundert på lenge. En ting er sikkert; dersom det blir et bevisst prosjekt hele tiden å skulle oppføre seg på en annen måte enn det som faller en naturlig er det svært uheldig for helsen. Det har jeg sett utallige eksempler på.
Av mangel på trygghet i seg selv søker man konstant anerkjennelse og aksept hos andre. Den usikre med lav selvfølelse og narsissisten med sitt ekstreme eksponeringsbehov har begge en ting til felles; behovet for å opprettholde en plettfri fasade uansett hvordan man føler seg innvendig.
Men når du er genuin og fylt av kjærlige følelser for deg selv legger du mindre vekt på ulikheter mellom deg selv og andre mennesker. (ulikhet i denne sammenheng handler ikke om materielle verdier red.anm.) Din evne til å se andre, å helhjertet virkelig se dem, åpnes. Det viktigste forholdet vi har i livet er forholdet vi har til oss selv. For ingen kan helle fra en tom kopp.
Med andre ord, det å behandle seg selv med kjærlighet og omsorg er en forutsetning for å kunne møte andre med det samme. For meg har selv-kjærlighet vært transformerende. Den omsorgen jeg møter meg selv med hver dag gjør at jeg håndterer livets utfordringer på en mer konstruktiv måte. Og min oppdagelse er at det er nettopp der lykken i livet befinner seg. Behovet for anerkjennelse fra andre blir dermed også mye mindre.
Jeg har alltid vært en idealist med et brennende ønske om å «redde verden». Det var derfor jeg valgte å utdanne meg til sosionom i mine yngre år. Og selv om jeg har endret utdanning og retning senere i livet, ligger mitt engasjement for en bedre verden og rettferdig fordeling av godene fremdeles fast. Ti år med sosialt arbeid i ulike roller har lært meg hvor viktig det er for hele samfunnet at svake grupper løftes. Grunnleggende sett handler det om stabilitet og trygghet rundt oss. All forskning viser at jo større økonomiske forskjeller, jo mindre trygghet og mer kriminalitet. Som igjen rammer oss alle.
Verden trenger mer kjærlighet. Det kan det ikke være noen som helst tvil om. For meningen med livet er vel å ha det bra? Det er heldigvis mange gode nordmenn med et stort hjerte der ute, men dessverre ser det ut til at evnen til å vise kjærlighet overfor egen befolkning er fraværende hos de fleste av våre partivalgte. Det er mye retorikk, men lite politikk som kommer befolkningen til gode. Og Norge er et lite land som er lett å rasere. Så hvordan kan vi ta tilbake landet med kjærlighet?
Den eneste muligheten jeg kan se er å stemme frem partier som har programfestet at befolkningens interesser kommer først. Et minimumskrav må være å respektere grunnloven, og gjennom både ord og handling vise at man prioriterer sine egne foran globale interesser. Vanskeligere er det faktisk ikke.
Innlegget er først publisert på Nina Cappelens blogg.