Min far kommer fra en liten trøndelagsgrend. Som 17-åring dro han til Oslo for å søke lykken. Vi snakker 1960. Han slo seg etterhvert til ro i Askim hvor han bodde i mange år. Oslo og Askim på den tiden var veldig annerledes enn slik de fremstår i dag.
Som pensjonist, etter å ha jobbet i 50 år på steder som Oslo, Askim, Stjørdal og Kolvereid, har han trukket seg tilbake til hjemstedet. Her får han se at også på dette lille stedet er mye blitt annerledes. Som elektriker i over 50 år, hvor han har passet og skjøttet sin jobb på en uklanderlig måte, alltid stilt opp og gjort jobben sin uansett vær eller vind, sykdom eller andre plager, så får han oppleve at flyktninger som fordømmer Norge og nordmenn, får rettigheter, muligheter og sågar mer penger av staten enn hva han får i pensjon.
Han får se at muslimske kvinner går rundt på det lille tettstedet med alt fra hijab til niqab, noe han for inntil få år siden ikke visste hva var for noe engang. På hans tid var det nærmeste man kom en slik bekledning, finlandshette, og den utstråler heller ikke noen spesiell trygghetsfølelse hvis man ser noen med den på i en butikk, bank eller en flyplass feks.
De få gangene i livet han hadde krav på å få noe av staten, som feks ved et par arbeidsuhell som medførte store fysiske skader, var det enten lite og ingenting å få, eller også en lang og vond prosess mot et byråkrati som aldri lot til å ta slutt.
Min far har aldri vært i den posisjonen at han har måttet gå for å spørre om sosialhjelp, men det er mange på hans alder som har blitt tvunget til det. Vi husker tiden under Bondevik 2 regjeringen hvor eldre som frøs under den kalde vinteren i 2003 og hvor strømmen ble fryktelig dyr, ikke fikk hjelp til strømregningen engang. Gamle minstepensjonister som aldri hadde nedverdiget seg til å spørre staten om hjelp til noe i løpet av hele livet, ble nå tvunget å gå den tunge veien til sosialkontoret, bare for å få til svar at «du kan jo si opp telefon- abonnementet og spare litt penger der».
Hans forhenværende samboer, en dame som er godt opp i 70 årene, søkte om å få et lån for å kjøpe seg en leilighet sentralt i en by rett utenfor Trondheim. Hun fikk avslag, med den begrunnelse at hun hadde for lav inntekt. At hun hadde store verdier i form av tomter og boliger, hjalp ikke. En flyktning i hans egen lille hjembygd derimot, som har jobbet i noen få år, fikk et lån for å kjøpe seg en leilighet til 2.7 millioner.
Men min far er en person som alltid har nøyd seg med lite. Han har aldri fått noe, men har heller aldri forventet det. Med hardt arbeid og nøysomhet, brødfødde han kone og tre barn, bygde hus og kjøpte bil. Vi hadde alt vi behøvde i barndommen og mere til. Hvor priviligerte vi var, som fikk lov til å vokse opp på et slikt deilig sted som vi gjorde. Fjernt fra bylivets mas og kjas, forurensing og lange køer, bodde vi rett ved sjøen og fjellet. Vi barna skylder vår far en stor takk for de valgene han gjorde.
Det gjør også staten. Staten har fått utrolig mye penger av min far. Penger som han nå får littegranne tilbake av i form av pensjon. Men det er også penger som denne flyktningen som nå har fått kjøpt denne leiligheten nyter godt av. Han har muligens fått en kommunal garanti for å kunne få lån. Ingen tvil om at akkurat den karen er en arbeidsom mann, men hvor mange norske ungdommer i lignende situasjon i dag kunne ha fått noe tilsvarende?
Min far fikk aldri så mye som et takk fra staten for lang og tro tjeneste. Han får heller ikke noe takk fra alle flyktninger som nå nyter godt av hans arbeid, nøysomhet og skatteinnbetaling. Tvert imot så spytter en del av disse på de verdiene, kulturen og religionen han er vokst opp med. Staten deler derimot rundhåndet ut penger, mat og bolig til flyktninger som ikke engang har fått opphold i Norge. Vi har en plikt til å hjelpe, sier de.
Den plikten har de aldri uttrykt ovenfor min far, men han er jo norsk. I tillegg er han gammel og ikke lenger i arbeid. Unyttig for staten. Så lenge han klarer seg selv, er det greit. Men når han en gang må på sykehjem, så får han nok finne seg i å måtte vente på plass, betale hele pensjonen sin i leie og mat, samt nøye seg med å spise det som blir servert. Han er jo tross alt norsk, og kan derfor ikke klage på hverken mat eller boligforhold.
Den generasjonen nordmenn som han tilhører er ikke vant til å få noe som helst. Det skulle man kanskje tro også gjaldt for en flyktning fra et fattig afrikansk land, men utrolig nok så er det mange av dem som klager på det som for min fars jevngamle blir sett på som luksus.
Kolvereid er Norges minste by og det nærmeste handlesenteret for min far. Den 1. januar 2017 hadde Kolvereid 1 748 innbyggere. Som administrasjonssentrum for Nærøy kommune, ønsket politikerne der å satse på innvandring. Som en liten og fattig kommune var nok integreringstilskuddene fra staten en gedigen fristelse. Like stor var nok skuffelsen over at det ikke ble det forventede inntaket av enslige mindreårige flyktninger som de spesielt hadde satset på og tilrettelagt for.
Alikevel satser Nærøy kommune på å bli best i Norge på integrering. Utifra statistikkene, har de langt på vei lykkes med dette. Mange har blant annet lært hvordan man skal kunne utnytte NAV og andre hjelpeorganisasjoners ukritiske vilje til å hjelpe.
Hva skal min far tenke om det?