Noen dager har gått siden jeg publiserte mitt innlegg «Hvis gud vil».
Kommentarer, trusler, en smørje med private meldinger på Facebook og en hel del støtte har jeg fått. En del personangrep, helt som forventet, deriblant mange som mener jeg i kraft av å være voldtektsoffer av en norsk vestkantgutt mener jeg har lagt disse norske guttene for hat, og at jeg derfor ble så «islam-vennlig». Jeg vil gjerne først påpeke at det er forskjell på å være islam-vennlig og å være medmenneske, ettersom forskjellen åpenbart ikke er helt klar for alle lesere.
Jeg har ikke imøtekommet en eneste påstand, melding eller kommentar, heller ikke motkronikken Mumler Gåsegg skrev. Nei jeg er ikke krenket. Fordi det er ikke farlig at folk er uenig med meg. Forfatter Linda Bostrøm Knausgård sa en gang om sin eksmanns bøker, hvor hennes sykdom er nitidig omtalt og brettet ut i verket «Min Kamp 6». Hun sa: «Det er ikke farlig. Det er ubehagelig, men det er ikke farlig.»
Jeg ser dog at det de fleste har latt seg provosere over, er ingressen, som tydeligvis har blitt grovt misforstått. Fordi jeg skriver jo ikke, og har aldri skrevet at jeg ønsket at ofrene skulle være norske gutter. Det beste hadde så klart vært ingen ofre i det hele tatt! Jeg skrev gjerningsmennene. Og med det mente jeg at ettersom ulykken allerede har skjedd, så trist og urettferdig det enn er, så slipper i det minste norske gjerningsmenn et økende stigma mot det norske folk, ved et sånt enkelttilfelle, mens det motsatte ikke er tilfelle med muslimske gjerningsmenn, som får unødvendig mye hat i kjølvannet av slike hendelser. Jeg skrev aldri at jeg ønsket noen død, så kan vi please være ferdig med den ingressen nå?
Rasisme, som jeg også i kommentarfeltet ble beskyldt for, opplever muslimer i kjølvannet av dette, det er jo hele poenget mitt med å skrive kronikken, å prøve å sette lys på denne urettferdigheten. Nettopp flinke muslimer. De som er like uskyldige som deg og meg. For ja. Jeg også forstår at mange muslimer gjør dumme ting, akkurat som mange nordmenn gjør dumme ting, men nettopp denne rasismen vil jeg til livs.
Jeg ønsker dermed ikke norske menn døde, jeg ønsker ingen døde jeg. I mitt «naive» drømmeland så dør ingen av ulykker eller drap. Alle får lov til å bli gamle, lykkelige, varme, trygge og mette. Også terrorister og muslimer, også hvite gutter. Barn av regnbuen, venstrevridde høl i huet meninger som kommentarfeltet kaller det. Jeg driter i hva andre kaller det, og jeg driter i hva andre kaller meg. Jeg blir ikke krenka, til tross for min unge alder som ofte er påpekt så har jeg ekstremt mye livserfaring og erfaring generelt, mye mer enn mange andre på min alder, og jeg skal komme mer tilbake på det. Men når det likevel er slik at det er «min naivitet» skal være det verste jeg blir beskyldt for så er jo det flott. Det kunne vært verre.
Jeg syns det er for øvrig interessant at voldtekten min er et tilbakevendende tema, ettersom jeg har tidligere skrevet en betalt kronikk hvor denne belyses. Voldtekt er politisk, og voldtekt skal være politisk, og mange jenter har skrevet om sine opplevelser. Særlig etter #metoo. Jeg skrev om min opplevelse før #metoo, og kunne gjerne skrevet om den igjen, men ettersom den brukes for å angripe mine motiver i håp om å såre meg, så tar jeg det opp nå. For ja. Min voldtektsmann var norsk ja. Hvit ja, Oslo vest ja. Og om jeg ser på min historie så er disse karakteristikkene felles for alle guttene som har såret meg på ett eller annet vis gjennom livet. Men min kjære har også disse karakteristikkene. Han er like blond som de andre, og jeg hadde gått glipp av det fantastiske og kjærlige samlivet jeg lever i nå, om jeg hadde dømt alle hvite menn under en kam, basert på bakgrunn av tidligere opplevelser.
Og jeg er ganske sikker på at om min voldtektsmann var muslimsk så hadde jeg ikke dømt andre muslimske menn av den grunn. Fordi sånn er jeg. Naiv sier mange, men beklageligvis for å skuffe dere så er den toleransen, aksepten, forståelsen og empatien veldig sterke trekk ved meg, som har vært der siden jeg ble født og jeg har siden gjort meg erfaringer som har lært meg at tillit som våpen er en god metode. Jeg godtar og aksepterer svært mye fra mine medmennesker, og jeg dømmer ikke. Og jeg møter med tillit, ikke mistillit. Konsekvent tillit, så blind som det er mulig å få den, helst. Kanskje derfor har det gått så bra? Fordi jeg har flere erfaringer med muslimer enn bare mine kollegaer, og jeg skal si litt om de. og felles for dem er at de er utelukkende gode. Og er ikke det fint da? Debatten blir jo temmelig ensidig om bare de som hater muslimer skal føre debatt?
Hvis alt annet er «naivt og venstrevridd møl» så er det jo ikke rart at terror og hat skjer.
Vi med gode erfaringer må også snakke, om vi skal ha håp om å få ende på det som skjer nå. Og er vi ikke alle enige om at det er det vi vil? Leve i en verden full av fred? Da må man jo starte et sted da. Prøv å ha stikkordene blanke ark og tegnestifter i bakhodet neste gang du møter en muslim, så skal du se gode ting begynner å skje. Jeg lover!
Jeg hadde en venninne når jeg var barn. Hun var muslimsk. Og hjemme hos meg i oppveksten så hadde mamma en egen måte å fore inn aksept og toleranse med teskje. Ikke misforstå det med at jeg har vokst opp i et islam-vennlig hjem for det er overhodet ikke tilfelle, men vi hadde som tradisjon at jeg og mamma pleide å sitte sammen og se dokumentarer og fjernsynsprogram om ulike temaer. Fra jeg var ganske liten. Vi så dokumentarer om dyremishandling, omskjæring, 9/11 og alle andre store temaer som angikk verden. Vi så dem sammen, og mamma satt ved siden av hele tiden for å møte inntrykkene mine med en gang, og forklare meg hva som skjedde. Jeg stilte spørsmål når jeg trengte og fikk svar med en gang. Læring i trygge rammer og nok kunnskap til å danne meg min egen mening. Og jeg står godt og trygt i den.
Et annet kjennetegn ved min oppvekst var friheten. Den var fundamental. Jeg ble sluppet ut i verden og hadde hele den som min lekeplass. Besteforeldrene mine har brukt mange hundre tusen på å vise meg verden. Jeg hadde tatt hurtigruta to ganger før jeg hadde fylt fem år, og jeg har bodd på sikkert hvert eneste hotell rundt omkring i Norge. Også i voksen alder har jeg reist mye. Så mye som mulig. Jeg har bodd i England og reist til USA alene. Jeg har danset gatelangs barbeint i mange land og sunget høyt. Og det har gått bra. Og jeg var ute, hele tiden. Jeg fikk meg ikke engang TV før i år, etter å ha levd hele voksenlivet uten, og at jeg fikk det nå var i tillegg under mild tvang fra den mannlige halvparten i huset. Jeg var ute og møtte folk, og stilte spørsmål. Med grenseløs tillit til at verden ville meg vel, og at jeg kunne springe barbeint gatelangs i Frankrike, kjøre til Italia på moped uten hjelm midt på natten og etterlate hjertet i halsen til min mor hver gang for det ville gå fint! Så de slapp meg løs. Lot meg holde på. Fordi jeg var det barnet hvor noe annet enn akkurat det ikke var mulig. Og slik lærte jeg meg om verden. At mennesker er like overalt, og at de aller fleste mennesker er gode. For de er virkelig det.
Og jeg ville ikke ha endret på noe. Jeg har mer liv i lillefingeren enn folk flest har i hele kroppen, og etter nesten tretti år med å leve i en kropp som bare ønsker å stupe med hodet først og hjernen sist, så er det likevel en følelse av tillit jeg sitter igjen med, for ting går som regel bra. Og er ikke det flott? Tenk det, det er ikke farlig! En liten hilsen til Mumler gåsegg får det også bli, siden han er så bekymret for å skrive under fullt navn. Det heller er ikke farlig, jeg lover! Om jeg kan få alle som leser dette til å tenke setningen «det er ikke farlig». neste gang de gjør noe skummelt eller må sitte ved siden av en muslim på bussen, så lover jeg at dette blir bra greier!
Tilbake til venninnen jeg hadde når jeg var barn. Jeg spurte, ettersom jeg jo hadde sett en dokumentar på tv med mamma om omskjæring, om hun var omskåret. Jeg hadde jo sett det, så jeg var nysgjerrig. Venninnen min holdt på å le seg ihjel,og tilsto at hun aldri hadde blitt spurt om det før, men nei hun var ikke omskåret. Nå mener ikke jeg at du skal gå og spørre alle muslimske kvinner om de er omskåret, men det jeg vil frem til er at om noe virker skummelt og uvant så er det jo bare å spørre om det man lurer på, så forsvinner alle mistanker og stigma av seg selv, og plutselig så står det et aldeles normalt menneske foran deg.
Denne venninnen måtte senere rømme hjemmefra for å unngå tvangsgiftemål, så jeg er ikke så blind som dere tror. Jeg vet og ser godt hva som foregår, men vi må skille religion fra menneske, fordi dette gjelder ikke alle muslimer, og de fleste følger jo ikke islam så bokstavelig? Han som sitter i kassa på butikken, tror du oppriktig at han går hjem etter jobb og banker kona si? Men ja, noen gjør det, men er ikke tillit og kjærlighet bedre våpen å utruste seg med, en å stå på avstand og rope skjellsord etter dem? Og dere som likevel mener at venninnen min ikke er norsk nok for dere, så er ikke dere mennesker jeg ville gått i krigen med. For det om foreldrene hennes var muslimske så var ikke hun det, og hun ofret svært mye for å få være sammen med sin norske kjæreste. Hun er en gift sykepleier med norsk mann i dag. Hun både skatter her, og tar vare på dere når dere ligger på sykehus. Om hun ikke er norsk nok i følge dere, så er det dere det ikke er håp for, ikke for henne.
Jeg synes dere burde si det til ansiktet deres neste gang dere ligger på sykehus. Om legen eller sykepleieren ser muslimsk ut så syns jeg dere skal fortelle dem at dere synes at de svindler staten, er noen forbanna lykkejegere, og at de voldtar og misbruker staten og burde pelle seg hjem og alt annet dere spyr ut i kommentarfeltet av samme art.
Vet dere hva som kommer til å skje da? Ingenting. Dere vil få behandling av denne legen eller sykepleieren likevel.
Hva med annengenerasjons-innvandrere, er ikke de norske? Og hva med adoptivbarn? Hva med norske barn født i utlandet? Barn med en norsk og en utenlandsk forelder?
Hvor går grensen for om man er norsk? For meg går den om man har norsk pass, og akkurat der er jeg ferdig med å stille spørsmål. For juridisk er man dermed norsk. Og både Ola nordmann og Ali nordmann bør være like greit. Dere som er uenige med meg i det, så henviser jeg til kommentarfeltet så dere kan krangle videre der, men for meg er svaret soleklart. Norsk pass er lik norsk. Og dermed er de våre unger og ungdommer, og er lik vårt ansvar. Hva med om vi også tenker oss at disse ungdommene kanskje er ekstra sårbare og derfor i større behov for vår omsorg enn skjellsord og hat på nett? Skal vi prøve det en stund og se hva som skjer? Jeg tipper på magi, intet mindre!
En annen erfaring jeg gjorde meg i min ungdom var når jeg gikk på ungdomsskolen og en muslimsk gutt ble forelsket i meg. Jeg var aldri i et forhold med ham, og måtte knuse hjertet hans. Minnet om guttekroppen som står og gråter i skolegården står soleklart for meg, og jeg såret han ikke fordi han var muslim, men fordi jeg ikke gjengjeldte følelsene hans. Minnene om den fortvila guttekroppen står fast i meg hver gang jeg hører noen si at muslimske gutter syns norske jenter er horer. Fordi jeg ble jo ikke behandlet som en hore.
Det jeg hadde var en fortvilet gutt som gråt mens han fortalte meg at hans drøm om oss hadde vært å kjøre til Liseberg og kjøre karuseller en hel dag. Han ville til Liseberg og kjøre karuseller. Tenk for et udyr! Han ville ikke voldta meg eller kalle meg hore, han ville kjøre karuseller med meg!
Han ville sikkert voldtatt meg ved første mulighet. Men så gjorde han ikke det da. Han hadde en mamma som hadde lært han å være snill med jenter.
Slik min erfaring med alle muslimske menn er. De har etter min erfaring et sterkt og godt forhold til moren sin, og de behandler jenter med forsiktighet. Kan vi akseptere at det kvinnesynet som er negativt i Islam bare gjelder noen? Kan det være at dere gjør det større enn det er? Jeg har aldri i mitt liv hørt en muslimsk mann kalle en norsk jente hore, og hvis dere spør dere selv så har nok ikke dere det heller, dere har bare vedtatt det som en sannhet for dere selv. Og dere om det.
Heldigvis finnes det håp i verden utenfor kommentarfeltene her i landet, og jeg ble svært beveget og håpefull når jeg leste hvordan ungdommene i klasse 3C på skolen holdt minnetale der hvor de drepte guttene i trondheim gikk. Jeg synes minnetalen de holdt er verdt å bevare for ettertiden, og ikke bare for de ungdommene det angikk, men for alle. Jeg gjentar deler av den her, for jeg syns det er viktig at vi ikke glemmer at disse guttene, disse sårbare og skjønne ungdommene som fikk livet revet bort før de fikk ordentlig begynt, var helt levende mennesker. Akkurat som oss. De var her, de levde, drømte og var varme, her, bare for et øyeblikk siden. Og hvis bare en sofa-kommentator i kommentarfeltet kjenner det rykke litt i hjerterota av å lese den så er vi på vei til et ganske mye bedre sted.
Jeg vet at alle i klasse 3C fikk litt dårlig samvittighet. Det er vanlig i alle land – at når man lever – respekterer vi ikke.
Når en person dør, da begynner vi å tenke på at vi må respektere hverandre så lenge vi lever på jorda og det er viktig.
Alle må passe på at det ikke må skje igjen. Vi håper alle at det var den siste ulykken i Trondheim og hele verden. Hvil i fred Reza. Og Nasrat. Jeg ønsker ingen død.