Harald Stanghelle, en dominerende pressemann gjennom flere tiår. Hans oppvekst i vestlandsk indremisjon har nok satt sitt preg på hans måte å se verden. Og nå som avtroppende styreleder i Norsk Redaktørforening og redaktør i Aftenposten, får han godstolen hos selveste Torp.
Torp innleder med å ramse opp Harald Stanghelles CV og fremhever hans dominerende stemme i kommentariatet. Man skjønner av innledningen at dette blir en koseprat av de sjeldne. Det er så man savner whisky og sigarlukten i biblioteket, dypt henslengt i hver sin Chesterfield. Det er så en føler på kameraderiet i rommet. Før jeg går videre i kronikken så går tankene til en nå avdød samfunnsdebattant av de store, Frank Aarebrot. Og med hans minne i bakhode skal jeg fortsette kronikken.
Stanghelle går høyt ut på banen og angriper indirekte «kommentarfeltet»
Torp spør om han er bekymret for ordskiftet i den norske samfunnsdebatten, og som forventet er det «Resetts» kommentarfelt som slår en som det Stanghelle henviser til når han omtaler dette som noe som oppfordrer til hat og sinne og at det er ytterkantene som blir dyrket.
Han fortsetter like engasjert med å gi skylden for disse ytterkantene og folks evne til å benytte seg av sosiale medier, til Sylvi Listhaug, FrP og «lik og del» kulturen. Det er nesten så en ikke helt tror det en hører.
Som den erkesosialisten Stanghelle er, så ser han helst at det kun er de «etablerte» medier og den «oppegående» journalist som har rett på å få fremmet sine meninger i dagens presse.
Stanghelle kan umulig fulgt med i kommentarfeltene til VG, Aftenposten, BT, BA, osv. osv. Det finnes like mye grums der som i kommentarfeltene til Resett og Document.no. Og tro meg, jeg har lest.
Stanghelle fremhever at folk blir hetset på grunn av at de ytrer seg. Og det er klart en uting at slikt skjer. Man må prøve å holde en saklig tone når man ytrer seg. Men det må ikke stikkes under en stol at det kan gå en smule varmt også for våre «oppegående» journalister, politikere og andre som til tider dukker opp i mediebilde. Man beklager uttalelsen og går videre. Selv Erna og Sylvi har gjort det fra Stortingets talerstol. Så man må ikke tro at dette er et fenomen som kan bekjempes med sensur og «no platforming», ei heller å henge ut nettrollene offentlig.
Da Torp spør hva som skal til for å bekjempe dette uvesenet, trekker Stanghelle frem en artikkel fra A-magasinet i sommer der de overlevende fra Utøya ble hetset. Den artikkelen, en av mange kom som et resultat av Sylvi Listhaugs innlegg på FB ble koblet til drapene på Utøya. Igjen et kalkulert spill fra media.
Stanghelle mener tydelig nå at nettroll skal «outes»
Det første som slår meg er rettsikkerheten ved denne tankegangen. I dag blir mordere og voldtektsmenn anonymisert i media. Men de som skriver noen ord i sinne og frustrasjon, skal bli uthengt? Kanskje det ikke er vedkommende som er registrert på Disqus som skriver. Jeg tror Stanghelle må ta seg en runde til med den saken der. Det han sier kan ikke ha passert lillehjernen. Men kom som seilende på en fjøl ut kjeften.
Når Harald blir spurt om hans uro for den klassiske journalistikken, så kommer smilet frem. Her har han tydelig mye på hjertet. Og i sin iver etter å formulere seg riktig, er han snublende nære på å fordømme den «frie» pressen ala Resett, HRS, Document og deres like. Der han sier at «Det er et paradoks at i en tid der vi trenger den klassiske journalistikken, den som er tuftet på et opplysningstidsideal om at meningene skal være frie, men, men, men….. ehhh men virkeligheten og idealet skal være sannheten Det er klart at vi har mye å bekymre oss for.»
Han er bekymret for det han kaller kvalitetsavisene. Mon tro hvem han sikter til som da ikke når opp til dette kvalitets stempelet?
Da Stanghelle sitter som styreleder i Norsk Redaktørforening, er det enkelte saker (les søknader) som vekker assosiasjoner til hans forventede kvalitetsnivå.
Han er videre bekymret for økonomien til bl.a. Aftenposten for de har ikke ressurser nok til å kunne drive skikkelig journalistikk. Kontra det han kaller «Fake News» og konspiratoriske nettsteder som blomstrer. Han roser MSM så høyt at en skulle trodd de hadde fått vinger. «De klassiske medier er tuftet på et ideal om å fremstille virkeligheten,» sier han.
Hvor har denne fyren vært de siste 10 – 15 årene? Det er nærliggende å sammenligne det med en struts som stikker hode i sanden. For mer virkelighetsfjern er det vel ikke mulig for en redaktør å fremstille seg selv.
Det er forbløffende å høre at Stanghelle ikke har reflektert over hvorfor de nye «frie» medier har stormet frem de siste årene. Hans tanker rundt dette hadde vært interessante. Men en nærliggende grunn til deres suksess, er nok den etablerte pressens egen feil. Hadde de drevet skikkelig åpen journalistikk ikke politisk lobbyvirksomhet. Tatt tak i de samfunnsproblemene som er og eksisterer i dag på en skikkelig og åpen måte. Adressert problemene der de hører hjemme. Også i sitt eget hus. Brukt den makten de har som den 4. statsmakt. Så hadde mediebildet sett annerledes ut i dag.
Stanghelle er nok en klok mann. Men han henger litt for mye tilbake i den gamle tankegangen. De etablerte eier sannheten. Og nytenkning og det å stå utenfor er usunt for den etablerte pressen.
Harald Stanghelle letter litt på sitt private slør og viser litt av mannen bak når han snakker om sitt eget selvbilde og tvilen han har om seg selv. Og det er en blottstilt mann som viser det han føler med hele sitt ansikt/kroppsspråk der han sitter framfor Torp. Og den ærligheten innbyr til å like mannen bak fasaden. Han skulle vist mer av den i sitt virke.
Mine tanker går igjen til Frank Aarebrot og hans tilnærming til politikken, pressen og historie. Og det slår meg Harald Stanghelle når han ikke til kneskålene i det som kalles innsikt og evne til å se. Både seg selv og det politiske landskapet han befinner seg i.
Man får bare håpe at det kommer noen år med visdom etter han nå trekker inn årene.