Den kanadiske professoren i psykologi, Jordan Peterson, er et eksempel på en postmodernistisk dødsengel. Foto: By Adam Jacobs, cc by 2.0, Wikimedia Commons
annonse

Jordan B. Peterson har nylig besøkt Norge, og i den forbindelse tenkte jeg at det ville passe med litt oppmerksomhet rundt forfatteren – ikke bare fenomenet – J. B. Peterson.

Peterson er kjent for de fleste som en slags ridder for ytringsfriheten. Jeg antar at dette er kjent for de fleste lesere. Men Peterson har altså skrevet en bok, en «bestselger». Boken kan ved første øyekast fremstå som en slags «selvhjelpsbok», med sine «Tolv regler» for å forandre kaos til orden.

Jeg har lest boken nøye, og har noen kommentarer. For å holde dette relativt kort har jeg fokusert på kun to av kapitlene. Det vil forhåpentligvis gi et snev av innblikk i Petersons metode, tankegang og samtidig hvorfor han er så omstridt.

annonse

Først et sideblikk på hvordan MSM har behandlet Peterson. Innerst i den innerste, mørke skammekroken vil jeg plassere Dagbladet. Når de ofrer trykksverte på omtale av den mest solgte akademiske boken i verden på flere år, hvem velger de som forfatter?

Sturla Haugsgjerd. Han som er mest kjent for å være «vellykket narkoman» (i egne øyne). En «halvstudert røver» som han beskriver seg selv. Hvilket grunnlag har han for å avskrive Peterson som en «middelmådig intellektuell»?

Ikke misforstå: man trenger ikke doktorgrad for å anmelde en bok. Jeg går ikke i fellen «argument from authority» her. Dessuten: Sturla skriver ofte veldig bra, jeg har stor respekt for hans evner som skribent, selv om vi sannsynligvis har ulike politiske holdninger.

Men hans artikkel om J. B. Peterson er et eksempel på intellektuell latskap, eventuelt mangel på intellektuell forståelse, som Sturla burde skamme seg over. Han har åpenbart ikke lest kapittel 9 i Petersons bok:

 Assume that the person you are talking to knows something you don´t.

Peterson er en gammeldags intellektuell: Han låser seg ikke inn i sitt eget avgrensede fagfelt. Han er opptatt av de «erketypiske historiene». Han siterer like gjerne Disney som Bibelen. Han har et viktig poeng – som selv en ateist som meg må akseptere – når han påpeker at gamle sannheter, som har overlevd i tusenvis av år, ikke skal avvises for lett.

annonse
annonse

I en verden med stadig mer spesialisert kunnskap er Peterson en polymath – en som er like interessert i hummerens hierarki som GULAG-arkipelet av Solzhenitsyn. Det er en Sokratisk tilnærming som føles befriende i det mørke, postmodernistiske helvete vi opplever daglig i media og akademia. Skråsikkerheten blant de som uttaler at «kjønn er en sosial konstruksjon» er omvendt ekvivalent med bevisene de har for påstandene. Nettopp derfor er han så hatet av alle de som benekter at det finnes sannhet, biologi, endog virkelighet.

I kapittel 1 tar Peterson for seg fenomenet hierarki. Det er her de berømte hummerne kommer inn.

Stand up straight with your shoulders back

Rett opp ryggen, skuldrene bakover. «Mot i brystet, vett i pannen». Min avdøde svigermor sa til min kone når hun var ungdom og hadde dårlig holdning: fram med puppene!

Det handler om å ta sin plass, men også om å vise sin sårbarhet ved å blotte brystet, det mest sårbare punktet på menneskekroppen. Det handler om å vise tillit, og å inngi tillit. Det er altså snakk om å være et menneske man kan stole på, selv i kriser.

annonse

Peterson påpeker at hierarki er uunngåelig, hvis man streber etter noe av verdi. For det vil alltid være noen som er flinkere til å skaffe det verdifulle. Uansett om det er mat, trygghet, sex – eller makt. Dette er en eldgammel biologisk sannhet. Hummere er av interesse fordi de har eksistert i 350 millioner år. For hummere var dinosaurene le nouvaeu riche. De dukket opp, og så forsvant de. Hummeren overlevde, og hierarkiet overlevde.

Peterson aksepterer ikke de postmoderne idéene om at menn i alle tider har undertrykt kvinner. Det er NATUREN som har vært vår nemesis: sykdommer, sult, løver, krokodiller, barnedødelighet, krig. Å gi skylden til «hvite vestlige menn» er ikke bare historisk hjernedødt, det er farlig. For hva er alternativet? Selv i dag eksisterer det kun kanskje 30-40 land som kan defineres som frie demokratier. Alle andre land styres av gangstere – og ikke bare på toppen. Mafiaen setter sine spor helt ned i familiene, som f.eks. i de muslimske samfunn (uten at Peterson nevner det spesifikt). Men korrupsjon «trickles down» – det kan man ikke argumentere imot selv om man benekter at kapitalismen virker på samme måte.

Hvem vil flytte fra Norge til Kongo? Eller Saudi-Arabia?  Syria? Somalia? Svaret er så selvinnlysende at ingen av den politisk korrekte klassen er villige til å stille spørsmålet.

– Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker, sa Mona Sahlin.

Vår kultur er altså latterlig. Afghanistan og Somalia er forbilder? Det er så himmelropende idiotisk at kun en politiker kan si det.

annonse

Hun vil heller ha «kultur» – som omskjæring, tvangsekteskap, klankultur og terror.

Peterson blir beskyldt for mye rart, bl.a. at han er såkalt «Alt-Right». Han avviser dette selv, og det kommer tydelig frem i hans diskusjon rundt hierarkier. Poenget hans er:

Hierarkier er uunngåelige. De er et faktum i naturen, i alle former for dyr som lever i flokk. Hierarki har eksistert i 350 millioner år. Det er en «top lobster» som får alle damene. Politikkens rolle er å jobbe i spenningsfeltet mellom tyranni og kaos. Vi må justere effektene. Venstresidens rolle er å ta vare på de som taper kampen om posisjonene. Høyresidens rolle er å sørge for at alle forstår at vi trenger et hierarki, ellers vil det oppstå kaos og uendelige lidelser.

Strømmen vil slutte å virke, søpla vil ikke bli tømt. Eller vi får nye former for hierarki, som er basert på makt og ikke kompetanse.

Som «kulturrevolusjonen» i Kina, med millioner døde ofre.

Som når Stalin drepte kulakkene, siden de var «rike» (fordi de var de flinkeste bøndene). Minst seks millioner døde av sult. Venezuela, Zimbabwe og Sør-Afrika er moderne eksempler.

Do not bother children when they are skateboarding

Når unge gutter (eller jenter) driver med såkalt farlige aktiviteter, så er dette ikke meningsløs risiko for å bli skadet, men en dyp menneskelig streben etter mestring. Dette er nok det kapittelet jeg satte mest pris på i Petersons bok. Det viser menneskets storhet i en verden fylt av lidelse. Det gir en pessimist som meg et snev av håp: vi kan vinne, vi kan som Sisofys overvinne fjellet, selv om steinen er uendelig tung og livet er smerte og motgang.

Hvorfor har de ikke hjelm? Fordi det er farlig! Nettopp i kontakt med fare lærer de å ta ansvar for seg selv. Å pakkes inn i bomull vil ødelegge poenget: det SKAL være farlig, for det er ingen utfordring i å mestre det ufarlige.

Å være modig er ikke det samme som å ikke være redd. Bare idioter mangler frykt. Men modige mennesker overvinner frykten, når det virkelig gjelder.

Verden er – uansett hva feministene måtte mene – avhengig av at menn (og enkelte kvinner) er villige til å risikere liv og helse. De er soldater. De tømmer søppel. De jobber i en rekke fysisk slitsomme og risikable jobber. De graver grøfter, de tømmer utedassen. Det er som forventet, ingen regner med et klapp på skuldrene.

Men feminiseringen av våre samfunn er i ferd med å nedvurdere de maskuline egenskapene – både hos menn og kvinner. Jeg ser det på fotballtreningen – mødre som trøster ungene sine fordi de ikke lykkes. De trenger ikke trøst, det er her Peterson tar for seg lek. Hvorfor vil ikke gutter leke «jenteleker»? Forklaringen er enkel: i en konkurranse med jenter er det ikke mulig for gutter å vinne. Tenk deg en slåsskamp mellom en jente og en gutt: Hvis gutten «vinner» er han en avskyelig voldsmann. Hvis han taper, er han et evig og patetisk mobbeoffer.

Så stiller Peterson et avgjørende spørsmål: Er vi i ferd me å omforme våre universiteter til en «jentelek» hvor guttene ikke kan vinne? Enda verre: Er hele utdanningssystemet vektet mot såkalte «feminine behov»?

En personlig refleksjon: Feminiseringen av skolen har ført til at f.eks. mobbing skal møtes med «dialog». Dialogen kan vare i årevis, ingenting skjer. Hvor traumatisk dette er for barna er åpent for spekulasjoner. Mitt prinsipp er enklere:

Min oppvekst var preget av mye flytting. Jeg byttet skole mange ganger. Hver gang jeg begynte på ny skole visste jeg at skolens bølle kom i første friminutt. Det er en såkalt «erketypisk historie». Det er ikke lagd en eneste «High School» film uten den obligatoriske bøllen som terroriserer alle som viser det minste tegn på svakhet.

Slik er virkeligheten, og den er verre nå enn da. Jeg lærte leksen fort: det tok ca. ti minutter første time, så skjønte jeg hvem jeg måtte slåss mot. Noen ganger var det en svær fyr. Andre ganger en liten drittunge som likte å kaste stein e.l. Uansett: man var forberedt.

Det første friminuttet smalt det. Enten en gigantisk fyr som skulle gi meg juling, eller en feig rotte som kastet stein. Det eneste som hjelper i slike situasjoner er full konfrontasjon.

Han store, sterke fyren? Slå hardt nok fra deg, slik at han ikke gidder å plage deg neste gang – han innser at risikoen er for stor.

Han som kaster stein? Løp etter han, tråkk ham ned i gjørma, ydmyk ham og sørg for at han aldri våger å true deg igjen.

Dialog? Glem det. Det er sosiologenes variant av tortur for små unger. Alle tåler en blodig nese. Dialog – at vi skal snakke høflig med bøllene – det har jeg ingen tro på. Bøller er som regel feige og liker ikke motstand. Derfor lærer jeg mine barn å svare på vold med vold. Kun i selvforsvar, selvsagt. Slå de midt på nesa, så begynner de å grine. Min regel for en trygg og god barndom.

De ekte heltene er selvsagt de som tar opp kampen for de andre, de som blir mobbet gjennom hele oppveksten. Det er mitt ønske at mine barn er slike helter. Jeg kan med god samvittighet si at jeg gjorde mitt for tredve år siden, når jeg var ung.

«The Terrible Mother»

De feminine, velmenende kreftene kan ødelegge unge gutter som streber etter å finne sin plass i et uoversiktlig, komplisert og farlig samfunn. Hva skal unge gutter gjøre? Her er Peterson på sitt beste. Han blir anklaget for å være «kvinnefiendtlig» – men han sier gjentatte ganger at han argumenterer for løsninger som også er best for kvinner.

Hvem vil være sammen med en patetisk taper? Hvem har bruk for svake menn? Hvem tjener på en befolkning som tror det er bedre at de dør ut enn at de lever? Det er slike tanker som skaper massemord a la Columbine High. Det er intellektuelle som syns mennesker er en «pest», og som argumenterer for å få færre barn (men kun i Vesten).

«Den grusomme mor» er moren som ikke lar barna sine vokse opp.  Hun er heksen i «Hans og Grete», som gir ungene godteri døgnet rundt, så hun kan spise de etterhvert. Hun er moren som egentlig vil putte ungene inn der de kom i fra. Hun er den kvelende skikkelse som dreper all kreativitet, og har sønner på 30 år som bor i kjelleren og spiller PlayStation i underbuksa.

Trenger vi flere slike menn?

Men det er verre: Jeg ser på velferdsstaten som en «grusom mor» i makro-perspektiv. Ingen har ansvar for noen ting. Alle har «krav» og «rettigheter». Plikt er et skjellsord. Gamle sannheter avvises i en postmoderne tåke av idioti og krenkelse.

En av de første tingene jeg uttalte om Jordan B. Peterson var: Han sier jo bare det far min sa til meg når jeg vokste opp. Hva er så spesielt med dét?

Vel: det er spesielt fordi gamle sannheter er nå ekstremisme. Å ta vare på seg selv er fascisme. Hvis du ikke er undertrykt, så er du en som undertrykker.

For å sitere Peterson:

– I don´t buy that at all.

Her kan du se Peterson snakke om sine tolv regler:

 

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon