Fra nå jobber kvinner gratis ut året, hevdes det i disse dager i flere medier. Denne konklusjonen bygger på påstanden om at vi ikke har likelønn i det norske samfunnet. Dette er imidlertid svært upresist. Å påstå at kvinner jobber gratis ut året fordi kvinner som gruppe tjener mindre enn menn, blir det samme som å si at vaskehjelper jobber gratis i en bestemt periode, relativt til høytlønte yrker som leger og ingeniører. Ingen jobber gratis, og det er ikke menns fortjeneste at kvinner ikke tjener mer.
Vi har lik lønn for likt arbeid i Norge. Det er faktisk ikke lov å gi forskjellig lønn til ansatte basert på kjønn. Dersom to personer, en mann og en kvinne, med tilnærmet lik ansiennitet og alder, begynner å jobbe ekstra på Meny, så vil de selvsagt ikke få ulik timelønn. Likevel lever forestillingen om at kvinner og menn har ulik lønn for likt arbeid i beste velgående. Denne seiglivede myten burde ha blitt parkert for lenge siden.
Det finnes mange grunner til at menn i snitt tjener mer enn kvinner, også på samme arbeidsplass. Menn jobber mer enn kvinner. De jobber lengre dager, de jobber mer heltid og de tar ikke like mye fri for å være med barn. Desto flere timer du arbeider, desto mer vil du normalt sett tjene.
Dessuten har vi et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Om dette er et problem i seg selv er heller tvilsomt. Vi står fritt til å velge retning selv, og kvinner velger yrker som betaler mindre. Men ikke alle tror at kvinner klarer seg på egen hånd. I en artikkel i Nettavisen beklager hodejegeren Trine Larsen seg over de som legger ansvaret for kvinners lave inntekter på kvinner selv.
– I min verden er det ikke slik at kvinner som kjønn er mindre opptatt av lønn eller dårligere på å forhandle. Det er veldig skummelt å stigmatisere kvinner som en gruppe mindre begavede mennesker som trenger støtte og hjelp til å oppnå lik lønn.
Ja, det er ingen tvil om at Trine Larsen har sin egen lille verden, der sånne ting som selvmotsigelser ikke eksisterer. Hele den konstruerte debatten om at kvinner tjener for lite handler jo nettopp om at kvinner trenger hjelp og støtte for å oppnå «lik» lønn. Ellers hadde vi ikke hatt debatten. For kvinner har alle muligheter i dagens Norge. Hvem bærer ansvaret for at kvinner (angivelig) ikke har utnyttet disse mulighetene til fulle?
Det er i grunnen dette radikal feminisme og identitetspolitikk handler om. Ansvarsfraskrivelser. Det handler om forestillingen om at såkalte marginaliserte grupper ikke takler å konkurrere med hvite menn i et fritt system med full likhet for loven, slik at de må kvoteres inn og få drahjelp fra politikere.
Norske feminister lever i en boble der det ikke finnes kjønnsforskjeller. Det er allment kjent at menn prioriterer lønn høyere i valget av karriere enn kvinner gjør. Til gjengjeld er kvinner mer opptatt enn menn av hva en potensiell partner tjener.
Kvinner velger for eksempel i stor grad å arbeide innen pleie og omsorg. Selvsagt burde disse yrkene få et lønnsløft. Likevel vil aldri disse yrkene være de mest økonomisk lukrative. Men kvinner er egnet for slike yrker, fordi kvinner er flinkere med mennesker, og er ofte mer omsorgsfulle. Og de vil gjerne også jobbe i yrker som gir dem mulighet til å være nettopp det. Det er ingen som tvinger dem.
Samtidig er det også viktig å minne om hvem som påtar seg ansvaret for de farligste og tyngste oppgavene i samfunnet. Hvem er det som sørger for at infrastrukturen vår fungerer? Hvem bygger husene vi bor i? Hvem holder kloakken ved like? Hvem jobber i beredskapen? Det er stort sett menn. Langt flere menn enn kvinner dør på jobben. Menn har bygget det du ser omkring deg, og det er stort sett menn som risikerer sine liv og jobber hardt ute i all slags vær, for at vi andre skal ha det komfortabelt. De må selvsagt tjene godt på det.
På spørsmål fra Nettavisen om hvorfor kvinner velger lavtlønte yrker svarer førsteamanuensis Hege Børve:
– Det er et sammensatt bilde, men det kan jo tenkes at flere kvinner utdanner seg til sykepleiere fordi det allerede finnes så mange kvinnelige sykepleiere. I tillegg har mor og fars yrker en viss betydning for hva barna velger, så det ligger nok noe i samfunnsstrukturen og gamle tankesett som ingen rører noe særlig ved.
Hege Børve kan ikke svare enkelt på dette spørsmålet uten å bryte med det radikalfeministiske mantraet om at det ikke finnes kjønnsforskjeller. Kvinner søker seg naturligvis ikke til sykepleieryrket i hopetall bare fordi «alle andre» gjør det. De gjør det fordi det er i slike yrker de kan utnytte sine styrker, og ha en meningsfylt arbeidshverdag. De prioriterer dette høyere enn lønn. Og det er ikke noe galt i det.
Vi bør legge fra oss utopiske drømmer om «likelønn». Det bør ikke være et mål at kvinner og menn tjener det samme i snitt. Det kalles resultatlikhet, og det kan ikke gjennomføres uten at det går på bekostning av den formelle likheten, likheten for loven. Likestilling pleide å handle om like muligheter en gang tiden. Nå vil feministene dette til livs, for de ikke tror at kvinner kan hevde seg i et system basert på meritter. Vi konservative tror annerledes. Likevel er det vi som er sjåvinistene.