Jeg kom i prat med en mor som hadde barn med hijab. Normalt pleier jeg å gjøre som mange andre nordmenn og bare gå videre mens jeg banner stille inne i hodet mitt. På spørsmål om hvorfor hun hadde tillatt datteren å ha hijab, sier hun at hun ikke stoler på norske menn og at hun ikke vet hvordan de ser på hennes døtre.
Dette svaret overrasket meg, og jeg måtte tenke litt over hvordan resten av samtalen skulle utspille seg. Denne somaliske moren bruker selv hijab, og kalte hijaben «Guds gave og velsignelse». En beskyttelse jentene og kvinnene trenger, og som hun med glede brukte for å praktisere sin tro. sa hun.
Men siden hun mente at norske menn var farlige for hennes døtre, hvorfor bruker ikke da etnisk norske jenter hijab for å beskytte seg mot disse mennene? Hijab blir brukt i Asia, Afrika, og Midtøsten, og selvsagt i noen Europeiske land også. Ordet hijab betyr «å skjule eller gjemme» og blir brukt til å usynliggjøre kvinnen i muslimske land.
Dette med at norske menn er farlige for hennes døtre når de ikke dekker til håret, er så klart en stor misforståelse. Majoriteten av etnisk norske menn og ellers norske menn som er født og oppvokst med gode liberale verdier er ingen fare for verken småjenter eller gutter. Om de blir opphisset av barn under pubertetsalder, er de regnet som pedofile.
Undersøkelser viser at det i Norge kun fins 1-2 prosent pedofile. At det fins mørketall, er det ingen tvil om, men at småjenters musefletter må dekkes til så mannen skal kunne holde sin seksualitet under kontroll, er både perverst og forkastelig. Dette er en Midtøsten-mentalitet som sakte sniker seg inn på oss.
Denne samtalen med den somaliske moren tok plass for en stund siden, men jeg blir stadig minnet på denne morens bekymringer og irrasjonelle valg. Jeg ser disse seksualiserte småjentene overalt, og nå begynner de å dukke opp i småbyer også. De sitter på huskene i barnehagene og leker med jevnaldrende som også er langt friere enn dem selv. Den friheten kan de drømme om, men de vil trolig aldri eie den med mindre de tar den selv.
De sykler med lange skjørt og altfor stramme hijaber som de tres ufrivillig over hår og hode. Det skal helst dekke nakke og hals også siden dette er intime soner ifølge enkelte. De er også synlig i bybildet med sine brødre, som igjen er langt friere enn jentene noen gang kan drømme om. Og de er synlige i barnevogn, med bleie, smokk og kanskje et kosedyr som de kan trøste seg med. Hvor perverst er ikke det at en så liten person skal lære at hennes tilstedeværelse er så farlig at det er hun som må «skjules» for å ikke vekke en voksen manns sexlyst?
Jeg har en drøm om at mine muslimske medsøstre en gang skal få lov til å leve ut sitt fulle potensial, uten hijab, indoktrinering og sosiale sanksjoner. At denne praksisen blir lyst i bann.
Men kanskje det forblir en drøm.