Psykopati beskrives som en personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes av egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse, dårlig atferdskontroll m.m.
Psykopater er ikke bare slike som begår straffbare handlinger. Det kan godt være at psykopater som oppnår sine ønsker ved å holde seg innenfor loven, gjør enda større skade. Det er derfor Snakes in Suits er titelen på Paul Babiak and Robert Hares bok om nettopp denne gruppen og undertitelen er When Psychopaths Go to Work.
I tillegg kommer noe som Kevin Dutton fremhever i flere av sine bøker – at i visse situasjoner kan psykopater være en velsignelse for samfunnet, som når man bare kan ta rett avgjørelse hvis man kobler ut følelsene eller hvis man er villig til å ta sjanser.
Ett lysende eksempel på dette er Winston Churchill som reddet Europa fra Hitler. Ut fra Max Hastings bok om Churchill som krigsleder beskrev en anmelder Churchills personlighet som «en blanding av sjarme, ekshibisjonisme, sentimentalitet og en monstrøs egoisme». Churchill hadde to psykopattrekk, fryktløs dominans og selvsentrert impulsivitet – men han hadde ikke det tredje, kaldhjertethet.
Det er rimelig å tenke seg at psykopatiske individer trekkes til yrker der de kan oppnå et særlig viktig mål, nemlig å utøve makt og innflytelse over andre – hadde Hare ikke studert psykopater i fengsel, kunne han like godt studert dem på Børsen, sa han. Synspunktet har mye for seg: En undersøkelse foretatt av Belinda Board og Katarina Fritzon, gjengitt i Kevin Duttons bok The Wisdom of Psychopaths, viser at om man vil studere utpregede psykopater, bør man heller ta for seg bedriftsledere (CEOs) enn de innsatte i høysikkerhetsfengslet Broadmoor som de to også studerte, for bedriftslederne var de mest psykopatiske.
En oversikt over hvilke yrker hvor man oftest finner psykopater, og hvilke yrker der psykopater sjelden, bortimot aldri, finnes, får vi fra den store undersøkelsen som Kevin Dutton, professor i psykologi i Oxford, har gjennomført, og som han gjengir i sin bok The Wisdom of Psychopaths. Riktignok er det store antall individer i hans undersøkelse selvselekterte, men utfallet svarer godt til det man kunne tenke seg. Det består hva en norsk psykolog har kalt Den interokulære traumatiske testen – det riktige i resultatet treffer en som et slag mellom øynene.
Undersøkelsens ti mest psykopatiske yrker er: 1. Bedriftsleder (CEO), 2. Jurist, 3. Media (TV, radio), 4. Selger, 5. Kirurg, 6. Journalist, 7. Polititjenestemann, 8. Prest, 9. Kjøkkensjef, 10. Offentlig tjenestemann.
Noen kommentarer: Her mangler den gruppen hvor det er størst grunn til å vente seg psykopater, nemlig politikerne som trolig har større anledning enn andre til å nyte gleden det kan være å dressere andre. Mangelen skyldes at utvalget var selvselektert og ingen politiker hadde deltatt. Men diskusjonen som blir gjengitt i boken, viser enighet om dette, oppsummert i sitatet fra Jim Kouri, visepresident for US National Association of Chiefs of Police, som erklærte at “Trekk som er vanlige blant psykopatiske seriemordere – – – en grandios følelse av egenverdi, overbevisningsevne, overflatisk sjarme, hensynsløshet, mangel på anger og manipulasjon av andre – har disse felles med politikere og verdensledere ”
Stort sett kan vi regne med at man finner lignende forhold i Norge – at psykopater oftere enn andre trekkes til yrker som gir dem makt og innflytelse, som politikk, er noe man må regne med. Men at polititjenestemenn kommer med i denne gruppen kan skyldes engelske særtrekk, for det engelske politiet er ikke akkurat velluktende – det ser man fra Peter McLoughlins bok Easy Meat og av Tommy Robinsonsaken . Jeg ville derimot blitt noe overrasket men ikke meget om norsk politi hadde kommet med blant de ti minst psykopatiske yrkene – politiet er, som jeg en gang skrev i Aftenposten, noe nordmenn kan skryte av.
Til sammenligning anfører Dutton nemlig undersøkelsens ti minst psykopatiske yrker: 1. Omsorgsarbeider, 2. Sykepleier, 3. Terapeut, 4. Håndverker, 5. Skjønnhetspleier, 6. Velgjørenhetsarbeider, 7. Lærer, 8. Skapende kunstner, 9. Lege, 10. Bokholder.
Man får si at dette utvalget også består Den interokulære traumatiske testen – vi finner stort sett yrkene vi kunne vente å finne. At (allmenn)lege er havnet her mens kirurg havnet mellom psykopatene, er heller ikke så rart: Skal kirurgen utøve sitt yrke på en effektiv måte, må han utføre arbeidet uten å la seg påvirke av følelser mens allmennlegen best kan utføre sitt når han eller hun føler med pasienten. At skjønnhetspleier også havner her er en pussighet, men ikke i strid med hva ettertanken kan vise.
Temaet psykopater i politikken tok Dutton opp i september/oktobernumret av Scientific American Mind, like før presidentvalget i 2016 (og om man googler Kevin Dutton, kan man nå få denne fine artikkelen mot en beskjeden betaling). Av de fire kandidatene til det da forestående presidentvalget, var Donald Trump den klart mest psykopatiske med fryktløs dominans, selvsentrert impulsivitet og kaldhjertethet men psykopatiske var også Ted Cruz og Hillary Clinton, begge selvsentrert impulsive og kaldhjertede mens Bernie Sanders ikke hadde noen av disse tre psykopattrekkene.
Som bakgrunnsinformasjon har Dutton også latt biografer fylle ut hans psykopatiskala, på presidentenes vegne kan man si, og der kommer John F. Kennedy ut som storpsykopaten, nr. 1, mens Bill Clinton kommer som nr. 2, Lyndon B. Johnson som nr.5, Franklin Roosevelt som nr. 6, mens George W. Bush, Ronald Reagan og Richard Nixon er 8, 9 og 10. Historiske personligheter har Dutton også latt registrere, og Saddam Hussein kommer på toppen, fulgt av Henrik VIII og Idi Amin, mens Adolf Hitler og Winston Churchill kommer lengre ned på psykopatlisten.
Kunnskap av dette slaget er viktig ettersom kjennskap til en persons yrke gir en viss informasjon om vi kan stole på en person, eller om psykopatinnslaget der er så sterkt at vi bør holde øye med ham eller henne slik politiet holder øye med sine gamle kjenninger. I tillegg er det en påminnelse om å skaffe seg et kontrollsystem som sveitserne har i sitt direkte demokrati der folket har rett til å kreve avgjørende folkeavstemning om en gitt lov og på den måten legge om kursen så den svarer til folkets interesser og ikke de ledendes.
Verre er det med folkets adgang til relevant forskning, for om man sammenligner, særlig med utenlandsk forskning, er det klart at mye blir silt bort før journalister, som vist en gruppe med sterkt innslag av psykopater, legger det frem i massemedia, for eksempel om demografi og befolkningsvekst som jeg tidligere har omtalt her i Resett.