Ole Asbjørn Ness: Aftenlandet, roman, Aschehoug 2018, 434 s.
«Det finnes ingen rettferdighet i verden. De siste blir ikke de første. Alt som finnes, er en kamp om knappe ressurser, og de heldige som finner nok, får arvinger som kan fortsette spillet, og så kan man legge ord og bilder og poesi og musikk og kjærlighet over det hele, men essensen blir igjen.»
Ole Asbjørn Ness fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for Det er natt i 2004. Hans andre roman, Aftenlandet, kjemper med materie og sjel. Det er en roman som spenner tanken og sikter høyt. Dype og vågale hypoteser om verden finner feste og glir gjennom karakterene. Politisk og psykologisk våger forfatteren å tenke helt inn dit de færreste ser klart. Det er en unik roman som kritiserer alt som er kritikkverdig i verden. Uten filter. Særlig islam slipper ikke unna. Romanen har fått litt oppmerksomhet. Men ikke så mye som den fortjener.
Romanens handlingsanker ligger i London på 90-tallet, samtidig også i store deler av hele verden. Algerie, Thailand, Norge, New York, Moskva, Lisboa og Hong Kong. Hele verden er et spill som hovedpersonen, Daniel, spiller på. For ham er verden algoritmer som finner hverandre. Dette er like før alt forandrer seg for alltid ved at Internett blir allemannseie. Den bleke og fysisk svake kan nå bli den sterkeste. Så du det da, kunne du gå inn i fremtiden før den eksisterte.
Boken har tre forskjellige stemmer med historier som overlapper hverandre. Daniel vil erobre verden med innsikt om markedet og kalkulerende systemer. Kateb vil forklare verden, Vesten og hjemlandet Algerie. Han vil gjøre det ved å skrive verden sammen. Hanna står mellom dem. Hun vil forstå verden. Men hver handling hun tar i verden gjør den mindre klar, og samtidig fjernere fra henne. Hun søker tilhørighet i det nære. Daniel ser ikke på seg selv som et vanlig menneske. Han klarer ikke å leve i det han kaller det «trange».
Vi går rett inn i hodet på Daniel som er fast bestemt på å bli så rik at han kan be hele verden dra til helvete! «Av og til er det rasjonelt å ta ekstrem risiko. London er metall. London er en oljet, stiv penis.» Slik tenker han. Siden møter vi Kateb, en følsom og intelligent ikke-troende i et svært troende Algerie. Hanna kommer sist og svakest inn i romanen. Hun vil bli en del av London. Vil vekk fra Norge. Den litt distanserte fremstillingen av Hanna gjør henne også interessant. Forfatteren går inn i henne. Men jeg forstår henne ikke som leser. Ikke slik jeg forstår Daniel og Kateb..
I London forsøker de å skape seg ut av den galskapen som ligger latent i dem. Kateb vil skrive Algeries historie så både Algerie og Vesten forstår den. Hanna vil bli elsket på scenen, slik kompensere morens harde blikk på seg. Daniel må vekk fra en syk mor som forgrep seg på ham.
Daniel er Europa
Daniel og Hanna har en historie. Hun ble sammen med klare og kalde Daniel, en person med psykopatiske trekk, men som også har sterk selvfornemmelse og dybde. Kalkuleringsevnene hans er lindrende på smerten som er i Hanna. Daniel vil alt, han vil manipulere verden. Han er ikke lykkelig, ikke sikker i seg selv. Fortiden er for trang for ham. Moren har spilt på ham. Ødelagt ham. Han har en løsning: Gå så langt vekk fra henne som mulig. Det, eller forgå.
Han må reise fra selvforakten. For han vet at han var med på de seksuelle overgrepene hun gjorde mot ham. «Hun forble hans verden. Rosa var hennes farge. De røde gardinene, det røde lyset fra lampen på rommet hun kalte for biblioteket. Som å leve i en solnedgang, Aftenlandet.» Spengler, som introduserte begrepet Aftenlandet, spådde at Europa ville gå under på grunn av pengenes makt over sinnet, det liberale demokratiet og den frie presse.
Selv om jeg følger Daniels og Hannas kapitler med interesse er det Kateb som i bokens begynnelse vekker mest sympati. Han kaller seg etter hvert bare en pikksuger. En guttehore. Naivt huser han bestekameraten Omar, som er radikalisert, blir torturert for det. Obersten som kaldt og presist skjærer inn i Katebs sjel forblir i ham. Han suger pikken til William for å komme til England. Akkurat i tide før Algerie blir et stengt land. Kateb forlater kjæresten Mariam, men ønsker at hun kan komme til England. Kateb er ikke interessert i religion. Aller minst i islam.
Kateb: «Alger hadde feber. Alger var syk. London er rikere, men kanskje også enda sykere. En ukontrollert vekst som må ta slutt. Celler som går til angrep på den organismen som har skapt dem. En slags kreft.»
En fortettet bok. 14 år med tanker.
Karakterene er, selv om de er beskrevet troverdig, satt på en scene. Romanen ligner av og til et drama. Detaljer som ikke vedrører handlingen finnes ikke. Hanna begynner etter hvert å skrive på et drama. Et som virker for direkte og klisjefylt, men som har paralleller til norsk virkelighet.
Daniel vil knekke Bathen (Thailand). «Hvorfor er det så gledefylt å ødelegge noe som er vakkert og uskyldig? Hvilken djevel laget den algoritmen?» Ness har utdannelse fra Norges Handelshøyskole og Forfatterlinjen på Bø. En sjelden kombinasjon. Med innsikt geleider han leseren inn i økonomiske kalkyler og beinharde forutsetninger som ligger til grunn for det kapitalistiske børs- og valutaspillet som Daniel setter alt inn på å vinne over.
Moralen gnager i Daniel. Hva har jeg gjort? tenker han når han ser at han har observert riktig. Investert i verdens feil – hvis ikke jeg, så noen andre – det som skjedde måtte skje. Jeg startet det ikke. Jeg kunne ikke ha stanset det om jeg prøvde. Jeg bare forsto det, sørget for å vinne på det. Slik tenker han, går videre. Sats rødt. Tap. Sats rødt igjen, men doble innsatsen. Tap igjen. Sats rødt en gang til, tap, men doble innsatsen igjen. Tap. Doble innsatsen. Tilslutt må rødt vinne. Hvor stor blir ikke gevinsten når innsatsen er doblet så mange ganger at du ikke bryr deg?
Hanna aborterte barnet hun og Daniel kunne ha fått. Det hjemsøker henne. Daniel ville ikke ha barn. Visste han var uegnet som far. Etter bruddet går hun løs på en seriemonogamistafett som ender i religionssøken. Kristendommen er for nedtont og jovial, andre religioner for vage. I en moske finner hun noe større. Noe klart. Hun møter Kateb. Nå med skjegg og i profetens klær. Som leser er du skuffet. Nei, ikke Kateb!
En sterk, direkte og knusende poetisk stil
I Aftenlandet tenkes de vanskeligste og farligste tankene. Dialogen er på mange måter for god. Den er delvis sammenvevd og skjult i teksten. Bare et innrykk forteller at den er der. Uten tegn. Man forstår når det er dialog, men den er som hugget i sten; som det du egentlig ville ha sagt om du kunne si det igjen.
Tidsperspektivet mellom teksten og leseren er såpass stort at det ofte bare er de store tankene som får slippe til. Tre sider kan omhandle tre måneder. Summen av alt man tenkte.
Språket ligner koreografi. Avsnitt som noen ganger bare er et ord. Andre ganger fortettede og lange tankerekker. Sidene ligger noen ganger hvite og åpne som en scene. Andre ganger er de fylt til randen av sorte impulser fra veldige og intense tanker. Rytmen i språket leder leseren før han blir var forandringen.
Alle skildringer ses av fortellerstemmene og er sammenvevd med fortellingen. Forfatteren er ikke omnipotent. Han ser fra bak øynene til de tre fortellerstemmene, beskriver verden slik de tror verden er. Det gjør boken litt utrygg, samtidig spennende. Hvem vet hvordan verden egentlig er.
Romanen er klar, stilren og på sitt vis lettlest. Ikke lett. Men tankene i den åpner opp for at det er mulig å tenke videre selv. Uansett hva du måtte vite om økonomi og islam. Fortellerstilen kan minne om et kamera som ser det fortelleren ser. Slik blandes handling og tanke, samtidig som mye skjer utenfor det fortelleren ser og tenker.
Hovedpersonen, Daniel, snakker om Herman Hesses Glassperlespillet. Han bruker handlingen i klassikeren som et bilde på finansverden. Om man kan distansere seg fra følelser så kan man manipulere spillet.
Religion er også et spill på følelser. Ness er ikke nådig med religioner (kanskje med unntak av katolisismen). Men hardest og grundigst medfart får islam. Tankene er ikke nye for de som har lest mye om islam, men de er svært godt formulert. Ofte konsentrerte. «Religion er en dans. Hvis man første faller ut av rytmen, ser det hele latterlig ut. En dans hvor kun den som danser, hører musikken.» Slik tenker Kateb.
Skuespilleren Hanna lever med karakterene Nora og Hedda Gabler i seg hele tiden. De sterkeste kvinnene fra Norges kulturhistorie. Nora som gikk fra barna, og Hedda som var gravid. «… det verste ikke er å drepe et barn, det er enda verre å miste det.» er kanskje det viktigste sitatet fra skuespillet. I Ibsens verden er det er snakk om barn i direkte og indirekte forstand (også et manuskript).
Kritikken mot Ole Asbjørn Ness’ roman må være det iscenesatte. Daniel, Kateb og Hanna fremstår som kjøtt og blod mellom sidene. Men ved ettertanke forstår man at det er en dyktig forfatters manipulering av idéer. Han har villet fremstille det dekadente Vesten (Daniel), det usikre, men skråsikre Islam (Kateb) og mye av den potensielle uroen som kommer fra makten kvinner har fått over menn i det skarpe, men egentlig usikre Vesten (Hanna).
Men å kritisere en roman for premissene den legger for dagen er det samme som å si at man hadde forventet at skrekkfilmen var en romantisk komedie. Ole Asbjørn Ness har forfattet en meget lesverdig, innsiktsfull og modig roman som har språklige kvaliteter som går utenpå de fleste av dagens norske forfattere.
Det er synd Aftenlandet ikke har fått mer oppmerksomhet. Ness er en stemme MSM vanskelig kan forhold seg til. Svært intelligent, samtidig kritisk til både Vesten og islam. Han har også uttalt at han ikke er opptatt av å være en del av en gjeng. Det er unikt i Norge. Romanen kan kjøpes her.