Det kan sies mye om tidligere generasjoners sosialdemokrater, men en ting innså de – at velferdsstaten må tuftes på materiell produksjon. Til det trengs bl.a. rimelig energi, infrastruktur, konkurransedyktig, moderne industri og teknologisk utvikling.
Mange av dem ville ha stusset når AUF med vedtaket om å avvikle all norsk petroleumsvirksomhet innen 2035 nå demonstrerer at de har tapt denne enkle, grunnleggende innsikten. Og enda «verre» – at det er Frps nestleder som kan være raskt ute og betvile de kommende AP-politikernes evne til ansvarlig styring. Omtrent slik en Einar Gerhardsen, Finn Lied eller Trygve Bratteli i sin tid utvilsomt ville ha gjort det.
Påtroppende AUF-leder Ina Rangønes Libak sier at vedtaket er solidarisk. Solidarisk med hvem? I hvert fall ikke med verdens befolkning, som til 80 prosent fortsatt er avhengig av lagerenergien i olje, gass og kull for å overleve. For de aller fleste handler det om å sikre en noenlunde levelig hverdag.
Heller ikke er det solidarisk med de mange norske arbeiderne som er direkte og indirekte avhengig av oljevirksomheten, særlig langs kysten, eller resten av Norges befolkning. Tall og fakta preller av på boblepolitikere med hodet i klimaskyene og føttene alle andre steder enn på jorda, men her er noen kjensgjerninger om norsk petroleumsvirksomhet:
- Direkte/indirekte sysselsettes 170 200 personer. Det er landets mest lønnsomme jobber.
- Samlet eksportverdi 2017 var 442 mrd. kroner, om lag halvparten av all norsk vareeksport.
- Anslag statens netto kontantstrøm av oljevirksomheten: 264 mrd. kroner i 2018.
Alt dette vil AUF fase ut i løpet av 17 år. Og den angivelige solidariteten? Jo, den går på klima. I beste fall en solidaritet på villstrå. Om verden har et klimaproblem, er det ikke menneskeskapt. Vi både kan og må diskutere forurensinger og miljø, og finne løsninger innenfor rammene av industrisamfunnet. Klodens klima kan vi ikke gjøre noe med. Der må vi bare lære oss å håndtere naturlige variasjoner bedre enn til nå. Mange gode forslag fins allerede i en NOU fra 2010.
Er det bare i AUF at den sosialdemokratiske virkelighetskontakten skranter? Jonas Gahr Støre falt Al Gore om halsen da han i sin tid lanserte sine ville påstander om at Nordpolen kunne være isfri sommerstid allerede for et par år siden, og at havflaten ville stige 7 meter «i nær framtid». For dette sjarlataneriet fikk Gore Nobels fredspris i 2007. Og Støre ble valgt til leder i AP sju år seinere.
Politiske broilere er et kjent begrep. Det er folk som har levd så lenge i overbygningen at de knapt nok synes å ane at det er den materielle basisen som gir dem mat på bordet. De er snart like relevante som solkongens hoff. Dette er et stadig mer påfallende demokratisk problem. Alle partier er rammet, men noen verre enn andre.