Ole Asbjørn Ness. Foto: Privat.
annonse

Forfatter Ole Asbjørn Ness har en kompleks, men klar stemme. Til tider kruttsterk. Han snakker med dybde, fra et sted bak problemene. Sjonglerer flere tanker, uten å miste dem. Totalt uredd! Sier akkurat hva han vil om kontroversielle temaer. Det er mye tankevekkende og «uhørt» jeg skal høre de neste timene om kultur-Norges selvbilde, islam og ytringsfrihet. Kaffen står urørt og damper mens Ole Asbjørn Ness raust gir av seg selv.

– Jeg har alltid lest ekstremt mye. Ferie for meg er å dra et sted med atten paperbacks. Stå opp grytidlig, lese. Så våkner familien. Men går jeg tom for bøker, for eksempel på bussen fra hotellet, så blir jeg helt gæærn! Løper rundt på flyplassen på jakt etter bøker. Og dette er i Tyrkia! Ingen bøker, ingen aviser på hele flyplassen. Det er dop for meg. Selvmedisinering.

– Veldig mange norske forfattere skriver ifra et øvre middelklasseperspektiv, og de er nesten ikke bevisst på sin privilegerte situasjon. Mange i litteraturmiljøet er barn av leger, advokater eller professorer og så er de selv veldig langt til venstre politisk. I hvert fall tilsynelatende. Da faren min døde hadde jeg en skikkelig deklasseringsopplevelse; for da fikk vi forferdelig dårlig råd. Det har gjort meg bevisst på klassene i samfunnet. Og så møter du et forfattermiljø som er tilsynelatende langt til venstre, men i realiteten øvre middelklasse.

annonse

– Er det ikke ganske hyklersk?

– En hykler vet at han hykler, mens de er bare uvitende. De går rundt og tror at de er working class, tar på seg hipsteruniformen sin og vasser rundt. Jeg som har tatt en siviløkonomutdannelse blir med en gang sett på som en fra høyresiden. Men fattern, som leste veldig mye, han var tømrer. Jeg har god kontakt med det som populært kalles white trash. Kjenner det som gjelder der. Liker det på mange måter. Noe ærlig har de, som øvre middelklasse har mistet.

– Etter debuten i 2004 skrev jeg mye hver dag, fokusert og intenst. Annethvert år sendte jeg et manuskript til Gyldendal, enorme tekstmengder. Men fikk ikke napp. Så skjer livet. Samboer og barn. Med en gang jeg hadde solgt bra, jeg jobbet som råvaremegler, løp jeg hjem for å skrive. Faen i helvete, nå ruller jo pengene inn, du må jobbe! sa sjefene mine. Du kan ikke gå hjem nå! Men det gjorde jeg. Jeg fikk jobb som journalist i Finansavisen, og det har nok kostet meg noen år som forfatter, du bruker opp skriveenergien. Når du brenner for en stor sak så er det veldig vanskelig å kaste seg over en romantekst når du kommer hjem. Til gjengjeld så var det fryktelig moro å være journalist!

– En gang sa en Gyldendalredaktør til meg: Jeg skal lese manuskriptet på toget hjem til Kongsberg. Hundrevis av sider på en times togtur? Og i fjor fikk jeg så å si den samme uttalelsen som før. Det følte jeg var slapt jobbet. Det satt langt inne å bytte, for Gyldendal hadde hjulpet meg mye med debuten, men jeg begynte å se etter andre forlag. Kanskje det er fordi de sitter i åpent landskap på Gyldendal at de ikke leser ordentlig? Det må være døden for en redaktør. Jeg ville skape AftenlandetAftenlandets premisser. Ville ikke ha en sånn typisk norsk samtidsroman der essays er gjemt inne i romanen.

– Dialogstilen din, der dialogen er vevd sammen med hele teksten, uten tegn, den er virkningsfull.

– Det er et triks jeg har lært av den portugisiske forfatteren Saramago. Det viktige er å være tro mot romanen. Dialoger kan fort bli: «Jeg går for å hente kaffe,» sa han. «Nei, du trenger ikke hente til meg,» sa hun. I virkeligheten, som i den samtalen vi har nå, så skjer ting i en strøm. Det er ikke oppdelt. Noe av det viktigste en forfatter gjør er å skape mest mulig reaksjon hos leseren med færrest mulig ord. Den største forfatteren er kanskje han som lengst klarer å stimulere leseren mest?

annonse

– I Aftenlandet, hvor deler av handlingen er lagt til Algerie, skriver du modig og innsiktsfullt om Vesten og islam. Har du bodd i Algerie?

Bilde av romanen.

– Jeg reiste en del som råvaremegler, blant annet til Marokko, men aldri til Algerie. I arbeidet med boken spurte jeg to algeriere til råds i byggingen av karakteren Kateb. Kunne dette skjedd i Algerie på nittitallet? Kunne man hatt en slik fri relasjon som Mariam og Kateb hadde? Jaja, herregud! Folk knuller i Algerie òg! For meg koker kritikken av islam ned til tre ting: Mangel på ytringsfrihet, kontrollen islam vil ha med kvinners seksualitet, og mangelen på humor. Å angripe Charlie Hebdo, det var ganske «kløktig» av dem. Alle fanatikere hater humorister. Når du skyter narren, holder professoren kjeft. Ingen bryr seg. Narren står på utsiden, en litt latterlig figur. Islamistiske terrorister er samtidig nyttige frontsoldater. For plutselig er det eneste kravet til å være en god muslim at du ikke vil sprenge bomber.

– Hva tenker du om det norske samfunnets reaksjon på at islam har tatt bolig i Norge?

– Islam er et mørkt teppe som har lagt seg over Midtøsten. Ferdig med det. I Norge skrev Hylland Eriksen: Må jeg like islam? Typisk den norske dansen rundt islam. Vi lever i et postkristent, sekulært samfunn som dyrker individets frihet, og som har hedonisme som et livsmål. I klartekst: Vi er i konflikt med islam! Islam har ingenting til overs for måten vi lever på. Ingen sekulære, moderne nordmenn liker islam! Men det er to strategier. Hylland Eriksen-strategien er å stille et «dannet» spørsmål: Nå må vi ikke være veldig kritiske; for uansett så er dette en overtro som de med tiden vil kaste av seg. Men dumme idéer og overtro kan overleve fryktelig lenge. Kommunistene styrte i sytti år.

– Hvis det ble stiftet en forening som hyllet manifestet til Anders Behring Breivik, så vil alle mene at det bør konfronteres, kanskje forbys. Men med en gang jævelskap kommer fra en minoritet, som islam, så skal man ikke kritisere. Og i det så ligger det en underliggende rasisme. Hvorfor kan man ikke behandle de som fronter det verste med islam som voksne mennesker som kan konfronteres med handlingene sine? Islam er et kjempetabu i Norge i den dannede samtalen, debatten som foregår i nye alternative medier, er for «møkkete» for folk med makt. Men islam har mange funksjonelle trekk. Den norske eliten både tolererer og undervurderer islam. Og veldig mange av de problemene islam peker på vil finne en klangbunn hos mange. Det er noe av grunnen til at norsk venstreside er litt «enige» med islam. Materialismen og tomhetskritikken, som islam peker på, det er et synspunkt som jeg isolert sett deler. Likevel, monomani er livsfarlig. Det kan komme en ny Anders Behring Breivik. Vi må ta inn over oss det. Det er mange sinte folk der ute. Men debatt og kritikk hindrer en som han tror jeg. Det er flere terrorister i land uten ytringsfrihet, enn i land med ytringsfrihet.

annonse

– Men i Norge så tror vi så godt om oss selv. På den ene side har du en verdensreligion som har overlevd i 1400 år – og så tror vi i Norge at bare vi er hyggelige, så skal vi få snudd en verdensreligion. Det er hybris! Den moderne intellektuelle har redsel for å kategorisere eller bruke begreper som på noe som helst nivå er meningsfulle. De ødelegger enhver debatt med å finne et eller annet obskurt unntak. Trendene, de generelle termene viker de unna.

– Du var en av få som anmeldte Hege Storhaugs bok, Islam – Den 11. landeplage. Du skrev da at hun skrev seg inn i norsk litteraturhistorie.

Ja, jeg knallet til på den. Det er noe jeg ikke likte ved Hege Storhaugs bok, men jeg følte at det var en viktig bok, i helhet en veldig god bok, og ingen av «manglene» forandret på hovedkonklusjonen. Det er mye mer jeg misliker ved professor Kari Vogts bøker om islam. Det er helt åpenbart at professor Vogt vet mindre om islam enn Storhaug! Boken hun skrev sammen med Anders Heger og som skulle forklare 911 er lattervekkende dårlig. Bruddet var tittelen, som om fundamentalistisk islam var et brudd. Men ingen kritiserer henne av norske akademikere. Hvis du i 2030 skal skrive seriøst om norsk sakprosa i 2015 så må du skrive om Hege Storhaug. Empirien har gitt meg rett. Hun skrev litteraturhistorie! Hun er en meget modig feminist. Jeg beundrer henne, og alle disse liksomfeministene som nå når det er blitt ufarlig og moteriktig å være feminist som kritiserer henne, er en ganske patetisk gjeng. I tillegg så er mye av islamforskningen sponset av Saudi-Arabia. Det er som om Goebbels skulle ha støttet forskning på nazistene. Samtidig er det er lang vei fra det motbydelige samfunnet islam kan skape til den rollen islam spiller i mange kulturmuslimers liv. Det finnes få regler i samfunnsvitenskapen, men jo mer islamsk et samfunn påberoper seg å være, desto mer motbydelig er det – er en av få.

– Feighet er blitt den nye folkesykdommen. Jeg har ikke tall på hvor mange professorer og akademikere som har sagt til meg at islam er jo bare en primitiv ørkenreligion. Men når jeg sender dem sitatsjekk så sletter de alt slik. Du er professor, du tør ikke; forventer du da at en doktorstudent, en journalist eller en ensom forfatter skal mene noe om dette? Man må klare å skille mellom kritikk av islam og kritikk av muslimer. Noen muslimer vil føle seg krenket, men det er pinadø hensikten! Bare en gal sektleder kan gjøre den boken hellig. Det er virkelig en elendig skrevet og tenkt bok! Det er monotonien som er det skremmende ved koranen. Det mørke teppet den senker over alt. Den intellektuelle tristessen.

– Kristendommens møte med modernismen har vært å underkaste seg vestlig humanisme. Lik en mor og far som trekker seg litt tilbake og lærer av barna. Men for islam er barnet bare en vanskapning. En vederstyggelighet. Det er ikke deres barn. De velger heller å gå til frontalangrep. Men jeg er enda mer kritisk til hvordan Vesten har organisert seg. Noe av grunnen til at man er redd, er at man skjønner at man er i ferd med å bli svak. Og hvorfor blir vi svake? Det er det jeg forsøker å skrive om.

– Men uansett, må ikke islams reform komme innenfra?

– Nei, det er absurd. Islam lever ikke i et vakuum. Men det kan bli et helvetes mye bråk i prosessen! I verste fall på samme måte som hvordan man ble kvitt japansk nasjonalisme. Det tok to atombomber. Et Iran med atomvåpen, og et Saudi-Arabia vil få det samme. Pakistan har det. Vil vi virkelig at mennesker som tror at de kommer til paradis hvis de dør i krig skal ha kjernefysiske våpen?

– La oss håpe vi ikke kommer dit!

Nei, vi er ikke der. Islam kan endres. Men lett blir det ikke! Eller si en kontrarevolusjon i Iran. Kulturlandet som har mye annet å trekke på enn verdens kjedeligste bok, koranen. De største islamkritikerne kommer alltid fra muslimske land. Men i Norge er de ekstremister som ikke aner hva de snakker om. Skal vi begynne å si det til den neste stakkaren som hopper av fra Jehovas vitner?

– Hva tenker du om at Den norske Forfatterforeningen stilte seg enstemmig sterkt kritisk til Resett? Det er i ferd med å oppstå et usunt og tendensiøst debattklima i sosiale og i «alternative medier», for eksempel på nettstedet Resett.

– Det er typisk for den politisk korrekte monokulturen som råder i de kretsene. Men medlemsmassen i forfatterforeninger er mer spennende enn de som sitter i styret. Det finnes flere «skrullinger» der som nok kunne sagt litt andre ting. Men, det sies jævlig mye dumt i kommentarfelt! Det kan i verste fall være en kloakk for underbevisstheten. Folk kan slippe seg helt. La reptilhjernen spytte ut. Men å ikke se at Resett, Rights og Document er sentrale meningsbærere på et felt som har vært underkommunisert, det er en form for selvlobotomering! I Norge har det skjedd en todeling. Smarte folk som lener litt til høyre, kanskje med maskuline verdier, de går inn i næringslivet, veldig ofte. Og så har du smarte folk som lener litt til venstre, de blir idealister eller kunstnere. Skillet blir selvforsterkende. Det er høyresidens problem i Norge. De har for dumme politikere, og næringslivsfolkene har nok med seg selv.

– Hvor står du i det landskapet?

Jeg står i begge verdenene. Og det trives jeg veldig godt med! Da jeg studerte på handelshøyskolen, ble jeg veldig «rød». Elsket å konfrontere studenter der. Arveavgift er en fornuftig avgift! Til storm i rosenes leir. På handelshøyskolen møtte jeg veldig mange som var opptatt av personlig ansvar. Men så har de aldri etter hvert tatt personlig ansvar. Personlig ansvar for dem var å gjøre leksene hver dag. Men å se personlig ansvar som å gjemme alkoholen til mamma, eller å tjene nok penger til å kjøpe deg en olabukse, det er konsepter de ikke har noe forhold til. Hvis jeg hadde gått på Blindern, da hadde jeg nok vært «blå». Jeg liker ikke forutsigbare meninger.

– Jeg tenker: Hva ville forfatterforeningen sagt i dag hvis noen skrev en virkelig god, kritisk og satirisk biografi om Muhammed? Si at du lot Muhammed dukke opp i dagens Midtøsten. Ville forfatterforeningen uttrykt støtte til denne forfatterens rett til å uttale seg, eller ville de sagt at han måtte slutte å krenke og tråkke på andre? Folk er redd islam i Norge. Redselen driver selvsensuren. Noen tror at redselen minskes ved å konfrontere, og så er det andre som sier: Nei, nei, nei! Dette går seg til. Andre generasjon blir som oss. Som skribent tror jeg selvsagt på å ta opp problemer til debatt! Hva ellers skal en skribent gjøre? Der føler jeg at romanen er den perfekte formen; for der kan du hive inn alt: statistikk, historie, poesi.

– Men folk flest leser ikke bøker. Likevel mener du at romanen er det beste utgangspunktet for debatt?

– Jeg tror at romanen vil vinne frem etter hvert som folk hører musikken i den. Det er en ufattelig kraft i godt språk! Og når samtalen er så intim, som den kan være i bøker, så kommer du som leser helt nær det absolutt fineste i forfatteren. Nesten nærmere enn jeg kommer meg selv, for ofte så legger alt det andre seg mellom. Samtalen i romanen er så intim at den også kan gå inn i deg. Ofte er det skuffende å møte forfattere. Coetzee for eksempel, som jeg elsker, han så jeg på litteraturfestivalen på Lillehammer, og da virket han sur og ubehagelig. Snakket mye om dyrevern og vegetarisme, lite om litteratur. I tillegg var konferansieren en sånn typisk norsk akademiker som var mest interessert i sin egen doktorgrad, som Coetzee selvsagt ikke hadde lest. Jeg hadde lyst til å spørre Coetzee om han ble en surpomp av å være vegetarianer.

– Jeg sitter foran en forfatter, men det er ikke et skuffende møte. Ole Asbjørn Ness er imøtekommende og raus. Han er vant til å intervjue, så det var jeg, intervjueren, som først fikk spørsmål. Men med en gang opptakeren ble slått på vokste noe i mennesket foran meg. Tok over. Ble til forfatteren jeg hadde lest. Alvorlig og intens, men alltid med humor på innerlommen.

– Når det gjelder Aftenlandet: Her er det en roman som Resett og NRK, liker, sier redaktøren min. Og da føler jeg at jeg virkelig har lykkes. En annen roman som jeg synes er veldig god er Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Den kan leses med glede av både medlemmer av Rødt og Høyre.

– Du trenger flaks i livet. Jeg har selv alltid levd med risiko, helt siden faren min døde. Men hvis jeg hadde safet meg inn så hadde jeg fort blitt veldig ulykkelig. Jeg jobbet som stuer, slik Kateb gjør i boken. Husker jeg at jeg sto der nede i lasterommet og så opp på venner av meg i dress som tittet ned. Faen, nå har jeg fucka det opp! Med Kateb så ville jeg finne ut hvordan det føles å være islamist.

– Der oppe er Daniel, på vei til jobb i finansverden. Hvem er du mest, Daniel, eller Kateb?

– Jeg er nok mest Kateb. Jeg har lagt mest av meg selv i ham, mens Daniel er en jeg har forsøkt å være, eller kunne ha vært hvis jeg ikke hadde skrevet. Jeg har også en veldig kald side. Kan bli en kalkulator. Jeg kan lage mediestrategier for andre. Men ikke for meg selv.

– For meg er Aftenlandet mer kontroversiell enn det jeg får inntrykk av på vaskeseddelen.

– Det viktige er at det sies i en helhet. Når tankene kommer og hvordan de presenteres. I en roman kan vanskelige temaer, som innvandring, tas godt vare på. Etter andre verdenskrig tok Vesten et oppgjør med rasetenkning og fremmedfrykt, og det var veldig gode grunner til at vi tok det oppgjøret! Det har vært en velsignelse for mange. Men så har vi kommet dit i dag at det ikke lenger er lov å si helt ukontroversielle ting som at koranen er kjedelig.

– Begynner Vesten å miste troen på egen kultur?

– Som råvaremegler hadde jeg russiske kunder. Eldre russere er ofte veldig beleste. Kultur var et pustehull i jernteppet. Men det var mye plastikk og Las Vegas blant de yngre. Når du sier at Mozart er kattemusikk, da sier du ingenting om Mozart, men du sier veldig mye om deg selv. Så for meg er Aftenlandet også et oppgjør med det jeg kaller markedsnihilisme.

– Tallet 1.62 er det mest interessante tallet i Norge. At vi føder 1.62 barn per kvinne. Et eller annet har gått feil mellom mann og kvinne. Tjuefem prosent av menn får ikke barn lenger. Så har du en tredjedel av menn som får flere kull. Kvinnene sier at dette er jo bra for oss. Kanskje for kone nummer to, tenker jeg. Men kone nummer en er neppe enig. Poesien er borte i kjærligheten. Trude Marstein og Geir Gulliksen skriver om vill sex i sine siste velfungerende, gode romaner, men det er en påtatt vill sex. Ikke som hos Agnar Mykle. Men det de, og sikkert jeg òg beskriver, er grunnleggende sett gjensidig onani. Det mest ensomme som finnes.

– Det krever en vekkelse i alle å komme ut av det. Jeg svermet en del for den katolske kirken, men når du ser reaksjonen på overgrepsskandalene så er det så vassent og ullent. Det finnes ikke antydning til virkelig unnskyldning. Er det gud gjør godt per definisjon, slik Platon spør? Eller er det gode godt uavhengig av gud? Kristendommen sier at det gode er godt i seg selv, mens islam sier at det gode er det gud gjør! Islam kunne gått annerledes. Men så hadde de et dårlig utgangspunkt siden boken var så dårlig! Og så kom feil teolog og vant forståelsen av den dårlige boken. Al-Ghazali. Han avviser antikkens filosofer.

– Problemene med islam er åpenbare for alle som vil se dem. Likevel fokuseres det ikke på dem.

Foto: Aschehoug/ Fotograf Niklas R. Lello

– Der tror jeg markedsnihilisme er et godt ord. Veldig mange har det veldig godt i Norge. Man føler man har sett noe stort og skremmende, og så vil ingen høre etter. Slik også miljøvernere føler det. Men de er, i motsetning til islamkritikere, innenfor det politisk korrekte. Jeg føler meg litt «venneløs» for jeg er innvandringskritisk, men jeg er også bekymret for klimaet. Jeg er uenig med Helge Lurås i alt fokuset på klimaskepsis på Resett. Det er absurd å være for fri innvandring hvis du skal være en konsekvent miljøverner. Med tanke på karbonfotavtrykket.

– Folk tror ikke på historier, selv om de er sanne. Du blir motsagt. Det er ikke slik! sier de.

– Hvis de tror på det, så tar de feil, og det å ta feil er forferdelig! Jeg var med på å skrive artikkelserien innvandringsregnskapet i Finansavisen. Blant annet skrev jeg om to unge minoritetsgutter som vokste opp der. Og da var folks reaksjon at det ikke kunne være sant! Jeg trodde at den artikkelen skulle resultere i at kanskje Fabian Stang ville møte guttene, at det skulle skje noe. Men det skjedde ingenting. Jeg møtte forresten han det gikk verst med da, nå forleden. Han er voksen nå. Og det har gått bra med ham, og han takket meg veldig for artikkelen. Det var fint!

– Men jeg tror våre meningsforandringer dannes på et dypere plan enn artikler. Det er viktig nok med aviser, men det er enda viktigere med kunst og romaner. Hvis det er sant at Vesten ikke vil forholde seg til kultur, ikke vil lese dypt, da er det over. Da er vi ferdig! Å være opptatt av de store spørsmålene er gått av moten. Det er alt for mange kjøkkenbord i norske romaner. Du må skrive om å handle melk og brød … Men jeg tenker, vi kan ikke utelate tematikk! Hva du skriver om er essensielt for hvor spennende det blir.

– Islam kan jo love deg noe etter livet. Men du kan ikke si høyt og tydelig i et selskap at du tror på himmelen. Du kan ikke si det! Da høres du ut som om du tror på englekurset til Märtha. Islam har som sagt mange funksjonelle trekk. Det er en kultur hvor noen er villig til å dø for noe. Hva ville du dø for i Norge i dag?

– Barna dine?

– Ja, og ytringsfriheten. Jeg kunne tatt en kule for ytringsfriheten! Men samtidig skjønner jeg dem som sier at det blir feil å sette vår merkelapp på den tid. Men det er en uskikk og et uvesen! Og det foregår jo ennå. Så at det skal være straffbart å si at Muhammed er en pedofil, det er helt sprøtt. Hva skal man kalle en mann som islamister mener er et eksempel til etterfølge i ett og alt til alle tider og som fullbyrder et ekteskap med en niåring? Feminist?

– Er det noe annet du er skeptisk til ved Resett?

Ja. De må slutte å sutre så mye. Litt det samme som med Sylvi Listhaug. Man blir straffet for å si sannheten. De må slutte å beskrive seg selv som et offer. Listhaug utnytter det på en smart måte. Jeg kan ikke påberope meg at jeg ikke har ytringsfrihet. Jeg har skrevet romaner, kronikker, fått hørespill i NRK …

– Men det tok noen omkamper før det hørespillet endelig ble oppført.

– Det var fordi det var krefter i NRK som mente at det var islamfiendtlig, og det skulle man ikke være. Da dro jeg ut proppen med å skrive en kronikk i Aftenposten. Men hva som egentlig skjedde internt i NRK, det vet jeg ikke.

-Hørespillet, et debutantstykke, ble innstilt til Ibsenprisen. Har du hørt noe fra NRK siden?

– Nei, jeg har ikke hørt et pip fra teatermiljøet eller NRK i ettertid. Og det synes jeg er synd, for teater har jeg et sterkt og inderlig forhold til. Heller ikke da jeg ble nominert til Ibsenprisen hørte jeg fra dem. Og det jeg kanskje er flinkest til er dialoger. Jeg skulle gjerne skrevet for teateret, å skrive ut det stykket som Hanna, en av karakterene i boken skriver, det skulle jeg gjerne gjort.

– Føler du at du har du brent alle broer?

– Nei, det føler jeg ikke. Hvis du er flink nok til å skrive, så trumfer det alt.

– Men noen bøker utgitt i Norge er i beste fall middels, men de har riktige holdninger …

– Det er helt klart enklere å få ting på trykk hvis redaktøren og leserne føler at dette ikke er kontroversielt eller ekkelt. Men slik er gamet!

– Det frustrerer deg ikke?

– Nei, som romanskribent skal du forføre. Og klarer du ikke det, så har du mislyktes. Jeg er ikke bekymret for ytringsfriheten min som forfatter, jeg var mye mer bekymret for ytringsfriheten min som journalist. Det ytringsrommet er snevrere.

– Hva synes du om Dagbladets anmeldelse av romanen din, Aftenlandet?

– Det var en politisk og overflatisk anmeldelse. Men den var ganske kløktig i den forstand at han ser at boken er for god til at han tør slakte den, og anmelderen er ikke stø i og/å-reglene. Det er ikke kutyme å refse anmeldere. Men jeg la anmeldelsen ut på facebook, skrev: En apekatt leser kompleks roman. Jeg kommer aldri til å lære meg å holde kjeft. Men når jeg skriver romaner så er jeg klokere enn jeg er på sosiale medier. Der er jeg ofte, som de fleste, en tosk.

– Du er ikke redd for at det var den siste anmeldelsen du fikk av Dagbladet?

– Jeg er lei av å holde igjen hele tiden. Jeg er ikke innenfor og har ikke noe ønske om å komme innenfor. Jeg har alltid sagt til familien at i verste fall så får jeg bli selger. Jeg er ikke forfatter for å tjene penger. Jeg vil ha lesere, ja. Og jeg har noe på hjertet … jeg har lyttet frem noe som jeg mener flere skulle høre. Men jeg har ikke søkt stipender og slikt.

– Du står i en fri situasjon. Men hva tenker du om ytringsfriheten for stats- og kommuneansatte?

– Den er fraværende. Det er professorer ved universiteter som underviser i humanistiske fag som ikke tør å si hva de mener om islam. Under fire øyne kommer det ting som er mye drøyere enn det jeg har behov for å si. Ikke-vestlig innvandring er kjempedyrt. Det er svært vanskelig å få til vellykket integrering. Alle prater om det, men ingen har sett det. Det løfterike var stemmer som avdøde Walid al-Kubaisi. Det var en stor mann. Men innvandring har veldig mange negative konsekvenser for ressurssvake nordmenn. Etterhvert vil en dypere forståelse av problemet sive inn hos flere.

– Du er optimistisk?

– Så lenge man fortsetter å debattere så er jeg egentlig det. Så lenge det skrives bra romaner og folk diskuterer, så vil kampen vinnes. For islam er ikke noen intellektuell trussel. Det er jo en joke! De vinner i kraft av sin bøllete oppførsel, enorm oppslutning og fanatisme. Moderne moskeislam er komisk! En oppgående stand up komiker kan rive det ned i løpet av et show, ville fått alle til å riste av latter. Men han ville blitt sløyet. Og han ville fått beskjed fra alle at han fikk det han ba om! Og Jonas Gahr Støre ville sagt at nå må vi passe oss for ekstremiteter på begge sider. Som om det å fortelle vitser er ekstremt.

– Hva er det vakreste ved Europa, et kontinent du beskriver som badende i aftenlyset?

– Historisk: Det personlige forholdet vi kunne ha til Gud. At vi kan stå i en intim relasjon med Gud. Europa skapte individet. Trykkefriheten er fantastisk. Og ikke minst at vi som kontinent alltid har beveget oss fremover. Men absolutt ytringsfrihet står mot lojalitetsplikt til arbeidsgiver. Folk må tørre å snakke ut! Min rolle i debatten er å si ganske drøye ting. Men som er sanne, som jeg står for. Jeg gjør det for å skape et rom for andre! Det rommet har Helge Lurås og Resett også jobbet for å skape. Det er ingen vei tilbake for dem, men de har fått makt i Norge. Resett er større enn Klassekampen og Dagsavisen. Og det etter bare litt over et år. De må ta tak i den makten, slutte å syte. Bare ta ordet.

– Hva driver deg til å skrive romaner?

– For å si det sånn: Aftenlandet er klokere enn meg. Boken er meg på mitt beste. Litteratur er det. Hvis jeg hadde kunnet sagt det jeg ville si i løpet av tre setninger, så hadde jeg gjort det. Da hadde det ikke vært noen vits i å skrive over fire hundre sider. Romanen er dypere enn politikk. Politikk er butikk. Mer overfladiske folk enn Siv og Erna skal du lete lenge etter. Og alternativet er ikke noe bedre. Trump er en logisk konsekvens av elitismen i USA. Ved neste valg kan gjerne Oprah Winfrey eller noen fra næringslivet ønske å stille til valg.

– En flerstemthet er nødvendig, i hvert fall må man klare å holde to tanker i hodet samtidig. Som at islam bygger på en kjedelig bok, men at det er en skjønnhet i religionen. Romaner som bare blir likt av en leir er dårlige. På boklanseringen for Aftenlandet var både SV-ere og facebook-høgre. Det var det løfterike ved arrangementet. Og at både Resett og NRK likte boken, det er jeg fornøyd med.

Vi går ut i Oslo der et grått, men likevel skarpt lys spres på et torg i bevegelse. Det er morgen, ikke aften. Skilles midt i flerstemtheten med et håndtrykk. Jeg takker Ness for hans engasjerte, åpenhjertige og dype tanker. Ole Asbjørn Ness har løftet noe i situasjonen. Han har utfordret ikke bare sjangeren jeg må forsøke å dytte tankene hans inn i, men også tankene mine om fremtiden.

 

Faktaboks om Ole Asbjørn Ness

Ole Asbjørn Ness (44), forfatter og seniorrådgiver hos Geelmuyden og Kiese

Romaner: Aftenlandet, Aschehoug 2018; Det er natt, Gyldendal, 2004

Studier: siviløkonom, Norges Handelshøyskole; Forfatterstudiet, Høgskolen i Telemark – Bø

Erfaring: journalist, Finansavisen 2010 – 2017; råvaremegler, Chr. Holtermann ANS; journalist, «Gründer»

Priser: Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2004 for Det er natt

Jobbet med Innvandringsregnskapet i Finansavisen

Utvalgte artikler: Dans med Muhammed! Aftenposten; For å forstå Europas politiske, demografiske og åndelige forfall, må vi tilbake til nittitallet, Dagbladet; Innvandringsregnskapet, artikkelserie i Finansavisen

Artikler om Ole Asbjørn Ness: Storhaug skriver seg inn i norsk litteraturhistorie, HRS; Ser svart på det meste, Vårt Land

Resett anmelder Aftenlandet

Hege Storhaug anmelder Aftenlandet

Fem romaner Ole Asbjørn Ness anbefaler:

Den fremmede, Albert Camus: Den leverte jeg aldri tilbake til folkebiblioteket etter å ha lest den første gang. Regningen på 300 kroner var et røverkjøp.

Søvngjengerne, Hermann Broch: En roman om tiden som ledet frem til første verdenskrig, og boken som fikk meg til å forstå at romaner er det viktigste som finnes.

Olav Audunssøn i Hestviken, Sigrid Undset: Det er blitt mote blant samtidsforfattere å gjøre narr av Undset, men hun skriver fletta av 99 av 100.

Vanære, John Maxwell Coetzee: Genial roman som kobler et personlig fall, med det hvite Sør-Afrikas fall.

Homo Faber, Frisch: Språket til Frisch er noe av det som har inspirert meg mest. Jeg leser denne stadig for å stemme mitt klaver.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.