Sylvi Listhaug skriver om sin egen oppvekst i en avsides bygd på Sunnmøre. Nå bor hun i et hus på vestkanten i Oslo. Hun får dermed kritikk for å tilhøre den samme eliten hun kritiserer.
Det har hun imidlertid ikke brydd seg om.
– Økonomisk er jeg selvsagt privilegert. Det er heller ikke grunn til å skamme seg over at man har greid seg bra. Selv har jeg en hverdag som er ganske fjern fra sånn de fleste jeg vokste opp med på Sjøholt, lever. Det er likevel der jeg føler meg hjemme. Jeg trives aller best når jeg ute og møter folk, enten det er hjemme på Sunnmøre eller som politiker.
Når hun bruker begrepet elite, er det den «meningsbærende eliten» hun snakker om.
– I denne gruppen er det mange som rett og slett ser ned på vanlige mennesker, eller som nærmest føler en slags avsky når de får høre hva ordinære mennesker i det norske samfunnet har på hjertet. Denne eliten er ikke nødvendigvis de rikeste eller de som har mest formell makt. Jeg snakker snarere om den gruppen i samfunnet som har skjenket seg selv retten til å definere hvilke standpunkt som er riktige eller gale, moralske eller umoralske og innenfor eller utenfor. Denne selvoppnevnte gruppen av dommere og meningspoliti av god og dårlig moral. Dem jeg snakker om, er avisredaktører, politikere, pr-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk, mennesker som plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre, skriver hun.
Og som eksempler nevner hun Thomas Hylland Eriksen, Rune Berglund Steen, Marie Simonsen, «biskopene, med Atle Sommer feldt i spissen», Jan Egeland, Kathrine Aspaas, Ole Paus, og Ingebrigt Steen Jensen.
– De samme folkene harselerer gjerne når noen våger å snakke om at det finnes en slik elite som har en stor definisjonsmakt over den offentlige samtalen. De peker gjerne på at de som sier dette, selv tjener godt og har gode posisjoner. Det de glemmer, er at det jeg og andre snakker om, ikke er en økonomisk elite. Snakker man med ledere og entreprenører i det private næringsliv, i hvert fall privat, så er jo holdningene blant mange helt annerledes enn i Akersgata, skriver hun.