FNs flyktningkonvensjon fra 1951 skaper mer problemer enn den løser. I europeisk sammenheng gir dagens innvandrings- og asyllover store incentiver til migranter for å foreta livsfarlige reiser til kontinentet med helt urimelige forventninger om rikdom og velstand. Selv om Europas migrasjonsregime utvilsomt har gode hensikter, leder det i praksis til menneskelig lidelse og økt politisk ustabilitet. Individer og organisasjoner som insisterer på fortsette som før uten å justere kursen, fremmer derfor en umoralsk politikk som kan ha skjebnesvangre konsekvenser.
Kjernen i problemet handler om juss. Det finnes smutthull i europeisk innvandring- og asyllovgivning som fører til at personer uten rett til beskyttelse trekker mot Europa fra fjerne deler av verden. Det er spesielt to regler – når lagt sammen – som legger opp til masseinnvandring mot kontinentet.
For det første har alle migranter som ankommer Europa – uavhengig om de er flyktninger eller lykkejegere – de samme juridiske rettighetene når det kommer til hvor lenge de kan være internert. Det er strenge lover som dikterer hvor lenge individer kan være innesperret før loven tvinger myndighetene til å slippe dem fri.
For det andre kan ikke europeiske myndigheter deportere migranter som de ikke kjenner identiteten – og per definisjon opprinnelseslandet – til. Hvis man legger disse realitetene sammen, blir resultatet veldig uheldig. Det blir i prinsippet bare å vente ut den maksimale lovlige interneringstiden og samtidig nekte å oppgi sin identitet for å kunne oppholde seg på ubestemt tid i Europa. En slik ordning gir naturligvis store incentiver til å reise til Europa for personer som ikke har rett til asyl.
Ifølge FN er 7 av 10 migranter økonomiske flyktninger, og ikke reelle flyktninger. Mange av disse økonomiske migrantene har helt urimelige forventninger om hva de kan forvente når de ankommer kontinentet. Flere tror at Europas gater er gullbelagt, og at veien til rikdom er kort. Slik er det selvsagt ikke – heller motsatt. Mange ender i stedet opp med å jobbe i slavelignende tilstander for en slikk og ingenting eller må livnære seg på kriminalitet for å få endene til å møtes.
Videre oppmuntrer ikke bare dagens ordning migranter til å foreta livsfarlige reiser for å nå et Europa som ikke stemmer overens med dere forventninger, men rettighetene deres er ikke lenger ordentlig ivaretatt. Faktum er at den siste tidens sikkerhetspolitiske hendelser har ført til at Europas migrasjons- og flyktningsregime allerede de facto ligger nede for telling.
EUs hestehandel med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan – hvor flyktninger og migranter som vil til Europa via Tyrkia blir sendt direkte tilbake til landet uten å få sine asylsøkersøknader behandlet på en rettferdig måte – er en politikk som er i direkte konflikt med artikkel 6 i FNs flykningskonvensjon fra 1951.
I tillegg har Italia nå stengt sine havner for alle nye migrantskip – en praksis som strider med internasjonale konvensjoner. Landets populære innenriksminister, Matteo Salvini, har bøyd seg etter de demokratiske ønskene til Italias borgere og gjort det klinkende klart at Italia kommer til å holde havnene sine stengte for migranter i all overskuelig fremtid.
Italienske myndigheter har også inngått særdeles tvilsomme avtaler med diverse militser i Libya for å forhindre at mennesker tar seg til Middelhavet og ender opp i italiensk farvann. Disse militsene setter migrantene i diverse interneringsleirer hvor de ikke bare lever i umenneskelige forhold, men også blir utsatt for alvorlige menneskerettighetsovergrep – blant annet tortur, slavearbeid og diverse former for utpressing.
Til slutt, ved siden av å holde desperate personer for narr og skape enorme menneskelige lidelser for individene involvert, skaper dagens ordning også store politiske problemer for vertslandene. Europas drening mot partier som ønsker å gjøre om på hele etterkrigstidens sikkerhetspolitiske arkitektur kan direkte forklares med økte migrantstrømmer. En slik utvikling kan naturligvis komme til å få alvorlige politiske konsekvenser for hele kontinentet i tiden fremover.
Europas humanitære lover virker således mot sitt formal. Selv om hensikten bak Europas flyktningpolitikk utvilsomt er god, burde det nå være opplagt at dagens migrasjonslover fører til unødvendig menneskelig lidelse og politisk ustabilitet. Det er derfor på høy tid å se på bærekraften til lovene som holder dette maskineriet i gang, og ikke tviholde på regler som ikke lenger funger som de skal.