Illustrasjonsbilde. Pixabay. Foto: Netavisen_Sameksistens_dk

I en TV-debatt for noen år siden ble Douglas Murray anklaget for å være for pessimistisk. Svaret hans var omtrent: – Takk Gud for dét, for det er nesten ingen grenser for mye skader optimister har påført våre samfunn. Jeg har reflektert litt rundt dette temaet.

annonse

I vår moderne tid blir optimisme generelt sett på som en ønskelig tilstand. Kreftpasienter får høre at de må «tenke positivt». Enkelte trekker det så langt at de er takknemlige for sykdommen, fordi kreften har gjort dem til «bedre mennesker». Er du et bedre menneske fordi du skal dø? Er du et endra bedre menneske når du faktisk er død? Dette har Barbara Ehrenreich skrevet en flott bok om, som beskriver hvordan hun gjorde opprør mot dette tankesettet. Jeg skal dø av kreft, spør hun. Hvorfor skal jeg tenke positivt? 

Jeg vil understreke at jeg personlig er en opplagt pessimist. Det betyr ikke det samme som at man har gitt opp. Men det betyr at man ser muligheten for at noe kan gå galt som høyere enn at alt skal gå bra. På den måten har man tross alt en viss mulighet til å begrense skadeomfanget. Det vil bli tydelig hva jeg mener etter noen eksempler som følger.

Selvsagt forstår jeg at vi trenger vi både optimister og pessimister. Men som pessimist er jeg mest fokusert på hvilke skade all denne optimismen har påført våre samfunn. Så kan dere optimister ta kampen opp i kommentarfeltet.

Sikkerhet

Før i tiden var sikkerhetstankegangen reaktiv: hvis det skjedde en ulykke eller en uønsket hendelse, så lagde man regler og rutiner for å forhindre at noe lignende kunne skje igjen.

Flybransjen var nokså tidlig ute med en proaktiv modell for sikkerhetsarbeid. Man forsøker da å forutse hva som kan gå galt, selv om det aldri har skjedd før. Så lager man rutiner for å forhindre at disse mulige ulykker blir til virkelighet.

Ut fra den reaktive filosofien kommer fenomener som koran-klosser og sperre-busser på 17. mai, mens en proaktiv tankegang kanskje ville stilt spørsmålet: er det ikke en viss risiko for at vi vil oppleve terror, hvis vi slipper noen millioner mennesker fra Midt-Østen inn i landet vårt?

Hva med å bytte ut alle disse lokale sperrene rundt flyplasser, paradegater, synagoger, barnetog  etc. og heller gjenopprette den gamle sperringen som vi tidligere kjente som landets grenser?

Politikk

Når det gjelder politisk tankegang, streber ofte optimisten mot utopier. Siden utopien er så fantastisk – og siden optimisten virkelig tror at utopien er en mulighet – så er optimisten villig til å bokstavelig talt gå over lik for at drømmen om det perfekte samfunnet skal virkeliggjøres. Dette så vi i GULAG. Vi kjenner også resultatet av Hitlers optimistiske drøm om å skape et tusenårsrike. Og når Stalins grusomheter ble avslørt, var det ikke sosialismens feil, men måten den var blitt gjennomført på. Så vendte man det optimistiske blikket mot Kina, deretter Kambodsja, Cuba, Albania, og nå senest Venezuela.

Pessimister er på sin side oftere konservative av legning. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Man tror ikke nødvendigvis at Norge blir et bedre land med en stadig økende andel utlendinger. En pessimist vil heller ta små skritt, evaluere og holde muligheten åpen for å ta et skritt tilbake. Mens optimistene bare kjører på, nekter å akseptere muligheten for negative konsekvenser og sørger for å avskjære enhver mulighet for retrett.

Etikk

Optimisten vil «forandre verden», selv om han ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Pessimisten skjønner at selv det å ta vare på seg selv og sine nærmeste er tøft nok – kanskje umulig. Men man må forsøke, og klarer man dette kan man muligens også bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted, med litt mindre lidelse. Bare det å ta vare på og forsørge sin egen familie vil dessuten frigjøre midler til såkalte «gode formål» siden man ikke er avhengig av kontinuerlig hjelp fra andre.

Innvandring

Optimister åpnet grensene til Europa, det kunne jo ikke gå galt. De finner på «positive» tulleord som «hverdagsintegrering», «flerkulturell» og «fargerikt fellesskap». «Wir schaffen das» sa optimisten Merkel. Vel, hun tok grundig feil.

Optimister innførte euro uten å ha en felles pengepolitikk. Så å si alle oppegående økonomer påpekte den gang og påpeker fortsatt at dette er et stort problem, kanskje best symbolisert ved katastrofen Hellas. Men i stedet for å ta et skritt tilbake, så sier optimistene: da lager vi en europeisk stat! Med felles forsvar, felles pengepolitikk. Og felles innvandringspolitikk. Det blir sikkert bra.

Men europeere – det foraktelige folket – ønsker ikke tettere integrasjon, mer innvandring og flere uvalgte «presidenter» i et EU-system som lever i sin egen boble. Hver gang EU presser fram «fellesløsninger», så tar de et skritt nærmere EUs totale oppløsning. Selv når et land melder seg ut, vil ikke EU slippe grepet. Etter Brexit har Storbritannia erfart det The Eagles synger om i Hotel California:

You can check out any time you like, but you can never leave

Optimister hater virkelig pessimister, siden pessimister står i veien for den utopiske drømmen. Siden optimistene ikke har argumenter (de lener seg til håp, drømmer og følelser) så møter de ikke pessimistene med argumenter, men med skjellsord og hat.

Optimister mener nemlig at hvis man bare tror noe kommer til å gå bra, så vil det gå bra. Pessimistene – ved sin irriterende tendens til å peke på potensielle problemer – er derfor skyld i alle problemer som oppstår. De som advarer mot en risiko er derfor ansvarlige for den påfølgende ulykke de advarte mot. De som advarer mot at integrering er vanskelig, er skyld i den dårlige integreringen som følger. Dette mangler selvsagt enhver sammenheng med logikk, men optimister er ikke interessert i logikk. Det er følelser og den gode vilje som virkelig betyr noe.

I Torbjørn Egners fortelling er Karius pessimisten som vil bygge en kjellerleilighet fordi det er tryggest når tannbørsten kommer. Optimisten Baktus vil ha terrasseleilighet øverst på tanna.

I eventyret De tre små grisene og ulven er det den mest pessimistiske grisen som redder sine to yngre, uforsiktige brødre. Han bygger et steinhus for å beskytte seg mot ulven.

De små grisene latterliggjør han som bygger hus av murstein: – Hvem er redd for den stygge ulv?

Et ektepar fra Washington DC var heller ikke redd ulven. De sa opp jobbene sine for å reise verden rundt, inkludert såkalt farlige områder.  De ble slaktet av IS på grensen mellom Afghanistan og Tadsjikistan. De møtte ulven.

Pippa Bacca var en italiensk kunstner som ville gjøre en performance. Hun ville haike gjennom Midt-Østen – kun iført en brudekjole – for å sende ut et fredsbudskap. Hun kom ikke lenger enn til Tyrkia før hun ble funnet voldtatt og drept. Litt av en performance.

Optimistene er ikke redd for ulven. Men grisen med mursteinshus – pessimisten som skjønte at ulven faktisk var farlig – han reddet sine brødre.

Optimister forstår ikke entropi – det faktum at alt forfaller og forvitrer. Masse sci-fi litteratur handler om nettopp dette. Hele menneskehetens historie peker også på denne tendensen: alt rakner tilslutt. Det betyr ikke at man skal gå sutrende gjennom livet og synes synd på seg selv. Det betyr bare at man anerkjenner ulvens eksistens, og bygger et mursteinshus – ikke et hus av strå.

Noe uvanlig for Resett (og for meg, som ikke er spesielt opptatt av poesi) vil jeg avslutte med et dikt som fanger følelsen min godt. Det er skrevet av William Butler Yeats:

The Second Coming

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;
Surely the Second Coming is at hand.
The Second Coming! Hardly are those words out
When a vast image out of Spiritus Mundi
Troubles my sight: somewhere in sands of the desert
A shape with lion body and the head of a man,
A gaze blank and pitiless as the sun,
Is moving its slow thighs, while all about it
Reel shadows of the indignant desert birds.
The darkness drops again; but now I know
That twenty centuries of stony sleep
Were vexed to nightmare by a rocking cradle,
And what rough beast, its hour come round at last,
Slouches towards Bethlehem to be born?

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.