De fleste vet vel at vi blir vel «beroliget» på et eller annet tidspunkt i livet – også når det gjelder noe så alvorlig som en kreftoperasjon! Legene er trent opp til å vurdere både pasienten og eventuelle pårørende – for å skape minst mulig uro hos «hovedpersonen».
Jeg har lyst å dvele litt ved dette, fordi det som skjer i minuttene før et kirurgisk inngrep, omfatter massevis av folk, gjerne to kirurger, en anestesilege og en anestesisykepleier, og mange sykepleiere som hver for seg har «skreddersydde» oppgaver.
Og en pasient som skal bringes inn i «drømmeland»…
Turen fra rommet i 3. detasje og ned til ett av de 13 operasjonssalene på Kristiansand sykehus fortoner seg som en litt merkelig film…
Transportøren er av det rolige slaget, ikke mange ord – men korte informasjoner om hva som venter.
I mottaket til operasjonssalene står 3 senger på rekke og rad. Jeg er, såvidt jeg kan se, den tredje. Den som står først i køen, er en eldre kvinne som virker å ha det meste under kontroll, og hun sprer godt humør, selv om hun er fullt ut bevisst sin diagnose. Nummer to i køen, er en eldre mann som har «jobbet og slitt» hele livet – og som nå har fått seg en kreftdiagnose. Han snakker lite, og er tydelig merket av «stundens alvor».
Jeg skal, av grunner som de fleste vil skjønne, forholde meg til min situasjon. Jeg har i tre uker vært innforstått med at jeg har flere svulster i tykktarmen, den største er 22 cm lang, den nest største ser ut som en knyttneve. Jeg vet at kirurgen kan komme til å kutte bort 70 cm av tarmen.
Men jeg klarer ikke helt å se alvoret i min situasjon, fordi jeg for noen dager siden «ble kjent med» en liten syrisk gutt som mora hadde fått fraktet med seg fra Aleppo til Norge, og til Kristiansand.
Gutten, trolig bare 5 år gammel, sitter i senga hvor det er grinder på alle sider og intetanende koser seg med leker som hjelpepleiere og andre vennlige folk har brakt til ham.
Jeg griper meg i tanken; hva om dette hadde vært meg, som femåring? Det går ikke lang tid før han blir borte i mengden.
Tanken om hvor heldige vi er i Norge som har et oppegående helsevesen hele døgnet vil liksom ikke slippe taket…
Plutselig «våkner jeg» til liv… rundt meg er det massevis av folk som som er kledd i grønne klær, og har èn felles tanke; å bringe mine kreftsvulster ut av kroppen – og om mulig gi meg et verdig liv, uten cellegift eller strålebehandling.
Jeg er nysgjerrig av natur, men dette er jo noe jeg aldri har opplevd før, og forhåpentligvis aldri skal oppleve igjen.
De virker så fordømt avslappede, smiler og ser ut til å ha en helt alminnelig arbeidsdag… denne dagen som kan være helt avgjørende for mitt liv! Jeg får spesielt god kontakt med den ene, hyggelige av anestsilegene, som kort og godt bruker en form for «galgenhumor» underveis… før jeg kjenner at jeg overmannes av krefter som gjør at jeg ikke klarer å røre et eneste lem, jeg føler at jeg er «til stede», men jeg kan ikke respondere på det som skjer…
HVA ER DET JEG ER VITNE TIL?
ER DET MIN EGEN DØD?
Jeg makter ikke å kommunisere at jeg ikke klarer å puste. Det er «ett eller annet» som holder på å gå galt! Jeg registrerer at aktiviteten inne i operasjonssalen øker, men ikke hva det er som skjer. Jeg forsøker å åpne øynene, men klarer det ikke. Jeg hører stemmer, men vet ikke hva de snakker om, eller hvilke ordrer som gis.
I ettertid får jeg vite at «det holdt på å gå galt» fordi eldre folk (jeg fyller 69 om et halvt år) kan få endret pusteveiene i forhold til unge folk – og derfor hadde anestilegen og sykepleierne gjort en beklagelig feil. Noen dager senere fikk jeg forklaring om hva det var som holdt på å gå galt – og siden jeg i dag sitter uten annet ubehag enn nattlige mareritt, har jeg funnet ut at jeg kanskje gjør rettest i å «glemme» den vonde opplevelsen.
Hvor lenge «anestesi-søvnen» har vart, vet jeg ikke, men når jeg våkner klarer jeg å spørre «hva er klokka»? Hva er klokka… dette er det mest fornuftige jeg klarer å spørre om, før jeg sovner igjen på oppvåkningsavdelingen – og sover i tilsammen 8 timer ekstra!
Sykepleieren som står over meg når jeg våkner, minner meg om en historie som min gode venn Tore Skoglund i sin tid fortalte fra scenen.
Det var om den gamle fiskar-kaillen fra Senja, som nettopp hadde vært innlagt for en brokkoperasjon, en svært alvorlig tilstand hvis man ikke raskt kommer under kyndig behandling.
Det går jo ikke an å fortelle historien slik Tore fremførte den – men den dag i dag kan jeg se situasjonen for meg når sykepleieren skal få Peder, fiskeren, til slappe av.
Da brukte hun følgende ord:
– Ja, ja Peder. Det du trenger nå etter denne operasjonen, er å få ro…
– Meine du virkelig at æ skal ut å ro no, sier Peder med påtatt rolig mine.
– Vet du ikke at æ har et åpent brokksår ? Og så skal du ha mæ ut å ro…
Sånn var det kanskje sykepleieren på Kristiansand sykehus opplevde meg da jeg plutselig slo opp øynene på oppvåkningsavdelingen. At det hadde skjedd noe, ble jeg jo fort klar over – for jeg hadde visstnok kommet tilbake til denne verden med en «stående invitasjon».
Jeg hadde visstnok invitert hele gjengen på sight-seeing til «mitt andre hjemland, Thailand» – og samtidig hadde jeg akkompagnert invitasjonen med «solosang», uten instrumental assistanse, eller notehjelp…
«Av ren overbærenhet», slapp jeg å få referert hva sangen hadde handlet om, men jeg har jo mine mistanker…
I oppvåkningsfasen, får jeg til stadighet «spinn-off» opplevelser av det som har skjedd – dog bare i korte øyeblikk.
Disse opplevelsene gjør meg irritert, fordi det allerede dagen etter kommer en kvinnelig lege inn på rommet og forteller at jeg må være klar for utskriving om en dag, eller to!
Jeg sliter med å ikke bli sint.
Jeg har svært vondt i magen etter at 70 cm av tykktarmen er fjernet, kroppstemperaturen varierer fra under 37 grader til 38,6 grader – og jeg blir stilt overfor en «trussel» om å bli sent hjem til hybelleiligheten – der jeg er alene!
Min kone og vår datter kan jeg jo prøve å holde kontakt med pr. Messenger, eller Skype.
Det er slett ingen god løsning, men bedre enn den syke- og tilskadekomne i Norge hadde for 30-40 år siden…
Min kone ble høsten 2017 av UDI nektet «familiegjenforeningen», til tross for at hun skriver og snakker flytende norsk fordi vi hun hver vår, sommer og høst har hatt undervisning ved Kongsgård skole i Kristiansand(p.g.a. min helsetilstand ikke kan være i kulda om vinteren uten svært redusert livskvalitet), gjør ikke det hele mindre teatralsk.
Dessuten har det aldri vært snakk om at vi måtte ha ekstraordinære tiltak for å opphold oss i Norge sommerstid…
I år (2018) ville min kone dermed ikke rammes av 5-års regelen (også kalt «oppholdsregelen») hvis hun hadde fått innvilget oppholdstillatelsen i fjor.
Jeg har vanskelig for å tro at det som skjedde var «tilfeldig»?
Og – at vi har vært gift i snart 7 år, og uten problemer kan dokumentere at vårt samliv har vart i 9 år om noen få dager, hadde øyensynlig ingen betydning.
I løpet av disse dagene, med «Dagbok hos Resett», sitter jeg med en anseelig bunke brev fra andre nordmenn som har opplevd omtrent det samme som meg; nemlig å være uvelkommen i sitt fedreland med ektefelle (og barn), tross «lang tjenestetid, brukbar inntekt og dertil hørende skattebetaler-evne og vilje». Sjeldent har jeg tidligere sett mer solid feste for begrepet «FELLES SKJEBNE, FELLES TRØST».
«Alt for Norge», er kanskje gått ut på dato?