I den opphetede debatten rundt muslimer og islam i dagens Europa er det mange som drar en parallell til 30-tallet og i så måte kaller muslimer for «vår tids jøder». Men dette er malplassert.
En ting er sammenlignbart fra det siste tiårets Europa og situasjonen på 30-tallet. I begge perioder har vi opplevd en dyptpløyende økonomisk krise med store omveltninger. På 30-tallet var det mange som rett og slett døde av sult og fattigdom, i årene rundt 2008 var det millioner av mennesker som mistet hus og jobb både i Europa og andre steder i verden.
Men det er en vesentlig forskjell på hvordan disse krisene har blitt møtt og håndtert av politikere. På 30-tallet skyldte mange på jødene og mente de var en del av en stor konspirasjon for å overta Europa. Jøder har en historisk tradisjon for å gjøre det sterkt innen finans og bankvesenet og konspirasjonsteoriene om at de hadde en hemmelig plan for å overta hadde grobunn i særlig tysk politikk gjennom nazismens framvekst.
I 2008 derimot var det få politikere som skyldte på muslimer eller andre innvandrere og ga de skylden for den økonomiske krisen. Man erkjente at krisen hadde sitt grunnlag i rent finansielle aspekt og la ikke skylden på en spesifikk gruppe.
Kulturell assimilering
Et annet aspekt som gjør det håpløst å kalle muslimer « for vår tids jøder» er poenget med kulturell assimilering. På 30-tallet var jøder stort sett godt assimilert i de respektive landene de bodde i og bidro som sagt sterkt innen økonomi og jus, men også innen andre sfærer som litteratur , kunst og kultur. Jøder har et sterkt forhold til egne tradisjoner og egen religion, men har gjennom historien nesten alltid vært villig til å tilpasse seg den kulturen de har bodd i.
Dette kommer kanskje som en naturlig konsekvens av at jøder har vært mye på flukt og dermed gjennom århundrer har blitt tvunget til å tilpasse seg. Hva så med muslimer i dagens Europa?
Veldig mange av de rundt 45 millionene muslimer i Europa er også selvfølgelig godt assimilert og bidrar innen forskjellige sfærer. Men dessverre så er også en stor andel muslimer i dagens Europa helt utenfor samfunnet og mange har også et sterkt ønske om ikke å bli integrert og assimilert inn i europeisk kultur.
Denne setningen vil sikkert falle tungt for mange, men jøder utførte heller ikke titalls terroraksjoner på europeisk jord som vi dessverre har sett av islamister de siste tiårene i Europa og ellers i verden.
Hat, frykt og håp
I dagens debattklima er det mange på den liberale innvandringsfløyen som ynder å bruke ordene hat og frykt om islamkritikken som har spredt seg rundt i Europa. Men hat og frykt har mange fasetter, den kan være bygd på noe irrasjonelt som på 30-tallet, eller den kan være bygd på noe rasjonelt.
Hatet og frykten mange føler for islam i dagens Europa er bygd på de konkrete opplevelsene man har hatt med islam og muslimer gjennom de siste tiårene, europeere våknet ikke plutselig opp å begynte å frykte islam helt ut av det blå slik det kan virke som mange gjorde i forhold til jøder på 30-tallet. Og siden vi er først er inne på temaet hat og frykt. Jeg er imot hevn i alle henseende, men er det noen som skulle ha en legitim historisk grunn for å ta hevn er det jødene.
En jødisk terroraksjon i Tyskland ville vært forferdelig og har heldigvis ikke skjedd, men hadde kanskje vært forståelig historisk sett etter at nazistene drepte og massakrerte over 5 millioner jøder under andre verdenskrig. Når vi sammenligner historiske epoker må vi være forsiktig med å generalisere, men heller gå konkret inn i materialet og se om det finnes forskjeller og eventuelle likheter.
Man må alltid lære av historien, men først og fremst må man studere historien for å forske på hva som var konteksten bak de forskjellige hendelsene. Personlig tror jeg vi har kommet over det stadiet i europeisk politikk der politikerne kan oppfordre til drap på millioner av mennesker slik vi opplevde gjentatte ganger i det tyvende århundret.
Verden har lært av det som skjedde den gangen og når mange frykter et nytt «Holocaust» mot muslimer så er det dette som er den virkelige alarmismen. Vi må heller se på hver enkelte historiske periode og se hva som er den beste løsningen innenfor den konteksten hver periode har.
Og vi må slutte å tenke i en slags historisk syklus der mennesker i dag skal ha en slags legitim rett for å ta hevn for hva ens forfedre opplevde i fortiden.
Tyskere i dag har intet ansvar for nazistenes utryddelse akkurat som tyrkere i dag ikke har noe ansvar for deres forfedres folkemord på armenerne etter første verdenskrig.