Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) ble arrangert fra 26.9 til 4.10 i år. BIFF synes jeg er Norges mest spennende filmfestival. Blant norske filmfestivaler er det her du får servert de mest edgy og provoserende filmene.
Festivalleder for BIFF er ildsjelen Tor Fosse, som man trygt kan si har beriket kulturtilbudet i byen. I 1999 var det Fosse som tok initiativet til BIFF, som nå har blitt Norges største filmfestival. Ifølge Fosse går festivalen hvert år med litt underskudd, som Bergen kino dekker. Tor Fosse er trolig den nålevende nordmann som har besøkt flest festivaler. Sammen med Kristian Fyllingsnes og Jesper K. Brevik velger han ut spennende filmer til programmet. Festivalen er avhengig av frivillige og på årets festival var det over 160 som stilte opp. I år hadde BIFF en rekordoppslutning på 68.500 registrerte besøk på ni dager. Dessuten var det rundt 550 visninger i år.
Undertegnede har fått sett mange sterke filmer på årets BIFF.
Serie- og massemordere
«The House that Jack built» skapte furore i Cannes i vår, men får ikke norsk premiere før på nyået. Da er man villig til å stå opp tidlig på en søndag, ta med seg med en kopp kruttsterk kaffe og bivåne Von Triers siste sprell på storskjerm. Som forventet er filmen både ekstremt voldelig og provoserende (for enkelte), men her er heldigvis også en del humor, av det beksvarte og morbide slaget. Som den frittalende haikeren (spilt av Uma Thurman) som tviholder på at Jack ser dønn lik ut en seriemorder, men at han er for pysete til å ta livet av hun! Faktisk er dette den friskeste seriemorder-filmen jeg har sett på noen år, og Matt Dillon gjør en av sin karrieres beste roller. Jeg registrerer at Von Trier har tatt noen poeng fra Bret Easton Ellis’ kontroversielle roman American Psycho og følelsen av den boka var mye mer tilstede her enn i den patetiske filmversjonen som Marry Harron regisserte. Men for all del: dette er ikke for enhver smak!
«Kapteinen» (originaltittel: Der Hauptmann) er et tysk drama som byr på en original vinkling på andre verdenskrig. Faktisk er manus basert på en sann historie som utspiller seg helt på tampen av krigen. På tysk territorium møter vi en tysk menig og desertør som finner en offiseruniform og inntar rollen som kaptein. Når han overtar ledelsen for en konsentrasjonsleir og starter likvidering av fanger, aner man at han ikke er helt frisk i hodet. Det er ikke lett å spå hvor dette dramaet ender, men den tar opp flere interessante aspekt ved både makt, krig og nazismen. Filming i svart-hvitt kler handlingen utmerket. Allerede 11. oktober får filmen som er regissert av Robert Schwentke norsk premiere.
Eks-nynazister i tale
«Sunset» er siste filmen fra talentfulle László Nemes. Vanlig norsk kinoperemiere er først i romjula. Hans forrige film, «Son of Saul» (2015) var et intim film om holocaust og intet mindre enn et mesterverk. I siste film bruker han det samme filmatiske grepet hvor han tett opp i ryggen på karakterene og vi følger hovedpersonen opp trapper i storslåtte hus, på padling i elva og gjennom trange gater. Irisz (Juli Jakab) er en ung kvinne i Budapest like før Det østerrikske-ungarske dobbeltmonarkiet går mot slutten (derav tittelen) og første verdenskrig bryter løs. Regissør Nemes klarer å gi følelsen at man faktisk går gatelangs i Budapest anno 1913. Bare det er nok til å se den.
«EXIT» er virkelig en oppsiktsvekkende film. Norske Karen Winther har laget enpersonlig dokumentar om sin bakgrunn fra både venstre- og høyreekstremt miljø. Hun skal ha kred. for et modig og spennende prosjekt. I filmen møter hun både tidligere ekstremister i Danmark, Frankrike, USA og Tyskland som har brutt ut fra div. organisasjoner, som en tidligere jihadist i Frankrike, samt kvinner i USA som har tilhørt ekstreme grupperinger. Men den definitivt mest interessante er den tidligere tyske nynazisten Manuel Bauer, som stadig innhentes av sin fortid. Bauer er en kompleks personlighet, og det er sterkt når han forteller at han hjemsøkes av blikket til en gravid kvinne som så han inn i øynene idet han sparket henne i magen. Dessverre var ikke Winther til stede på Q & A. Det var flere som ønsket å stille henne spørsmål om filmen.
Drømmen om Hollywood
«Kule-Kurt: Cowboy fra Osterøy» er en dokumentarfilm som får trimmet lattermusklene til Gud-og-enhver, og især hvis du er filmgeek. En gang tidlig på 90-tallet har den enslige, virkelighetsfjerne, frittalende og eksentriske Kurt gått filmskole i London, men likevel snakker han en slags form for bygde-engelsk. Han er i 50-årene (trolig trygdet) og har arvet et familiehus på Osterøy. Dessuten har han Parkinson og har også utpreget samlemani. Planene om å gjøre det stort i Hollywood (eller Hållivudd, som han kaller det) har han aldri helt skrinlagt. Med friskt mot starter han markedsføringen av en cowboyfilm med seg selv i hovedrollen på den lokale butikken. Mest morsomt er scenene hvor Kurt forteller regissør Pål Winsents om hvordan han skal filme. Når rulletekstene flimrer over lerretet er det en del man gjerne skulle hatt svar på. Mest presserende er spørsmålet; kan dette være snakk om en norsk mockumentary a la Borat? Cowboyen fra Osterøy virker nesten like surrealistisk og lattervekkende som den kasakhstanske karakteren. Etter visningen oppfordret Kurt publikum til å vippse penger til han for å budsjettere oppfølgerfilmen. Selvsagt skal han da en tur til Hållivudd, og den turen følger jeg gjerne – på stort lerret.
Stumfilm om russisk mafia
BIFF sitt kortfilmprogram «Kortreist» er svært populært, og med god grunn: det er mye kreative kortfilmer som produseres i Bergensområdet. «Stumtjeneren» er en vellaget stumfilm i Chaplin-stil fra Landås i Bergen, om en forelsket danser som havner på kant med den russiske mafiaen. Her florerer det av fremragende filmatiske ideer, og ikke minst å bruke mellomtekster med kyrillisk skrift. «Noko stort» på 12 minutter om Knut-Ronny som blir rimelig frustrert når han får et refusjonsbrev fra Gud om at boken om livet hans ikke er interessant nok til å lagres i Guds overfylte bibliotekssamling, er leken og overraskende filosofisk. Norske kortdokumentarer er ikke alltid like interessante. Men «The Future of Iraq» utmerket seg; den bydde på noen tankevekkende refleksjoner fra irakiske barn som har sett ekstrem vold på nært hold i det krigsherjede landet.
Danielsen Lie skyter zombier
Den franske zombiefilm kalt «The night eats the world» har norske Anders Danielsen Lie i hovedrollen som det eneste overlevende mennesket i Paris. Med skytevåpen har han forskanset seg i en leilighet. Dette er vel den mest kunstneriske filmen jeg har sett om zombier, faktisk på grensen til det pretensiøse. Ifølge Danielsen Lie er filmen en allegori over hvordan det føles å lide av sosial angst. Dominique Rocher sin film er teknisk vellaget, men litt for stillestående og monoton.
Interessant nok spiller den samme Lie også Breivik i premiereklare Paul Greengrass’ film om Utøya. På en Q & A etter visningen spurte undertegnede om Lie kunne sammenligne de to karakterene. I Rochers zombieapokalypse er det et viktig poeng at hovedpersonen har norsk bakgrunn.
Anders D. Lie nølte med å respondere på det og presiserte at han egentlig ikke har lov til å snakke så mye om Greengrass sin film i Bergen, men kommenterte at det er nok hans rolle fra «31. august, Oslo» som minner mest om Breiviks karakter. I begge tilfeller spiller Anders Danielsen Lie en sosial utilpasset person.
Prisvinnere på BIFF 2018:
Beste norske dokumentar: For vi er gutta
Regissør: Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen
Les om filmene i norsk dokumentarkonkurranse her.
Beste kortreiste film: En annen verden
Regissør og produsent: Rolv Lyssand Bjørø,
Documentaire Extraordinaire: Minding the Gap
Regissør: Bing Liu
Cinema Extraordinaire: Ayka
Regissør: Sergei Dvortsevoy
Beste norske kortfilm: Kulturen
Regissør: Ernst De Geer
Beste norske kortdokumentar: The Future of Iraq
Regissør: Thee Yezen Al-Obaide, Mats Muri
Produsent: Ingvil Giske
Årets Checkpointsfilm: Laila at the bridge
Regissør: Elizabeth Mirzaei, Gulistan Mirzai
Årets Gullugle: The Serengeti rules
Regissør: Nicholas Brown
Ungdommens dokumentarpris: Silvana
Regissør: Mika Gustafson, Olivia Kastebring, Christina Tsiobanelis