Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm peker i et innlegg i Medier24 på at kvinner i offentlige posisjoner og andre kvinnelige debattanter ofte blir angrepet på nett, samt at etniske minoriteter og muslimer angripes.

Bjurstrøm skriver også at det å bli utsatt for hat på nett medfører en stor personlig belastning, og at dette er et demokratisk problem.

Hvis Hanne Bjurstrøm hadde hatt yrkesstatus som «Ombud for kvinner, etniske minoriteter og muslimer» hadde dette selvfølgelig vært helt kurant å peke på slik hun her gjør. Men jobben Bjurstrøm har favner over mye mer enn det. I omtalen av ombudets rolle heter det blant annet «Ombudet skal bekjempe diskriminering og fremme likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet, hudfarge, nasjonal opprinnelse, avstamning, nedsatt funksjonsevne, språk, religion, seksuell orientering, medlemskap i fagforening, politisk syn og alder.»

Når man ser hennes kronikk i Medier24 spør man seg; Men hva med alt hatet som øses utover de «sinte, hvite mennene i 60-årene», som verken er 60 år eller sinte, men bruker ytringsfriheten sin til å peke på forhold i samfunnet de mener håndteres feil av politikere, det offentlige apparatet og media?

Hva med hatet mot personer med innvandrerbakgrunn, som bærer med seg «sinte, hvite menn i 60-årenes» meninger og kalles for «husneger», «sirkusape» og «rævslikker» m.v.?

Hva med kvinner, som inntar samme standpunkt som «sinte, hvite menn i 60-årene» og får beskjed om at de bør holde kjeft og/ eller steines, brennes, skytes og gruppevoldtas?

Faller disse tre grupperingene, som har meninger under fanen «sinte, hvite menn i 60-årenes meninger» inn under Bjurstrøms beskyttelse, eller må man ha andre meninger enn som så for å få beskyttelse?

I debatten om innvandring og integrering, der krystallklare fakta og statistikk legges på bordet knyttet til innvandrernes fravær i arbeidslivet, høye kostnader knyttet til innvandring, barnefattigdom og familievold blant innvandrere, samt løgn om egen opprinnelse og alder, tåles det ikke av «de gode menneskene», ofte plassert på venstresiden i norsk politikk, at man i det hele tatt henter fram fakta. Utfordringene knyttet til innvandring og integrering skal tilsynelatende ties ihjel, og de som våger å ta opp temaene stemples og hates. Det er i sannhet et demokratisk problem.

Bruk Likestillings- og diskrimineringsombudets kompetanse!

Det heter seg at de som har opplevd diskriminering får gratis råd fra Likestillings- og diskrimineringsombud om sine rettigheter og plikter, samt muligheter til å gå videre med saken. Ombudets rolle er å bidra til bevisstgjøring og være en pådriver for endring i holdninger og atferd. Slikt arbeid strekker seg lenger enn til «kvinner i offentlige posisjoner og andre kvinnelige debattanter ofte blir angrepet på nett, samt at etniske minoriteter og muslimer».

Ombudet har plikt til å gi veiledning i diskrimineringssaker som omfattes av andre regler enn de ombudet håndhever. For eksempel i forbindelse anmeldelse av rasistisk motivert kriminalitet, oppsigelsessaker som behandles etter andre bestemmelser enn arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel eller ved søknad om fri sakførsel.

Jeg vil herved oppfordre flere «sinte, hvite menn i 60-årene» og dess like til å fremme sine saker overfor Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm, og å peke konkret på hvilke saker de har vært utsatt for i skriftlig form med tilhørende dokumentasjon. Hvis Bjurstrøm tror at diskriminering, hat og urettferdighet er noe som kun rammer de hun omtaler i sitt innlegg i Medier24, må hun korrigeres.

Har ombudet allerede valgt side?

At det bør «ryddes opp» i avisenes kommentarfelt og sosiale medier er det ingen tvil om. Men at aviser i sin alminnelighet slipper igjennom «hatprat», faktabløff, «rasist- og fasistpåstander» over en lav sko mot «sinte, hvite menn i 60-årene» og dess like ser vi daglig.

I sitt innlegg i Medier24 skriver Bjurstrøm «Vi vet at pressen er selv opptatt av disse spørsmålene og ønsker å legge til rette for en god debatt, hvor hat ikke skremmer utsatte grupper fra å delta.»

Det er for mange åpenbart at avisene, NRK og TV2 favoriserer en side i debatten om innvandring og integrering, og dermed slipper på mengder med hat mot nettopp meningsbærere i klassen «sinte, hvite mennene i 60-årene». Det kan se ut til at de nevnte «får som fortjent», og at mediene ikke ønsker å beskytte disse.

Det ser dessverre også ut til at likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm nokså enøyd har sine favoritter hun ønsker å beskytte.