Etter en liten spasertur i Drammen, legger jeg merke til mange hijabkledde kvinner inkludert noen unge jenter og menn med muslimske klær.
Men et ansikt skiller seg ut, og dette er et kjent ansikt jeg ikke har sett på mange år. Dette ansiktet husker jeg som frittalende, direkte og frihetssøkende. Nesten lik meg selv, bortsett fra at personen på et tidligere tidspunkt viste mer motstand mot hijab enn det jeg gjorde. Denne motstanden ser hun ut til å ha lagt bak seg, fordi personen nå bærer hijab.
Vi hilste og kom i snakk. Alle vet at hobbyfilosofer med samfunnsengasjement ser rundt seg selv og skriver om egne refleksjoner, så jeg lot henne vite at jeg ønsket å skrive litt om henne. Så lenge det var anonymitet, er det også bare lærerikt ble vi enige om.
Av rein nysgjerrighet spør jeg hvorfor denne anti-hijab jenta nå plutselig har tatt de drastiske endringene, og hvordan det er mulig å tre på seg noe man aldri har støttet? Hennes svar gjør det klart at det ikke handlet om hijab i seg selv, men sosial konformitet. Det vil si at hun på et tidspunkt bestemte seg for å innordne seg normer og regler samfunnet rundt henne har bestemt.
Dette samfunnet er lille Drammen, med flere innvandringstette områder av byen. For å passe inn i disse miljøene, er det nødvendig å vite hva som er tillatt, og hva som blir sett på som avvik fra miljøet. Og ettersom flere i hennes nye miljø gikk med hijab, er det forventet at hun også gjør det. Noe annet signaliserer at hun ønsker å stå utenfor, og det blir jenter ofte tvunget til dersom de ikke kan underkaste seg miljøets forventninger og krav.
Opprøreren tilpasser seg
Litt etter litt ble denne motstanden mot hijab erstattet med behovet for å bli tatt inn i varmen. Jeg nevner en nylig publisert reportasje i Aftenposten om hijabbruk og hvordan kvinnen i reportasjen kjempet for å beholde hijaben på når motstanden mot hijab ble større. Dette hadde hun ikke lest, men hun var likevel enig i mange av påstandene.
Hijab er tvang, ikke direkte tvang der du blir holdt fast og tredd den over hodet, men den type psykisk tvang der du ikke føler at du har et valgt om å la være. I Norge er det mer vanlig med den siste tvangen enn den fysiske. I reportasjen kommer det også frem viktige punkter om tilhørighet. Den type tilhørighet denne vakre kvinnen jeg møtte også ønsker. Vi er jo flokkdyr, og flokken garanterer trivsel og trygghet.
Jeg spør om hva som hadde skjedd om hun hadde tatt den av. Da svarer hun at hun mest sannsynlig ville valgt å flytte til en annen by. Jeg har møtt en god del jenter som sier at de ikke ville våget å ta av hijaben i deres nåværende hjembyer. Mange tyr til dobbeltliv der de går hjemmefra med hijaben, men tar den raskt av så fort de er utenfor sine miljøer. For dem er dette hint om «frihet», men om vi definerer ordet frihet som fravær av tvang, lever ikke disse kvinnene fritt, men på andres premisser. Premissene er det miljøet, klanen, fedrene og alle andre som legger.
Kontrollens mekanismer
I disse patriarkalske miljøene, er det ofte nødvendig å kunne spillereglene for klantenkning, og individer som viser motstand mot den type tenkning, er også oftere utsatt for utstøtelse. Derfor må alle i miljøet opptre konformt for å unngå straff eller bare for å bli akseptert. Dette skjer gjerne rett foran storsamfunnet uten at det blir tatt tak i.
Ansvaret for å bryte opp i disse miljøene ligger hos de som utfører den type kontroll, men dersom de selv ikke klarer å løsrive seg fra disse kontrollmekanismene, må det til innblanding fra storsamfunnet. Ellers kan disse miljøene drive på med sitt og øke de demografiske utfordringene med parallellsamfunn.
I min verden vil hijab aldri representere frihetssymbol eller noe feministisk. Hijab er først og fremst et symbol på underkastelse og opprettholdelse av kvinneundertrykkelse. Deretter er hijab et politisk symbol som sier noe om tilhørighet i politisk islam der hijaben er uniform og kjærlighetserklæring til islam. I tillegg er hijaben en vane, en trygghet, noe mange kvinner bruker fordi de har brukt det så lenge.