En av verdens fremste atmosfærefysikere og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Richard Lindzen, har igjen holdt et bemerkelsesverdig foredrag. Her tar han utgangspunkt i C. P. Snows tanker om kløften mellom naturvitenskapen og den tradisjonelle kultur.
Politikere uten kunnskap om naturvitenskap skal ta stilling til naturvitenskapelige problemer. Dette medfører at tro erstatter forståelse og kan utnyttes av særinteresser som gir overforenklede forklaringer slik at beslutningstagerne innbiller seg at de ikke er fullstendig uvitende.
For å avhjelpe dette gir Lindzen en ukontroversiell beskrivelse av klimasystemet som også kan være forståelig for humanister og samfunnsvitere: Klimasystemet består av to turbulente fluider – atmosfære og hav – som påvirker og utveksler varme med hverandre. Disse befinner seg på en roterende planet og varmes opp i ulik grad av solen. Denne skinner direkte på tropene mens solstrålene kun sneier polene. Havstrømmene beveges også både av vind og synkende kaldt salt vann.
På grunn av sin store masse beveger havet seg tregere enn atmosfæren. Havstrømmene, som transporterer varme til og fra overflaten over tidsskalaer på fra noen få år til årtusener, gjør at overflatetemperaturen alltid vil variere noe. Det vil derfor aldri være fullstendig balanse mellom varmen fra solen og utgående varmestråling fra Jorden. I tillegg vil landmassenes ujevne topografi påvirke vinder og lokalklima. Disse forhold lar seg vanskelig simulere med datamaskiner.
I atmosfæren opptrer vann i flytende og fast form og som damp. Overgangen mellom disse fasene får stor innvirkning på energistrømmene. Det kreves varme for å smelte is og fordampe vann. Når damp kondenserer til vann, frigjøres enorme mengder varme som kan danne tordenskyer med energi på størrelse med hydrogenbomber.
Skyer består av vanndråper og iskrystaller. Når de blir store nok, faller de gjennom den oppadgående varmluften som regn og snø. Men det er ikke bare faseovergangene som virker inn på de energetiske forhold. Både vanndamp og skyer har stor innvirkning på strålingsbalansen. Små endringer i skylaget som inntreffer ofte, har like stor virkning som en fordobling av atmosfærisk CO2.
Den politisk korrekte oppfatning går derimot ut på at det er atmosfærens CO2-innhold eller en liten andel av denne sporgassen som våre utslipp utgjør, som styrer klimaet. I tillegg hevder våre politikere at de vet akkurat hvilken politikk som må til for å kontrollere atmosfærens CO2-nivå.
Vanlige folk ser imidlertid ut til å ha gjennomskuet dette tøvet i motsetning til samfunnseliten som er mer mottagelig for sprøytet fordi utdanningssystemet er blitt ideologisert. Eliten anser seg også såpass velstående at den vil kunne motstå klimapolitikkens negative følger og smart nok til å kunne dra fordeler av den. Dessuten er den tilstrekkelig innbilsk til å tro at den har forstått vitenskapen. Mange ønsker heller ikke å bli betraktet som kunnskapsløse.
Få forskere er eksperter på klima, men på grunn av store forskningsbevilgninger har mange blitt involvert. De bruker sin forskningsstatus til å fremme klimapolitikken på samme måte som kjendiser. Samtidig er de også klar over den utbredte kunnskapsløsheten som råder på området og muligheten dette gir dem. Selv om påstanden om mer ekstremvær strider både mot teori og empiri fremføres den til stadighet. Ekstremvær skyldes temperaturforskjellen mellom tropene og polene. Modellene som viser global oppvarming, forutsier at denne temperaturforskjellen vil minke. Hadde denne temperaturforskjellen økt, ville dette snarere vært et argument for global nedkjøling. Kalde perioder kjennetegnes da også av mer ekstremvær.
Til tross for at store deler av menneskehetens CO2-utslipp har foregått de siste par tiår, har vi ikke hatt temperaturstigning av betydning på 20 år. Allikevel henviser våre politikere til Klimapanelets feilslåtte modeller og hevder at vi står overfor en katastrofe hvis vi ikke aksepterer samfunnsomveltningen de forespeiler oss.
Vår industrielle sivilisasjon trues nå av falske politisk korrekte påstander. Vi vil overlevere våre barnebarn en planet full av rustne vindmøller og ødelagte solpaneler i tillegg til en ufattelig rekord i dumskap. Det eneste positive er at klimapolitikken ikke vil ha innvirkning på atmosfærens drivhusgasser. Vi vil fortsatt dra nytte av økt CO2-innhold i atmosfæren som sørger for at planter vokser bedre og blir mer robuste mot tørke mens våre politikere roper ut at vi må redusere oppvarmingen med en halv grad selv om den ene graden oppvarming vi har hatt siden Lille istid ble fulgt av den største velstandsøkningen i menneskehetens historie.