Kjell Magne Bondevik. Foto: NTB scanpix.
annonse

Norske stortingspolitikere kjemper hvert fjerde år for å få velgernes gunst til å kunne fortsette sitt politiske liv i landets hovedstad. Når så dagen kommer hvor man skal avtre fra sin stortingsposisjon eller gå ut av en statsrådspost, dukker spørsmålet opp om hvordan man skal fylle dagene. Noen av dem har hatt et langt liv som representant i nasjonalforsamling og regjering. Det gir både kontakter og vaner som ligger utenfor menigmanns rekkevidde og forståelse.

Hvis man på toppen av dette har ytterligere ambisjoner om å være i vinden nasjonalt og internasjonalt, kan man posisjonere seg for høythengende representasjoner i styrer og organisasjoner. Ønsker man fortsatt å være «sjef» og ikke vil bli glemt, kan man for eksempel åpne et «fredssenter» med sterke bindinger til andre nasjonale og internasjonale personer som enten er fratatt eller har fratrådt sine mandater.

Kjell Magne Bondevik

annonse

Den tidligere stortingsrepresentanten, statsråden og statsministeren Kjell Magne Bondevik etablerte i 2006 «Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», mest kjent som bare «Oslosenteret». Hans partner var tidligere stortingsrepresentant Einar Steensnæs (KrF).

I 2006 uttalte Bondevik følgende om etableringen:

«Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse. Jeg har lenge tenkt at når jeg slutter i politikken, skal jeg vie all min tid til fattige og forfulgte. Vi skal gradvis bygge oss opp, slik at det blir full drift fra høsten av, da med 5-6 personer på heltid. Jeg vil benytte meg av nettverket jeg har fra tiden som statsminister. Jeg har en del åpne dører.»

Det som kanskje ikke var like tydelig for folk som applauderte Bondeviks engasjement var at han fortsatt skulle finansieres av den norske statskassen, men nå med støtte fra NORAD (Direktoratet for utviklings-samarbeid) som har vært den største bidragsyter til Oslosenterets aktiviteter med mer enn 57 millioner kroner over de siste 10 år. I tillegg har senteret mottatt mindre beløp fra private sponsorer.

«Aktiviteter»

Senterets faktiske aktivitet er av noe uklar karakter. Men etter årsrapportene deres å dømme, dreier det seg om ulike «seminarer» og mer eller mindre vage oppgaver som «konsultasjoner», bygge «nettverk» eller simpelthen bare arrangere noen møter hvor man «bringer folk sammen». Det er på Afrikas Horn, Sør-Sudan, i Myanmar og Nepal at senteret har hatt sin tilsynelatende «aktivitet».

annonse

Å bedrive denne typen «freds- og dialogarbeid» eller «demokratibygging» er ikke uvanlig blant NGOer. Norge bruker hundrevis av millioner kroner hvert eneste år på å finansiere slike bistandsaktører i Norge og i utlandet. Som oftest er det minimale resultater som kommer ut av det, og hoveddelen av kostnadene går med til å lønne egne ansatte, betale for reiser og hoteller i forbindelse med forberedelsene til slikt freds- og demokratiarbeid.

Og hele outputen for et prosjekt med en kostnad over bistandsbudsjettet på 2 millioner kroner er kanskje at en lokal partner-NGO arrangerer noen få møter på et hotell i Afrika med 10-12 personer til stede. Deretter skrives det en rapport om hvor vellykket disse møtene var og på hvilken måte det bidrar til fred, forsoning, demokrati, menneskerettigheter etc. Som rådgivere og eksperter ber man i tillegg om lønnsmidler for den norske NGOen som faktisk søker om og får tildelt pengene. I praksis gjør disse norske ekspertene svært lite utover å reise noen ganger til det angjeldende land, noe de selvfølgelig også ber om å få dekket fra UD. Men de lønnes like fullt 100 % gjennom tilskuddsmidlene.

Når pengene renner, og stopper opp..

Og selv om man gjør svært lite og har «gode, rolige dager på kontoret» forventer man nye midler til det samme år etter år, og spesielt hvis man har de rette kontaktene i forvaltningen, eller i politikken. Derfor ser vi også at politikere er ettertraktede ledere for ulike bistandsorganisasjoner. Jan Egeland er et eksempel på det, men også Jonas Gahr Støre, Børge Brende og Espen Barth Eide har vært gjengangere på begge sider av bordet når penger skal deles ut.

Men noen ganger stopper pengene opp. Det kan være at en eller flere saksbehandlere i Norad eller Utenriksdepartementet slår seg vrang og stiller kritiske spørsmål som: Hva er egentlig nytten av dette?

Eller det kan komme en ny statsråd inn som ikke har noen «forbindelser» til den aktuelle NGOen. Noen kan bli uvenner, gammelt agg skal gjøres opp etc. Når det svirrer rykter om at tilskudd er i ferd med å stoppe opp, kan det bli hektisk virksomhet for å forsøke å løse opp i «floken». Det er i slike situasjoner at de med gode kontakter er så nyttige. De kan ringe gamle venner som fortsatt er i politikken eller forvaltningen for å forsøke å få noen – helt uformelt – til å «forhøre seg» og legge press. For uten offentlige tilskudd stopper bistandsindustrien opp. Folk mister jobben og de kan ikke lenger reise rundt i verden og bo på fine hoteller.

Avslag fra Utenriksdepartementet/Norad 

Det virker å være en «stopp i finansieringen» som nå har rammet Oslosenteret til KrF-toppene Kjell Magne Bondevik og Einar Steensnæs. Etter å ha mottatt 57 millioner fra UD/Norad over ti år, hvorav hele 14,5 millioner i 2016, ser det ut til å være helt slutt fra og med 2018.

Oslosenteret søkte 1. oktober 2016 om totalt 28 millioner kroner over fire år fra Norad. I avslaget om støtte for perioden 2017-20 fokusert på Sør-Sudan og Myanmar heter det i Norads beslutningsdokument av 10.02.2017 at «Oslosenterets virksomhet framstår som lite kostnadseffektiv, spesielt i lys av at det er vanskelig å vurdere resultatene for deres målgrupper og sivilsamfunnspartnere.»

Det tilrådes 0 kroner for 2017 og i notatet ligger det også en «tentativ tilrådning» om 0 kroner i 2018, 2019, og 2020.

Resett har også sett vurderingene fra ambassadene i Sør-Sudan og Myanmar som gjennomgående er kritiske til relevans og kunnskapsnivå i prosjektene til Oslosenteret.

Norad sendte avslagsbrev til Oslosenteret den 13. februar 2017. Der gjentas kritikken mot senterets kostnadsnivå.

«Oslosenteret har en solid økonomi, og deres ansatte har bred erfaring med demokratibistand. Deres ekspertise og merverdi for den innsatsen som det søkes om i Sør-Sudan og Myanmar, er imidlertid mindre overbevisende. Søknaden tyder også på at deres kompetanse innenfor risikoanalyse, resultatmåling og landkunnskap for omsøkte prosjektland burde vært sterkere. (…) Det er uklart hvordan deres aktiviteter på lokalt nivå bidrar til endringer hos målgruppene, inkludert representanter for sivilt samfunn.»

Videre skriver Norad i avslaget at «Oslosenterets virksomhet framstår som lite kostnadseffektiv, spesielt i lys av at det er vanskelig å vurdere resultatene for deres målgrupper og sivilsamfunnspartnere. Man burde også forvente at Oslosenteret reflekterte mer rundt kostnadseffektivitet som organisasjon, kostnadsfordeling mellom de ulike aktørene og kostnadseffektivitet på prosjektnivå.»

Oslosenteret fikk likevel et tilskudd fra Norad i 2017 begrunnet med følgende avgjørelse: «Blant søknadene som avslås vil enkelte organisasjoner få tilbud om en kortere avtale med et redusert beløp for å sikre forsvarlig utfasing.»

For 2017 fikk Oslosenteret 7,3 millioner kroner fra Norad for slik utfasing.

Økonomisk krise i Oslosenteret

Men fra 2018 var det altså slutt på pengestøtten fra Norad til Oslosenteret. Norad skriver i sitt avslag at basert på regnskapene fra 2015 hadde Oslosenteret en betydelig egenkapital (8,3 millioner kroner minus gjeld på 2 millioner) som burde gi en «stor grad av likviditet». Men deretter har det påløpt til sammen ca. 8 millioner i underskudd i løpet av 2016 og 2017.

Norad opplyser til Resett at Oslosenteret ikke har fått innvilget tilskudd i 2018. Dette bekreftes av direktør ved Oslosenteret, Einar Steensnæs. Oslosenterets driftskostnader for 2017 var på 21 millioner kroner, og de gikk med 4,7 millioner kroner i underskudd.

I 2018 bortfaller altså mer enn syv millioner kroner i tilskudd fra Utenriksdepartementet sammenliknet med 2017. Nedgangen i tilskuddsmidler sammenliknet med 2016 er hele 14,5 millioner kroner. Dette utgjorde mer enn 70 % av Oslosenteret inntekter i 2016. Likevel gikk de med 3,3 millioner kroner i underskudd samme år.

Ved utgangen av 2017 hadde Oslosenteret en kassebeholdning på 4,1 millioner kroner. Total egenkapital var 5,875 millioner kroner.

Lønnsutgiftene for 2017 var 8,1 millioner kroner. Etter det Resett kjenner til, vil også noen av de større private bidragsyterne som er oppgitt på Oslosenterets nettside som «sponsorer» trekke støtten i løpet av kort tid.

Einar Steensnæs bekrefter til Resett at den økonomiske situasjonen har vært utfordrende.

– I 2016 fikk Oslosenteret 14,5 millioner i tilskudd fra UD, men gikk likevel med 3,3 millioner kroner i underskudd. I 2017 var underskuddet 4, 7 millioner koner i henhold til tall fra Proff.no. Har Oslosenteret skaffet nye sponsorer som sikrer drift i 2018 og fremover?

– Underskuddene de to siste årene skyldes i betydelig grad svikt i sponsorinntekter. En av de største sponsorene fikk betalingsproblemer og maktet ikke å innfri sine forpliktelser overfor Oslosenteret. Vi har tatt konsekvensene av dette og kuttet betydelig i kostnadene. Også staben er blitt redusert. Situasjonen for 2019 ser betydelig lysere ut. Dette skyldes både nye sponsorer og nye prosjektavtaler som er inngått både for 2018 og for 2019, svarer Steensnæs per epost til Resett.

Steensnæs sier i en senere telefonsamtale med Resett at de her refererer til totalt fire prosjekter i Kenya med en samlet årlig ramme på 9 millioner kroner. To av disse skal være innvilget allerede av henholdsvis Den danske ambassaden og den svenske bistandsorganisasjonen Diakonia. De to andre er under forhandlinger.

– Hva er likviditetssituasjonen i Oslosenteret nå og hvor lenge kan dere betale lønn til de ansatte?

– Omstillingen har gitt utfordringer også når det gjelder likviditeten. Ansvarlig drift forutsetter at lønn utbetales i henhold til avtale. Det har blitt gjort til nå og ligger som en forutsetning også for videre drift.

Har spørsmålet om «styrt avvikling» av Oslosenteret blitt diskutert med Utenriksdepartementet?

– «Styrt avvikling» er ikke noe tema for Oslosenteret. Vi underskrev en samarbeidsavtale med Bjørknes høyskole i mai 2018. Bjørknes høyskole tilbyr internasjonale studier og har relevant kompetanse i forhold til Oslosenterets virksomhet. Vi har stor tro på de synergieffektene som kan følge av dette samarbeidet, sier Steensnæs.

– Hvor mange ansatte er det nå?

– For tiden er det fem ansatte ved kontoret i Oslo og tre lokalt ansatte på kontrakt ved vårt kontor i Kenya.

De har også gjort flere grep for å spare penger. Kjell Magne Bondevik har gått inn som arbeidende styreleder, og har i den forbindelse frasagt seg all godtgjørelse og lønn. Steensnæs selv overtok direktørjobben i Oslosenteret i oktober 2017 til en lønn av kun 341.000 for en 100 % stilling. Bondevik tok ut ca. 200.000 kroner i godtgjørelse for en 60 % stilling så lenge han var leder, skriver Steensnæs til Resett.

Ny regjering, nye koster inn i departementet

Mister man 50 % av inntektene fra ett år til et annet er det klart det skaper utfordringer. Man kan også forstå en viss desperasjon i slike situasjoner. Det er derfor nærliggende å undersøke om de som står midt oppe i situasjonen forsøker å tenke kreativt rundt muligheten for å sikre fremtidig inntektsstrøm og tilskuddsstøtte.

Kjell Magne Bondevik har kastet seg veldig aktivt inn i kampen om KrFs fremtidige posisjonering og støttet Knut Arild Hareides forslag om et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.

I den forbindelse har Resett også stilt Oslosenteret spørsmål ved deres eventuelle interesser av en ny regjeringskonstellasjon. For i siste instans er det regjeringen ved ansvarlige statsråder som avgjør større prosjektsøknader. Og i en regjering med KrF vil det ikke overraske mange om partiet får utviklingsministerposten, som er ansvarlig for Norad.

Kan det tenkes at Bondevik ikke har fått den støtten til Oslosenteret under regjeringen Solberg som han ønsket seg og ser det som en naturlig kompensasjon for hans lobbyvirksomhet at senteret blir tilgodesett under en ny regjering? Det er i det minste en hypotese som flere med kjennskap til norsk forvaltning og hvordan avtaler gjøres uformelt i Norge mellom mektige mennesker har fremmet overfor Resett.

Ap og KrF

Resett stilte derfor direktør Steensnæs spørsmål om senterets interesser og posisjonering når det gjelder politikk og nettverk.

Mester og læregutt, Foto: OLE MARTIN WOLD / NTB Scanpix

– Når ble Raymond Johansen styremedlem i Oslosenteret?

– Raymond Johansen ble styremedlem i 2016. Han frasa seg gjenvalg ved oppnevning av nytt styre i 2018 på grunn av svært mye arbeid i stillingen som byrådsleder.

– Er Kjell Magne Bondeviks støtte til at KrF skal gå i regjering med Arbeiderpartiet på noen måte motivert av at Oslosenteret søker offentlige tilskudd til sine prosjekter? Forventer Oslosenteret at en ny regjering vil behandle nye søknader fra Oslosenteret på en annen måte enn denne regjeringen har gjort?

– Dette er jo et spekulativt og insinuerende spørsmål. En slik kobling har aldri vært i våre tanker. Prosjektsøknader blir for øvrig behandlet på embetsnivå i UD, svarer Steensnæs til Resett.

Kommentar

Kjell Magne Bondevik beskrives av mange som en syvende far i KrF-huset og en som øver stor innflytelse på Knut Arild Hareide. Bondevik er også kjent for en langvarig antipati til Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet generelt. Hans engasjement for en skilsmisse med den borgerlige regjeringen kan så absolutt være motivert av politiske og andre hensyn helt separat fra Oslosenterets økonomiske skjebne.

Men Raymond Johansens inntreden i styret til Oslosenteret i 2016 er så absolutt interessant. For hva gjør så mange mennesker i styret for Oslosenteret og det de kaller representantskapet i en organisasjon med bare 5-8 ansatte? Hva er det man forventer at disse menneskene tilknyttet senteret skal få til om det ikke dreier seg blant annet om å sørge for finansiering?

Våpenbrødre. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix

Vi kan bare ta til etterretning det svaret Steensnæs gir om at en slik «kobling» aldri har vært i deres tanker. Og om det skulle finnes en slik forståelse mellom partene, vil den uansett ikke være skrevet ned eller endog annet enn være underforstått som betaling for en tjeneste. Det er med andre ord umulig å bevise.

Men om ikke annet, har nå Resett flagget hvilke avslag departementet og Norad har gjort under denne regjeringen når det gjelder Oslosenteret. Da har man også et sammenlikningsgrunnlag – og en bakgrunn – for å holde et øye med hva den neste regjeringen, hvis den da utgår fra Ap og KrF, vil gjøre om nye søknader fra Oslosenteret lander på Norads bord.

At det kommer ekstraordinære tildelinger over statsbudsjettet, som da Venstre-politiker Abid Raja fikk sørget for 5 millioner kroner til «sin» organisasjon Født fri i fjor høst som del av budsjettavtalen med Høyre og FrP, er også en måte de med innflytelse kan selge sin støtte til høystbydende.

Det kan, kort sagt, være greit å følge litt med på hva skattepengene blir brukt til nå som det jobbes for et regjeringsskifte. Alt er ikke alltid slik det ser ut som på overflaten.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.