Han åpnet øynene og da kom det mot han, klart som dagen. Hjernecellene jobbet på høygir – som om de gikk på en blanding av speed og LSD. Han skulle søke samarbeid med AP.
De neste ukene gikk som i en søvnløs tåke. Dette skulle han realisere. Han vekslet mellom speed på dagtid og LSD om natten. Og boken skrev seg selv. Bare vent til dette ble offentlig.
Han skulle sitte ved kongens bord. Koste hva det koste ville. Dagen kom og han inntok som vanlig sin dose med «kvikkiser» som han hadde begynt å kalle det. Han gledet seg som en unge. Han skulle sette dagsorden de neste ukene. Alt kom å handle om han og hans valg. Drit i velgerne, drit i resten av partiet. Ja drit i hele verden.
Han skulle opp og frem. Om han så måtte tråkke på lik, så skulle han klare det. Det ble som forventet førstesideoppslag allerede samme dag. Han var det store samtaleemnet på Dagsrevyen og reporterne jaget han dagen lang. Han frydet seg som en unge i godtebutikken. Dette var hans inntog, hans parademarsj mot makt og rikdom.
Innflytelse blant de store. Nå måtte han bare klare å dra med seg resten av styret. Få overbevist de imbesile tullingene at han var veien, lyset og fremtiden. Følg meg og dere skal få smake på makta.
Han våknet, våt av svette og med høyrelabben solid plantet rundt staken som sto som et spett. Fy fanden for en drøm. En våt drøm. Dette må jeg gjennomføre tenkte Knut Arild og begynte å skrive på boken: Jeg er livet, lyset og veien til fremtiden.
Boken ble skrevet og lansert, og som i drømmen ble Knut populær. Alt hva som kunne krype og gå ville ha et ord med i laget. Alle hadde en mening. Men etter trontalen var det noe som fikk det til å skjelve i buksene til Knut. For alle som en fridde de og ville ha han med på laget.
Tenke seg til: et parti med 3 prosent oppslutning kan felle en regjering! Han begynte nesten å sikle og det rykka til så fælt i understellet at han trodde det kom til å gå galt. Han skulle vise de hvilken makt han hadde. Han skulle sette Erna og Siv ettertrykkelig på plass.
Og den hurpa Sylvi skulle hatt seg en omgang med pisken. Han hadde på alvor vurdert å legge inn privat bud på gatebilde fra Fosswinckels gate i Bergen. Det skulle fått hedersplassen i taket over sengen.
Han dirret bare ved tanken, og begynte å sikle. Han måtte hjem i en fart. Det var ingen tid å miste. Her skulle utstyres brukes mens det var varmt. For å holde trykket oppe begynte han å tenke på bildet over sengen.
Bildet av Grande i kornåkeren fikk det til å svimle for han hver gang. Han stormet inn døren og reiv med seg kjerringa fra kjøkkenbenken. Men i farten glemte han å låse opp kjettingen som holdt henne lenket i løpestreng mellom kjøkken og vaskerommet.
Så de gikk på trynet i gangen. Han fomlet frem nøklene og dro henne etter håret inn på sitt «playroom» som han pleide å kalle det. Det var innredet etter nøyaktige mål fra boken Fifty Shades of Grey.
Hun ble stroppet fast i riggen og gitt en salig omgang med pisken mens han så for seg Sylvi på korset. Det måtte gå som forventet. Kjerringen fikk henge der til han kom til hektene igjen. Han måtte ha seg en dose med «kvikkiser».