Foto: Christofer Owe, Resett.
annonse
annonse

Bokanmeldelse: Sylvi Listhaug og Lars Akerhaug, Der andre tier, Kagge Forlag 2018

Det er lekket så mye fra Sylvi Listhaugs bok Der andre tier at en anmeldelse må ha andre innfallsvinkler enn det sensasjonelle. Hvorfor er boken utgitt? Og hvorfor nå? Hva sier hun egentlig bak det som allerede er blåst opp i media av avsløringer og hurtig publiserte anmeldelser?

Sylvi Listhaug er i en klemme. Bli under Siv, eller søke å bli FrPs neste leder. Hun satser mye i boken, en type bok Siv Jensen ikke kan utgi, for Jensen har ikke har samme appell som Sylvi Listhaug har. Finansministeren har heller ikke den samme frihet som Listhaug fikk etter at hun måtte gå av som justisminister. Sylvi Listhaug er ærlig, men hun er også litt falsk beskjeden. Hensikten helliger målet, men svekker henne litt som den rene solstrålen mange ser henne som. Men etter alt som har skjedd må en ny Sylvi tre frem. Det er nå eller aldri.

annonse

Brytningstid i Norge
Det er brytningstid i Norge. I FrP handler det om liberalisme eller sunn nasjonalisme. Hvor går KrF seg vekk? Hva står egentlig Høyre for? Hvem blir Norges neste statsminister? Hvor langt er Støre villig til å gå? Helt til Rødt? Dette vet Espen Teigen og Sylvi Listhaug. Derfor skriver Listhaug i samarbeid med Lars Akerhaug en bok som ikke åpner opp nok om hvem Sylvi egentlig er. Men boken er en herlig og underholdende beskrivelse av presse og meningsmotstandere!

Bokens naive preg må diskuteres. Som biografi er den håpløs. Men som politisk brannfakkel er den fantastisk! Så direkte og tydelig at den ikke vil bli motsagt på høvelig vis av meningsmotstandere. Så langt har vesentlige partier i den blitt fortiet. Det er så man undrer seg på om anmeldere bare har skumlest den.

«Høyre er mest opptatt av å styre og mindre opptatt av hvilken politikk som føres. For FrP må politikken alltid være viktigst, noe annet er en dødslinje for partiet,» skriver Listhaug mot slutten av boken. Det er en utfordring til FrP. Hvor står partiet? Skal de gå med henne? Gå mot en type politikk som gav dem 22 % oppslutning under Carl I. Hagen. Da må de ut av regjering. Så inn igjen på nye premisser. Men samtidig er et av Listhaugs hovedbudskap at hun gladelig ofret seg for at Støre ikke skulle bli Norges statsminister. Det er Støre som er antagonisten i boken. Det er denne kampen som kommer i Norge. Listhaug mot Støre.

annonse

Sylvi snakker, uten å bli avbrutt eller skreket i hjel. Å lese Listhaugs bok er noen ganger som å lese hva en Resett-leser kan skrive i kommentarfeltet. Men hun sier ikke klart nok at det nye er velkomment. Ikke ennå. På samme måte omgår hun Jimmie Åkesson. Men det meste hun sier er helt på linje med SD. Danmarks sterke innvandringsminister er en venn hun roser. Hvorfor ikke SD?

Sylvi er gjenkjennelig
«Jeg kommer aldri til å bli en sånn politiker som danser etter avisredaktørenes pipe.» Listhaug gir MSM, politikere, kulturpersonligheter, akademikere og EU det glatte lag. Også kirken, men ikke så ille som det har sett ut i media. Hun sparker langt hardere i islam. Svært hardt faktisk. Vi får møte Sylvi Listhaug slik vi kjenner henne. Ærlig og direkte. Fortellerstilen er muntlig, som om Lars Akerhaug har stenografert Listhaug. Som sitter hun foran deg når du åpner boken. Kapitlene avgrenser alt hun står for, men tankene springer litt frem og tilbake. Som i en samtale. Og mye henger ifølge henne sammen med innvandring.

Listhaug skriver at hun ønsker velkommen muligheten for et rom der tankene kan tenkes til ende, at også meningsmotstandere skal bli bedre kjent med hvem hun er og hva hun står for. Det er godt å lese Listhaug helt til ende uten at hun blir stoppet av meningsmotstandere. Journalister, samfunnsdebattanter og politikere. Hun trenger ikke å bruke roen hun beskriver at hun har lært seg, for ingen står foran henne og skjeller henne ut.

Hun letter bare litt på sløret hva gjelder personlige anliggende. Men det er en sterk politisk bok som navngir meningsmotstandere og begrunner hvorfor hun er uenig med dem. Ofte i skarpe ordelag. Listhaug trenger å fremstå med den sterke fronten hun har mot alle som misliker og hater henne. Dette er ikke tiden for å legge psykologiske detaljer frem for alle som vil henne vondt. Likevel fremhever hun flere ganger at uroen og tvilen farer gjennom henne. Men hun har to anker: Roen som hun fant i første møte med NRK. Roen som kom fordi hun hadde troen på å snakke alvorlig om politikk. Det andre er ektemannen, som hun alltid stoler på, i alt. Espen. Senere kommer en ny og viktig Espen (Teigen) inn i hennes politiske liv.

Det Listhaug skriver er for det meste sunt bondevett det er umulig å være uenig i. Det er vanskelig å finne en skjult agenda om man ikke dikter den opp. Derimot er nok mange strategier og hemmeligheter ikke nevnt i boken. Det får vente til Listhaug er pensjonert. Listhaug forteller rett frem det hun har sagt før, nå uavbrutt. Det virker nesten for enkelt. Men er likevel ikke til å misforstå.

Siv Jensen er beskrevet med forsiktig respekt. Carl I. Hagen med stor respekt. Det største idolet er imidlertid John Alvheim. Og bestemoren. Det er ikke til å misforstå at Listhaug setter de eldre, som gikk før oss, svært høyt.

Feig om SD
«Det er noen som ikke vil integreres, og andre har en bakgrunn som gjør det svært vanskelig å lykkes i Norge.» Her høres Listhaug ut som Jimmie Åkesson i partilederdebatten, den da Centern-Annie slo neven i bordet. Men i boken snakker hun underlig nok ikke om SD. Hun roser Moderaterna for å ha blitt mer realitetsorienterte i forhold til innvandring. Men det er jo SDs fortjeneste. Her er Listhaug feig. «Det er ikke ett land, ikke ett, som har lykkes med integrering de siste tiårene,» skriver hun. Og hun roser Tino Sanandaji. Men ikke Åkesson. Er SD ulovlig å nevne i FrP? Sylvi tier ikke om mye. Men hun tier om SD.

Hør på Sylvi!

annonse

«Det er viktig å utfordre og kunne diskutere politikk. Slik beveger vi verden videre.»

«Jeg kjente på korset, (bestemorens) som jeg alltid hadde rundt halsen, at det var der.»

«Innvandringspolitikk har gått fra å være en sak på linje med alle andre saker, til å bli en sak som gjennomsyrer alle andre saker.»

«Selv om mange faktisk er enige i våre forslag, blir det eviglange debatter om ordbruk og retorikk.»

«Den større offentligheten har etter hvert blitt så følsom at det å si ting som det er, i seg selv problematiseres, også av folk som ellers er enig med deg.»

«Innenfor politikken er det noen få stemmer som har fått uforholdsmessig stor makt.»

annonse

Slik snakker hun i boken. Og det er mye mer der de sitatene kommer fra. Media får på pukkelen. Hun mener at om man setter seg opp mot dem blir man frosset ut. Media er de nye prestene du ikke skal opponere mot. De er nådeløse om du ikke danser etter deres pipe. «Jeg kommer aldri til å bli en sånn politiker som danser etter avisredaktørenes pipe.» Hun fremhever Gunnar Stavrum som et alternativ. Hun har òg rost Document for avsløringen av 22. juli-senterets metoder. Og hun har ikke avvist Resett. Som den eneste toppolitiker i Norge.

Innvandring og meningspoliti
«Urettferdigheten i systemet, juks og kriminalitet er utbredt og en del av selve migrasjonssystemet.» «Vi deler ut oppholdstillatelser og statsborgerskap som om det var sukkertøy.» Hun beskriver med empati om bakgrunnen for hvorfor mange velger å ta sjansen på å reise videre til Europa. «Jeg ville helt sikkert ha forsøkt å gjøre det samme om jeg var i deres sko.» Dagens asylsystem er grunnleggende umoralsk, ifølge henne fordi vi gir minst ti ganger så mye til noen svært få som kommer til Norge, som det vi gir til verden via FN.

Det er svært mange som navngis og får gjennomgå. Svært mange. Meningspolitiet. Det er stort sett dokumentert ganske nøkternt. For mange til å nevne. Det er likevel Gahr Støre som er antagonisten. Shurika Hansen blir viet flere sider i boken. Positivt. Listhaug mener hun burde vært fast kommentator i en av Norges største aviser. Da håper jeg Resett blir det snart, for jeg vil ikke lese Shurika Hansens kronikker i VG.

Hun refser det overdrevne i Metoo. De virkelige ofrene glemmes. Hun mener Giskes metoder var allment kjent i det politiske miljøet. Det er i noen innvandrermiljøer kvinnen er undertrykt, ifølge Listhaug, mens etnisk norske kvinner ikke er lenket til kjøkkenbenken. Hun skriver at venstresiden møter seg selv i døren, men har skylapper. «Hadde norske menn oppført seg mot kvinner på samme måten som det som er tilfelle i enkelte muslimske miljøer hadde det blitt ramaskrik, og det hadde det vært god grunn til.»

Dobbeltmoralisten Støre som lyver på seg Pinocchionese er som sagt den hun hardest står i mot. Millionæren som bruker private helse- og omsorgstjenester og invester i uetiske fond oljefondet tar avstand fra. Listen er lengre. Det er Støre som er den eneste som kan avsette Prosjekt Sylvi. En Høyremann i fåreklær mot en bondejente fra Sunnmøre. SP er komisk nok på vippen. Ikke Krf. De går kanskje under.

annonse

«Min erfaring gjennom alle disse stridene er at det ikke lønner seg å gi etter for kritikk fra sosialister eller press om å gå stille i dørene,» skriver hun. Det er slik vi kjenner henne. Hun skriver at hun ikke vil svikte dem som tror på henne, som mener at hun kjemper deres kamp.

Mistillitsforslaget
Den tøffeste uken er kapittelet med høyest intensitet. Helgheim (FrP) hadde en opptreden på NRK «De (Ap) synes åpenbart at terroristenes interesser er viktigere enn nasjonens sikkerhet,» sa han der. Det var foranledningen for at Listhaug ringte Espen Teigen, som forfattet budskapet på Facebook som felte henne. Støre kan endelig bruke 22. juli-kortet. «Når de (Ap) har bestemt seg for en strategi, setter de i gang et voldsomt apparat av representanter, ansatte og partilojalister som pøser ut det samme budskapet i sosiale medier,» skriver hun.

Støre kneblet slik debatten. «De aller, aller fleste i Norge tar fullstendig avstand fra dem (ekstremister som sender trusler til overlevende fra Utøya). Likevel er det en debatt i Norge hvor mange flere blir forsøkt klistret til dette,» problematiserer hun. «… men når det er snakk om avstand fra hat gjelder det aldri meg,» fortsetter Listhaug tankerekken.

«Dette var et spill som jeg ikke ville være med på,» står det bastant i boken. Hun beskriver møtet hjemme hos statsministeren. Skriver at det var hennes eget valg. Siden får vi lese om møtet hjemme med de to Espen-ene og blomsteraksjonen. «Ved å trekke meg, ville jeg unngå at det var mitt ansvar at regjeringen måtte gå av.» For enhver pris unngå Jonas. «Å gå ned på Stortinget og danse etter opposisjonens pipe og beklage var uaktuelt.» Frysninger …

Det er en inspirerende slutt på boken. Listhaug beskriver boblende energi, til tross for at hun er ekstremt sliten. Det er interessant. Endelig kan hun være ærlig. Ikke bundet. Være Sylvi.

«Jeg tror alt skjer av en grunn,» skriver hun ofte. Likevel kan man lese ganske balansert og inngående i et kapittel at hun ikke mener at hun er en mørkekvinne som tror innstendig på Gud. Kristendommen er innvevd i livet hennes, men ikke så bastant og sterkt som man har fått inntrykk av gjennom media. Mer som noe i ryggmargen. Tradisjon og trygghet. Hun skriver at hun ved flere anledninger har vurdert å melde seg ut av statskirken. Men den skal ikke få vinne over henne. Kirken er for Listhaug mer enn det den fremstår som i dag.

Listhaug vier slutten av boken til enkeltskjebner innen helsevesenet. Det er en stille slutt på boken. Men det forblir ikke stille rundt henne. Nå er det enten eller. En karakter som Sylvi Listhaug blir statsminister. Eller så gjør hun noe annet.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon