Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett 2012. Professor Tore Bjørgo forklarte seg i rettsal 250 . Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Professor Tore Bjørgo har lagt ut en kronikk  på Foskning.no som er et utdrag og en kortversjon av den mer fyldige rapporten som den samme Bjørgo presenterte samme dag på Politihøgskolen i Oslo, 22. oktober. Settingen er og blir særlig kritisk fordi en aner oppbygging av et meningspoliti som allerede i et startpunkt kræsjer, ikke bare med mulige og umulige ekstremister, men mer med ytringsfrihetens grunnleggende prinsipper.

annonse

Både avgrensningene og begrepsbruken er vag. Det er fullt mulig å avlese en av Bjørgos aller største utfordringer: Hva med den akademiske analysen, kritisk sett en tapt dimensjon, knyttet til årsak og virkning – opp mot det lett synlige bakteppet, fulgt av like synlige fysiske, samtidshistoriske realiteter i Europa og Norge – nettopp knyttet til innvandringsbølger og økende mangelfull integrering? Hvorfor blir analysen så diffus i forhold til realitene rundt oss, i Europa, i Sverige, i Oslo og etter hvert ut over i landet vi lever i?

Nei, inetgreringsproblemene er ikke lenger en påstand, utbasunert som et slags brunstbrøl fra en rabiat  «islamofob», det er intet mindre enn et synlig samfunnsproblem i flere himmelretninger. Nettopp dette bakteppet – altså hovedårsaken til et betydelig sosialt spenningsfelt og problem – vokser til en betydelig tapt dimensjon bak ekstremisme-spøkelset Bjørgo og co, gjør forsøk på å peke ut.

For ordens skyld, her beskriver professor Bjørgo selv sitt sentrale dilemma i nevnte artikkel:

Innenfor det såkalte «ytre høyre», er det vanlig å skille mellom høyreekstremisme og høyreradikalisme. De førstnevnte mener at folkegrupper er grunnleggende ulike, at universelle menneskerettigheter ikke gjelder, at demokratiet skal avvikles, og at vold mot fiender av folkefellesskapet er legitimt.

De høyreradikale er vanligvis skeptiske til kulturblanding, men mener selve demokratiet kan opprettholdes hvis de styrende elitene byttes ut. Grensene mellom disse miljøene kan likevel være flytende.

En kan møte disse problemstillingen med et kontrollspørsmål: Hva med den betydelige andel av befolkningen som i meningsmåling etter meningsmåling avdekker at de er urolige over den store andelen innvandrere som kommer, og ikke minst den mangelfulle oppfølgingen med tanke på videre integrering? Står vi kritisk sett ikke bare overfor ulike reaksjonsformer? Det som gjenstår av organiserte grupperinger blir nemlig nokså skrint, stadig sett i forhold til befolkningen for øvrig. Noen tullebukker som tidvis er ute og marsjerer i sine uniformer forsøker å etterligne Hitlers stormtropper, men er så patetiske og teatralske i hele sin form at en skulle tro det var en gjeng med provokatører, og ikke så mye mer. Så, skal dette være en slags illustrasjon på «høyre-ekstremisme» sammen med Breivik? Er det kritisk sett en ærlig tilnærming i møte med den uro som, logisk nok, følger de integreringsproblemene vi nå ser både rundt oss i en rekke andre europeiske land?

Frasen «Hva var det vi sa?» ligger tett innpå. Et folkeflertall i Norge er i ferd med å  bli stemplet ut som «ekstremister». Det kan bli nokså underholdende å se hvordan dette fortolkes videre i akademisk analysemateriale i dette landet.

Innvandringsbølgene som reelt bakteppe

En betydelig andel av dem som utgjorde de siste og største innvandringsbølgene fra 2014 og frem til i dag (nå inklusive de mange gjenforeningssakene som  pågår) er fra den ikke-vestlige del av verden, hvor et stort flertall er muslimer. Normalt kunne Norge ha integrert en god del av disse, men med så vidt store innvandringskvoter også fra før, oppstår forutsigbart nok problemer i flere ledd i den videre integrasjonsprosessen i dag.

Kulturforskjellene synes farlig store, samtidig som en betydelig andel av dem som har kommet til rett og slett blir gående arbeidsledige, om en god del for ordens skyld tas ut på ulike, midlertidige tiltak. Dette gjelder både i de større byene og i tettsteder ut over hele landet: Problemene øker på, er og blir synlige.

Men en kritiker føler ikke at en har noe sted å gå med sine følelser, da rasist-stemplet sitter løst. Og den diskusjonen man ser minst av i den mer politisk korrekte debatten i gammelmedia, er hvordan man mest skånsomt kan sende innvandrere tilbake? Alle kan vel ikke bli boende i dette landet.  Hvilke systemer finnes og skal bygges opp for praktisk hjemsendelse? Her svikter mye fokus.

Vanskelig møte med demokratiet

Ja, vi kan forenkle dette: Nøkternt sett kan flere med ulik religiøs bakgrunn leve og arbeide sammen. Men særlig de ideologiske sidene av Islam preger en andel av den muslimske befolkningen, som følgelig – i egenskap av sitt eget ideologiske og religiøse ståsted – vil bryte sterkt i møte med vårt demokrati. Nevnte andel er etter hvert tilstrekkelig til at det oppstår motsetninger og konflikter på en rekke områder i samfunnslivet rundt oss. Dette er en realitet som vi ikke behøver til universiteteter og høgskoler for å lese oss til. Vi ser det og erfarer det.

Og siden det er så vidt mange muslimer her, vil prosentandelene det dreier seg om, stadig i et tynt befolket land – naturlig nok skape motsetninger? En slik erkjennelse handler overhodet ikke om rasisme.

I dag ser vi allerede konturene av uheldige parallellsamfunn i flere byer. Det dreier seg med andre ord ikke om troverdig integrering lenger. Uroen øker på i begge leire, blant nordmenn og innvandrere: Samfunn polariseres, en stadig større andel av befolkningen i dette landet blir preget av det de selv faktisk ser og erfarer. Dette lar seg ikke snakke bort som «islamofobi» og «fremmedfrykt».

Det er en konkret, sosial uro ute i brede lag av befolkningen i dette landet:

Integreringsprosessen har vist seg svært vanskelig flere steder. Polarisering og mindre konflikter er allerede et faktum. Hva nå? Skal man som topp-politiker bare overse den uroen som nå ligger ute hos halvparten av befolkningen, og stadig flere? I så fall, hvorfor?

Det som så skjer er forutsigbart: Frustrasjonene og usikkerheten vil øke på hos den vanlige borger der ute. Vi ser daglig dramatiske opplag i media, knyttet til knivstikking, voldtekter og drap. I fortsettelsen blir folk mer urolige og mer frustrerte. Hvordan håndtere dette? De fleste ser at sentrale politikere strever, samtidig som media gjerne glatter over og bagatelliserer det som skjer.

Ekstremismen – en funksjon av et samfunnsproblem

Igjen: En betydelig andel av befolkningen er urolige over de store innvandringsbølgene som også har kommet inn i landet vårt, nå fulgt av veldig mange gjenforeningssaker. Dette dreier seg ikke om rasisme, nazisme, ekstremisme, «islamofobi» eller annet. Det dreier seg om en stor andel av en befolkning som er stadig mer frustrert, og som ikke har så mange veier å få med sine bekymringer i det kritiske røster uavlatelig blir forsøkt kneblet!

De fleste har god folkeskikk. Men slik den ååpne diskusjonen har utviklet seg har ytringsfriheten blitt kneblet. Brunbeising og rasisme-stempel er tatt i bruk. Noe som har skapt sosiale «trykk-kokere». De tusener som har hatt sosiale medier som pustehull er ikke så rabiate i sine uttrykk lenger, og godt er det. Saksorienteringen og selvdisiplinen har blitt bedre.

Når dette er nevnt, så lenge en har med store befolkningsgrupper å gjøre vil det alltid  være noen som uttrykker seg sterkere enn andre. Noen er mer frustrerte, mer sinte, og av dem så vil det finnes noen som er mer tilbøyelig til å ta i bruk fysisk vold for å uttrykke sitt sinne. Oppe i dette vil en med andre ord finne reelle ekstremister, men å se dette fenomenet uavhengig av hele bakteppet, knyttet til de store innvandringsbølgene og den alt annet enn vellykkede integringspolitikken som følger på, blir nokså håpløst; selv med mange akademiske fremmedord – og henvisninger til rabiate utgrupper som forsøker å utnytte uroen som oppstår til sin fordel.

På den ene side noen få tullebukker som er en karikatur av seg selv som reelle ekstremister, pluss en gal mann av 22. juli 2011 som var nær ved å bikke hele regjeringsbygningen; ikke i egenskap av sin ekstremistiske styrke, men som en direkte følge av et fatalt fraværende vakthold i kombinasjon med rikelige doser naivitet. For så kort tid etterpå å jakte og skyte ned ungdommer på en øy i Tyrifjorden. På den andre side – venstre-ekstremister her hjemme og der ute – som nå øyner en mulighet for ytterligere polarisering og detablisering av hele samfunnet, i nytt håp om endelig å få bygget sitt totalitære utopia på Europas rutiner, i Stalins ånd.

Nettopp derfor er det viktig å få bedre styring, mer troverdighet og åpenhet knyttet både til innvandrings- og integreringspolitikken. Uten åpenhet, uten reell ytringsfrihet, kan dette gå fryktelig galt. Dersom ekstremisme-stempler så utdeles for å dempe kritikk og opposisjon, kan det faktisk virke helt motsatt.

 

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.