Erling Marthinsen
Kommentator
I Appenzell i Sveits tas avgjørelser ved håndsopprekning på allmøte. REUTERS/Christian Hartmann
Del saken
  • 512
  •  
  •  
  •  
  •  

Man kan selvsagt si mye fint om parlamentarismen, og hvordan den har fungert til det beste for nasjonen Norge rent historisk. Men stadig flere føler at denne styreformen ikke virker i stand til å løse de oppgavene nåtiden og (ikke minst) fremtiden presenterer for oss.

Veldig kort: parlamentarismen har en tendens til å gi små vippepartier alt for stor innflytelse. Tenk bare på Miljöpartiet i Sverige. Dessuten virker parlamentarismen fremmedgjørende: det fjerner velgeren fra innflytelse over politikken – en fremmedgjøring som forsterkes ved at stadig flere avgjørelser tas av overnasjonale organer som f.eks. EU.

Akkurat nå opplever vi parlamentarisk krise både i Sverige og i Norge, selv om sistnevnte krise foreløpig er uavklart.

Uansett: mange ønsker seg et mer direkte demokrati, delvis etter en sveitsisk modell. Jeg vil kort presentere denne modellen, nevne noen fordeler og ulemper, og komme med noen antydninger om det er mulig og ønskelig at Norge beveger seg mot en slik løsning. Jeg vil ikke konkludere for sterkt, dette er kompliserte saker og hovedpoenget er å åpne for diskusjon.

Hvordan fungerer det i Sveits? Høy grad av selvstyre

Først må det nevnes at Sveits er en forbundsrepublikk bestående av 26 kantoner. Disse har egne grunnlover og høy grad av selvstyre.

På nasjonalt nivå har man en folkevalgt forbundssamling. Disse velger en regjering, forbundsrådet, som består av syv medlemmer som styrer hvert sitt departement.

Det er altså en svært lite topptung modell man styrer etter.

En annen ting man kan merke seg er at det direkte demokratiet ofte gir nokså konservative resultater, på godt og vondt etter hvilket politisk ståsted man har. Siden den enkelte innbygger faktisk er med på å bestemme hvor mye penger som skal brukes, er det en tendens til å holde igjen litt på pengebruken. Dette kan selvsagt ha positive og negative konsekvenser for samfunnsutviklingen.

Det konservative preget ga seg utslag i at kvinner ikke fikk stemmerett før i 1971 (i en kanton så sent som i 1991 etter en dom i høyesterett).

Det direkte demokratiet har også medført en skepsis til å bli med i overnasjonale organer: Sveits er ikke med i verken EU eller NATO, og meldte seg inn i FN så sent som i 2002.

Folkeavstemninger

Det holdes folkeavstemninger både på nasjonalt og lokalt nivå. Det finnes ulike typer folkeavstemninger, det er i denne sammenhengen verdt å merke seg at det er mulig for vanlige folk å fremtvinge folkeavstemning om forfatningsendringer hvis man fremskaffer 100.000 underskrifter i løpet av 18 måneder. Men kun 22 av 200 slike initiativer har vunnet frem siden 1891.

Hva syns sveitsere om sitt demokrati?

I følge Cheryl A. Fain, som har redigert boken Modern Direct Democracy in Switzerland and the American West, er ca. 65 % fornøyde med myndigheter og styringsform. Allikevel er valgdeltagelsen nokså lav, noe som kan ha flere årsaker. I 2015 var det kun 48,4 % som brukte stemmeretten.

Men fagfolk som bl.a. statsviter Stefan Rey fra Zürich University hevder at denne formen for demokrati er mer tilfredsstillende: det er viktigere for folk at de vet de har en stemme, enn at de nødvendigvis må bruke sin stemme ved alle anledninger.

Kan direkte demokrati innføres i Norge?

En fullstendig omlegging av vår styringsform er nok utelukket. Men det er enkelte av partiene på Stortinget (FrP, Rødt, SV) som har programfestet økt bruk av folkeavstemning og/eller folkelig initiativ, og Senterpartiet åpner for rådgivende folkeavstemninger. Men det er lite som tyder på at dette er høyt på dagsorden hos noen av disse partiene.

Norge har en viss tradisjon for folkeavstemninger når det gjelder saker av særlig nasjonal betydning: de to første i 1905 (om unionsoppløsningen og styreform), deretter to avstemninger om brennevinsforbudet (1919 og 1926) og tilslutt de to EF/EU-avstemningene i 1972 og 1994.

Nylig har kommunesammenslåingen vært tema for en rekke lokale avstemninger. Endring i målform og ja eller nei til Vinmonopol har dessuten utløst en rekke lokale avstemninger.

Hvilken løsning bør man jobbe mot?

For å begrense meg til det nasjonale nivået, er det etter min mening helt klart at Norge burde ta folkeavstemninger i bruk oftere enn det vi har tradisjon for. Særlig i saker som har avgjørende nasjonal betydning. Jeg tar noen få eksempler:

  1. EØS-avtalen i nåværende form er et brudd på folkets vilje i to ulike folkeavstemninger. Norge stemte ikke nei til EF/EU for å bli meldt inn i samme organisasjon med alle de samme pliktene, bare uten noen som helst innflytelse. EØS-medlemskapet burde legges frem for folkets avgjørelse.
  2. Masseinnvandringen bare øker og øker, uten at det norske folk har bedt om det. Samtidig er det norske skattebetalere som må betale de enorme kostnadene over skatteseddelen. I tillegg er det våre barn som må vokse opp i et farligere, kaldere og mer splittet samfunn. Det burde selvsagt vært opp til folket å bestemme om de ønsker å bli byttet ut – og samtidig ta regningen for sin egen utskiftning.
  3. NATO-medlemskapet burde absolutt vært avgjort i folkeavstemning.

Utover dette burde det jobbes for noe som er beslektet med direkte demokrati, og det er økt frivillighet i hva skattepengene våre går til. Jeg tar noen eksempler:

  1. Statskirken burde være helt avskaffet, de som ønsker å være medlem av en trosretning kan krysse av på et punkt i selvangivelsen og deretter trekkes for kirkeskatt. Dette forhindrer alle former for juks og er en 100 % rettferdig løsning. En egen post i statsbudsjettet settes av til å bevare våre kulturskatter (gamle kirker etc.)
  2. Kringkastingsavgiften må bli frivillig. De som ønsker NRK får betale for det.
  3. All bistand i statlig regi bør avskaffes. Den er ineffektiv og komplett amoralsk. Hvis vi skal tvinges til å drive veldedighet, bør vi i det minste selv bestemme hvem som skal få pengene. Staten kan opprette et nødhjelpfond for å hjelpe ved akutte kriser (tsunami, jordskjelv etc.)

Sannsynligvis vil ingen av disse scenariene slå til, da kreves det full utskiftning i de to største partiene. Verken Høyre eller Arbeiderpartiet har vist noen som helst interesse for flere nasjonale folkeavstemninger etter de forsmedelige nederlagene i 1972 og 1994. Og generelt liker politikere full kontroll over pengesekken og dermed makten.

Men det er lov å håpe – og ikke minst å diskutere!

  • 512
  •  
  •  
  •  
  •  

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]