TV2 har sin egen, høyst forfriskende og alternative vinkling på norsk sikkerhetspolitikk. Mens titusener av soldater skal delta i den største NATO-øvelsen på norsk jord siden den kalde krigen, velger kanalen med glimt i øyet å gi rikelig med plass til en håndfull selverklærte fredsaktivister, som høylytt protesterer mot det som omtales som NATOs «rustningsspiral» og angivelige militære aggresjon mot Russland. En av dem som kommer til orde i artikkelen, er den «pensjonerte» psykiateren Harald Reppesgaard, som omtales ikke bare som fredsaktivist, men som frihetsforkjemper.
Frihetsforkjemper? Har kanalen overhodet brydd seg om elementær kilde- og faktasjekking før de strør om seg med slike panegyriske karakteristikker? Wikipedia er bare noen få tastetrykk unna, og kan fortelle at Reppesgaard er dømt for blant annet dokumentfalsk, trygdebedrageri og skatteunndragelse. At han ikke er pensjonert, men mistet legelisensen, burde TV2 også ha fått med seg. I 2010 var nok en gang i myndighetenes søkelys, denne gangen for å behandle pasienter uten autorisasjon.
Men det stopper ikke der. For det eneste ved denne mannens virke som har med frihet å gjøre, er at han i mange tiår har testet grensene for hvor mye absurd tøv det er mulig å lire av seg innenfor vår ytringsfrihets vide rammer. Reppesgaard har i nesten hele sin karriere vært tilknyttet den lille sekten Norges Kommunistiske Parti (NKP), sist som redaktør av partiorganet – ja, nettopp! – Friheten. NKP – som fikk 309 stemmer ved siste valg – er de mest trofaste Sovjet-apologetene i norsk politikk, og har gitt legitimitet til hele skrekk-kabinettet av sovjetiske despoter, fra Lenin til Stalin. Hadde TV2 tatt bryet med et lite dykk i avisarkivene, kunne de blant mye annet ha funnet ut at Reppesgaard i en serie polemiske artikler i Nordlys høsten 1975 påsto at det å sammenligne Stalin og Hitler var «politisk åreforkalkning», påsto at «antisovjetisme» hadde ødelagt norsk fagbevegelse, og avfeide all kritikk av NKP og sovjetsystemet som «grunnløse spekulasjoner» og «oppkonstruerte groteske påstander». Da han ble presset på hvorvidt hans eget parti etter en «sosialistisk» maktovertakelse ville respektere andres meninger og rettigheter, hadde han ikke noe svar – utover at det han kalte «reaksjonære» krefter og partier ville få «harde vilkår» og «ingen utviklingsmuligheter».
En utpreget frihetsorientert mann, med andre ord. Men det stopper ikke der – heller. Lenge før han ble fratatt legelisensen, hadde Reppesgaard kompromittert sin egen faglige troverdighet ved å legitimere sovjetmyndighetenes misbruk av psykiatrien for å kneble opposisjonelle. Ingeniøren og Aleksei Nikitin satt 19 år i fangenskap etter å ha varslet om uforsvarlige arbeidsforhold i gruver i Donbass-regionen, og fikk også diagnosen «paranoid schizofren». Reppesgaard gikk god for diagnosen etter å ha konsultert med sine sovjetiske kolleger (trolig med unntak av dr. Anatolij Korjagin, som sporenstreks ble sendt i fengsel av sovjetmyndighetene etter å ha avslørt at Nikitin og en rekke andre dissidenter hadde fått ubegrunnede psykiatriske diagnoser). At Amnesty hadde godkjent Nikitin som samvittighetsfange, og påpekte de mange grove feilene og manglene i Reppesgaards notat om saken, gjorde ikke noe inntrykk på Sovjet-entusiasten Reppesgaard.
Reppesgaard har nå også agitert mot NATO-øvelsen i tospann medprofessor Arnulf Kolstad, kjent for å ha protestert mot fredsprisen til den kinesiske menneskerettsforkjemperen Liu Xiabo, med begrunnelsen at dette «bare er nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier». Kolstad er også med i TV2-artikkelen, der både han og Reppesgaard blir omtalt som «frihetskjempere». Å nei – begrepet frihetskjemper bør nok forbeholdes slike som nylig avdøde Joachim Rønneberg, som satte alt på spill for at Norge igjen skulle bli et fritt land basert på «vestlige kriterier» for demokrati, et land der folk som Kolstad, Reppesgaard og deres likesinnede fritt kan spre de avsindige meningene sine, beskyttet av den samme ytringsfriheten som de selv åpenbart ringeakter.
Det er grunn til å minne om at TV2 er en av landets få definerte allmennkringkastere, med forpliktelser som ifølge Gunn Enlis artikkel i Store Norske Leksikonomfatter «å formidle folkeopplysning som gjør borgerne rustet til å stemme ved valg og engasjere seg i samfunnsdebatten». Mener de glade mediefolkene der borte i paraply-hovedstaden at de ivaretar denne oppgaven ved å fremstille udemokratiske krefter som forkjempere for fred og frihet? Skal en av landets største medieaktører være et mikrofonstativ for gammelkommunister som stikker nesa ut av sitt eget teori-mausoleum, med budskaper som stinker av formalin og 100 år med manglende kommunistiske selvoppgjør?
Det er greit med glimt i øyet, men skal man drive allmennkringkasting, bør man ha noe bakenfor det øyet også. I det minste et minimum av historiekunnskaper, demokratisk sinnelag og journalistisk dømmekraft.