At finansministeren betaler under markedspris for hytta hun leier av finansmannen Johan Andresen, og har fått hytta pusset opp på Andresens bekostning, til tross for at hun har hevdet at hun har betalt oppussingen selv, er ikke kriminelt, men heller ikke lurt.
Integritet er en dyd, og tillit er avgjørende om en er valgt av folket. Kravene er særlig høye når det gjelder politikere i fremtredende verv som Siv Jensen som både er nr. 2 i regjeringen og partileder, attpåtil i partiet «for folk flest».
Verre enn finansministerens uheldige privatøkonomiske samrøre er dog at hun og resten av partiledelsen i Frp fullstendig har kompromisset bort det programmet og de valgløftene som de opprinnelig ble valgt på. Det kan synes som sorte limousiner er viktigere enn løftene som ble gitt til velgerne.
Det har resultert i at vi ikke lenger har noen reell opposisjon til å ta opp de store utfordringene landet står overfor når det gjelder de omfattende demografiske, økonomiske og kulturelle følgene av en naiv og feilslått innvandringspolitikk og en fullstendig mislykket integreringspolitikk.
Sivs hytte og hang til sorte limousiner og hennes relasjon til Johan Andresen minner litt for mye om søsteren og den tidligere WWF-lederen Nina Jensens overgang til to millioners gasje hos Røkke for å promotere hans megalomane ambisjoner om å bygge et «Røkke-Tower» på Fornebu. Det må gi miljøvernerne ubehagelige assosiasjon til de «tredve sølvpengene».
Gaver og ytelser er i regelen tosidige. De ytes med en forventning om en motytelse. De gis sjelden gratislunsjer. Relasjoner av den typen som Siv Jensen har etablert til Andresen og Nina Jensen til Røkke, er ikke tilfeldige og er lite trolig noe unntak fra regelen.
Det er ikke kriminelt å kjenne noen eller å ha en velgjører. Men som tillitsvalgt bør man være varsom med å innrette seg slik at integritet og uavhengighet kan bli stilt i tvil. Slikt skaper med rette politikerforakten hos «folk flest».