Begge har gitt viktige bidrag til å rette oppmerksomheten mot og bekjempelsen av krigsforbrytelser, skriver Nobelkomiteen i sin begrunnelse.
Han er blitt omtalt som en supermann, en åndelig kraft og en helt. Men for titusenvis av voldtatte kvinner er Denis Mukwege ganske enkelt legen som reddet dem.
Den brutale krigen i Kongo har gått særdeles hardt ut over kvinner. Voldtekter er blitt et våpen i seg selv, en svært effektiv krigsstrategi som driver folk på flukt, ødelegger psyken deres og fører til at hele samfunn går i oppløsning.
– Voldtekter skjer systematisk. Det er en stor tragedie, sa Mukwege da NTB intervjuet ham i 2013.
Krigen i det svært ressursrike Kongo har vært kalt Afrikas verdenskrig siden opptil seks land har vært involvert. Den har vart i mange år og ser ikke ut til å skulle slutte.
Det startet med massakrene på rundt 800.000 mennesker i Kongos naboland Rwanda i 1994. Men brutaliteten var ikke over da gjerningsmennene flyktet til Kongo. I dag kjemper ulike grupper om makten og kontrollen over verdifulle mineraler og andre ressurser i kjempelandet ved ekvator.
Mukwege ble født i 1955 og bestemte seg for å bli lege for å hjelpe de syke som hans prestefar ba for da han var liten. Han spesialiserte seg både som gynekolog og som kirurg i Frankrike.
Det var tilfeldigheter som førte til at Mukwege ble en av verdens ledende voldtektseksperter. I 1999 ble en kvinne brakt til sykehuset som han hadde bygget av utrangerte telt i Bukavu. Kvinnen hadde store skader etter å ha blitt gjengvoldtatt og deretter skutt gjennom lår og kjønnsorganer.
Siden den gang har over 40.000 kvinner fått behandling ved Panzi-sykehuset hans i Bukavu. Mange har blitt utsatt for soldatenes gjengvoldtekter mens familien har vært tvunget til å se på.
–Voldtekt er et mer effektivt krigsvåpen enn drap. Når noen blir drept, kan mennesker sørge og gå videre etter noen år. Militsgruppene merker sine ofre for livet. De setter sin signatur på dem og ydmyker dem, sier Mukwege, som i FN har fordømt både verdenssamfunnet og myndighetene i Kongo for ikke å gjøre noe for å stanse massakrene i det østlige Kongo. En skammelig handlingslammelse, kaller han det.
Kampen for de voldtatte kvinnene er ikke ufarlig for ham selv heller. I 2012 unnslapp han så vidt et attentat da hjemmet hans ble angrepet og døtrene hans tatt som gisler. Da han kom hjem, ble livvakten hans skutt og drept mens han selv falt til bakken og lot som han var død.
Etter det gikk han i eksil i Europa, men tre måneder senere reiste han hjem igjen. Da ble han varmt mottatt og hyllet hele veien fra flyplassen til sykehuset, særlig av sine pasienter som hadde samlet inn penger for å betale for hjemreisen.
På sykehuset arbeider Mukwege 18 timer per dag og opererer rundt ti kvinner om dagen. Han sier han får nær kontakt med kvinnene, men ofte er historiene de forteller så grusomme at han må overlate den psykososiale biten til andre.
Han sier det verste er å fortelle noen av ofrene at de ikke har noen framtid.
–Å skulle fortelle en 12–14 år gammel jente at hun ikke kan få barn og at underlivet hennes er så ødelagt at hun må gå med pose på magen resten av livet, sier han.
Mukwege er hedret med en lang rekke internasjonale priser for sitt arbeid, blant annet EUs Sakharov-pris i 2014.
Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2018 skal gå til Denis Mukwege og Nadia Murad for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Begge prisvinnerne har gjort en avgjørende innsats for å rette oppmerksomhet mot og bekjempe slike krigsforbrytelser. Denis Mukwege er hjelperen som har viet sitt liv til å tale ofrenes sak. Nadia Murad er vitnet som forteller om overgrep mot seg selv og andre. Hver på sin måte har de bidratt til at seksualiserte overgrep i krig blir synliggjort, slik at gjerningsmennene kan bli stilt til ansvar.
Legen Denis Mukwege har brukt store deler av sitt voksne liv til å hjelpe ofrene for seksualisert vold i Den demokratiske republikken Kongo. Etter opprettelse av Panzi-hospitalet i Bukavu i 2008 har doktor Mukwege og hans stab behandlet tusener av pasienter utsatt for slike krenkelser. De fleste overgrepene har skjedd med bakgrunn i en langvarig borgerkrig som har kostet mer enn seks millioner kongolesere livet.
Denis Mukwege er det fremste og mest samlende symbolet i denne kampen, nasjonalt og internasjonalt. Hans utgangspunkt er «justice is everyone’s business». Menn som kvinner, offiserer som menige soldater, myndigheter på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå har alle et medansvar for å varsle om, og bekjempe, denne typen krigsforbrytelser. Doktor Mukweges langvarige, dedikerte og uegennyttige innsats på dette området kan ikke overvurderes. Han har utrettelig fordømt straffefrihet for massevoldtekter, og har kritisert den kongolesiske regjering og andre land for ikke å gjøre nok for å stanse bruken av seksualisert vold mot kvinner som strategi og våpen i krig.
Nadia Murad er selv et offer for krigsforbrytelser. Hun aksepterte ikke de sosiale kodene som tilsier at kvinner skal tie og skamme seg over de overgrep de er blitt utsatt for. Hun har vist et usedvanlig mot ved å fortelle om sin egen lidelse og tale ofrenes sak.
Nadia Murad tilhører jesidi-minoriteten i det nordlige Irak, der hun levde med sin familie i den avsidesliggende landsbyen Kocho. I august 2014 gikk Den islamske stat, IS, til et brutalt og systematisk angrep på flere landsbyer i Sinjar-distriktet. Formålet var å utrydde jesidibefolkningen. I Nadia Murads landsby ble flere hundre mennesker massakrert. De yngre kvinnene, herunder mindreårige barn, ble bortført og holdt som sexslaver. I tiden som ISfange ble Nadia Murad utsatt for gjentatte voldtekter og overgrep. Overgriperne truet med å henrette henne dersom hun ikke konverterte til deres hatefulle og umenneskelige versjon av Islam.
Nadia Murad er bare én av anslagsvis 3000 jesidi-jenter og -kvinner som er blitt utsatt for voldtekt og andre overgrep fra IS-hærens side. Overgrepene var planmessige, og inngikk i en militær strategi. De fungerte derved som et våpen i kampen mot jesidier og andre religiøse minoriteter.
Etter et tre måneders mareritt greide Nadia Murad å flykte. Etter flukten valgte hun å fortelle åpent om det hun var blitt utsatt for. I 2016 ble hun, bare 23 år gammel, utnevnt til FNs første «Goodwill Ambassador for the Dignity of Survivors of Human Trafficking».
Det er i år ti år siden FNs Sikkerhetsråd, gjennom Resolusjon 1860, slo fast at bruken av seksualisert vold som våpen i krig og væpnede konflikter utgjør både en krigsforbrytelse og en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Dette følger også av Roma-vedtektene av 1998, som regulerer arbeidet til Den internasjonale straffedomstolen. Vedtektene slår fast at seksualisert vold i krig og konflikt er et alvorlig brudd på krigens rett. En fredeligere verden kan bare oppnås ved at kvinner og deres grunnleggende rettigheter og sikkerhet anerkjennes og beskyttes i krig.
Årets fredspris er trygt forankret i bestemmelsene i Alfred Nobels testamente. Med stort mot og fare for egen sikkerhet har Denis Mukwege og Nadia Murad bekjempet krigsforbrytelser og søkt rettferdighet for ofrene. De har derved bidratt til å fremme folkenes forbrødring gjennom anvendelse av internasjonale rettsprinsipper.
Vinner av Nobels fredspris for 2018.
* Født i 1993 i landsbyen Kocho i Irak, der hun vokste opp og drømte om å bli historielærer og makeup-artist
* Tilhører den etniskreligiøse folkegruppa yazidi, som ikke anerkjennes som rettroende av andre muslimer.
* Mistet begge foreldre og seks av sine ni brødre da IS gjennomførte folkemord mot yazidiene fra 3. august 2014
* Kidnappet med sine to søstre av IS, tvunget til å konvertere og brukt som sexslave til hun rømte en måned senere
* Har delt sin historie med FN og verden og kjemper for rettferdighet for yazidiene.
* FNs første goodwill-ambassadør for verdighet for overlevende ofre for menneskehandel
* Hedret med Eus menneskerettighetspris og Vaclav Havels pris i 2016.
(Kilde: http://www.nadiamurad.org )
(©NTB)