Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide ser ut til å vinne kampen om KrFs neste blokkvalg, det blir venstresiden og Arbeiderpartiet.
De konservative kristne velgerne blir nok bedømt å være en utdøende rase, mens den kristne «ungdommen» er bekymringsløst med på venstresiden politiske og kulturelle eksperimenter.
En periode gir debatten om veivalget mer oppmerksomhet og økt oppslutning om KrF. Pilene peker opp. Men når valget er fattet, kan Støre og venstresiden virkelig ta KrF for gitt. Dette alliansevalget binder KrF i årevis om ikke også i et par tiår. De har intet sted å vende seg.
Etter KrFs partnerbytte, blir det seks partier på venstresiden: KrF, Sp, Ap, SV, MDG og Rødt. I tillegg vil Venstre høre naturlig hjemme blant disse partiene når det gjelder faktisk politikk. Like greit at Venstre formelt melder overgang også. Da gjenstår Høyre og FrP på den «andre» siden.
Det vil ta noe tid før H og FrP klarer å vinne flertall alene. Men på sikt, har de gode muligheter. For de 6-7 partiene på venstresiden må konkurrere om ca. eller også mindre enn 50 % av velgerne som reelt, hvis de gransker sine sinn, har tro på sosialismens doktriner. Flere av partiene vil raskt slite med sperregrensen på 4 %.
Med en uunngåelig vekst i innvandrerbefolkningen og det som må forventes å bli en strammere økonomi fremover, vil det bli stadig flere velgere som heller mot en høyrevridd politikk. De har da bare to valg, H og FrP.
I opposisjon har disse partiene derfor en god mulighet til å markere tydelige posisjoner uten stadige kompromisser. Utviklingen i andre deler av Vesten tyder på at det er dette velgerne vil ha. Modige, frittalende politikere som står frem som ledere.
Og Norge vil påvirkes av det som i skjer i resten av Europa og i USA. Den norske befolkningen er treg i omdreiningen, men ikke suicidal.
En slik framoverbøyd tilnærming er det først og fremst FrP som har forutsetninger for å drive frem. Og effekten vil bli langt utover den oppslutning de selv får. Med en tydelig linje fra de to blå partiene, vil også Ap og Sp bli tvunget til en annen retorikk og politikk. Og også mediene vil måtte tilpasse seg det folk vil ha.
Norsk politikk kan endre retning og fundament.
Med Høyre og FrP i opposisjon og fortsatt tre år til stortingsvalget i 2021, er det et passende vindu omkring kommunevalget i 2019 for lederskifter i begge partier. Erna Solberg har sittet i 14 år og Siv Jensen i 12 år. Det er lenge nok. De virker mette og litt uinspirerte begge to.
Vi som håper på en realistisk og modige politisk konstellasjon på litt sikt i dette landet kan altså bare si en eneste ting:
Lykke til på landsmøtet, Knut Arild!