Kan KrF leve med splittelsen som nå er kommet til overflaten? Vil den nye lederen klare å samle troppene igjen? Vil velgerne i fremtiden klare å tro på «de troendes» regjeringserklæringer?
Den seneste tiden har synliggjort at en skilsmisse mellom fraksjonene kan bli det naturlige, neste skritt, om ikke i morgen, så på litt sikt. Det vel er knapt noen vei tilbake nå som den røde katten er ute av sekken. Krystallen har fått en lei brist.
Quo vadunt?
Et halvhjertet og velgerhalvert KrF vil aldri karre seg over sperregrensen. Så til dere blå blant de gule, blir min oppfordring: Slipp de røde sandsekkene, og bruk tiden frem til neste valg til å søke samarbeid med to partier som ikke ligger langt unna dere politisk. Jeg tenker selvsagt på De Kristne og Demokratene. Førstnevnte har et helt ubrukelig og ekskluderende navn; sistnevnte har et altfor generelt et. Alle er vi demokrater, selv Rødt kaller seg dette.
Og i USA har Demokratene, med sin rasistiske fortid, utviklet seg til å bli en sosialistisk bastion som gjerne tyr til ufine og udemokratiske midler i sine forsøk på å kneble motstanderne. De burde neppe være noe navnemessig forbilde for et verdikonservativt parti. Mens «Kristeligdemokratene» har vist seg å funke verden over.
Det Norge trenger, nå som Dr Jordan Peterson-vekkelsen har åpnet manges øyne for at Kristendommen ikke er så hakkande gæren likevel, er et udogmatisk parti som bygger på tradisjonelle verdier, basert på deler av kirkens lære. En fusjon mellom den blå KrF-fraksjonen, De Kristne og Demokratene kunne blitt en solid motvekt mot de liberale oppløsningstendensene det er skuffende lett å få øye på, uten å gi staten mer makt enn høyst nødvendig.
Alene vil ingen av gruppene nå opp, men sammen kunne de blitt en viktig vektskål-tunge.
Så, kjære, blå KrF-ere – gratulerer med den kortvarige seieren, men oppbruddets time er nok inne, nye allianser venter. Gjør Norge til et varmere og tryggere samfunn uten statens klamme, upersonlige grep!