Det er knyttet stor spenning til om Hareide vil trekke seg som partileder, dersom han ikke får partiet med seg til venstre under landsmøtet fredag.
Hareide har nektet å uttale seg om spørsmålet, men ifølge lekkasjer til NRK og VG skal Hareide ha sagt til sentralstyret at han trekker seg, dersom han taper.
Hva partiet gjør dersom Hareide trekker seg, er også uklart.
– Hovedproblemet er at KrFs lover ikke sier noe om det. Og vi har heller ikke noen retningslinjer som sier hva man skal gjøre i en slik situasjon, sier administrasjonssjef Gunnar Rein Olsen i KrF til NTB.
Han peker på at partiet kun har hatt ett lederskifte midt i en periode før – i 2004 – etter at Valgerd Svarstad Haugland trakk seg i kjølvannet av det dårlige kommune- og fylkestingsvalget 2003 og ble erstattet av Dagfinn Høybråten.
– Da ble det innkalt til et ekstraordinært landsmøte på grunn av lederskifte. Men dette landsmøtet er ikke innkalt med valg på dagsorden, påpeker han.
– Det er heller ikke mulig å forlenge møte for å foreta et valg, fordi delegatene skal reise hjem, og det er ikke lagt opp noe prosess for det, legger han til.
Leder av valgkomiteen i KrF, Solveig Ege Tengesdal, sier komiteen tar utgangspunkt i at landsmøtet handler om retningsvalg og ikke et ledervalg, og avviser at komiteen er satt i beredskap for et eventuelt lederskifte.
– Situasjonen med et ledervalg er hypotetisk og noe jeg ikke ønsker å gå inn i, sier Tengesdal til NTB.
Dersom Hareide skulle trekke seg, sier Olsen det finnes flere alternative måter å løse det på.
– Enten kan man innkalle til et nytt ekstraordinært landsmøte som gjør et ledervalg, eller man kan la landsstyret finne en midlertidig løsning og konstituere en leder fram til neste ordinære landsmøte, sier Olsen.
Både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet valgte sistnevnte løsning da henholdsvis Trond Giske og Per Sandberg gikk av som nestledere tidligere i år.
– I den grad man skal bruke paralleller fra andre partier, så er det ofte landsstyret som vil finne en løsning i en slik situasjon, sier Olsen.
Hvem som i tilfelle vil rykke opp som konstituert, er heller ikke gitt. Olaug Bollestad er 1. nestleder, men Olsen sier det ikke er noe automatikk at det er hun som vil overta hvis Hareide trekker seg.
Sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, mener det er 2. nestleder Kjell Ingolf Ropstad som i dag framstår som den mest sannsynlige etterfølgeren til Hareide.
– I mye større grad enn Bollestad har han framstått som en lederskikkelse på den blå siden. Han har imponert med sine talegaver og er den som i størst grad har tatt belastningen ved å utfordre partilederen, sier Selbekk.
Han mener mange i partiet også har merket seg at abortutspillet til Ropstad og at han ser ut til å ha «statsministerens øre».
Da Valgjerd Svarstad Haugland varslet at hun ville gå av i november 2003, ble hun sittende «på oppsigelse» fram til landsmøtet januar 2004, der Dagfinn Høybråten tok over.
Selbekk tror det blir vanskelig for Hareide å velge denne løsningen.
– Dersom han taper, skal jo ledelsen gå rett i forhandlinger med den borgerlige regjeringen. Jeg kan ikke se for meg hvordan han med troverdighet skal kunne sitte og forhandle med Frp om å sitte i den regjeringen. Det er noen fra den blå siden som må overta den prosessen, mener han.
Valget i 2017 var en varslet katastrofe for KrF, mener Knut Arild Hareide. Fredag tvinger han sitt dypt splittede parti til å ta et drastisk valg.
– Den ubehagelige sannheten var at oppslutningen om KrF hadde vært fallende over tid. Vi sto på mange måter overfor en varslet katastrofe, skriver Hareide i boken «Det som betyr noe».
På valgkvelden så KrF først ut til å falle under sperregrensen på 4 prosent, men karet seg etter hvert opp på 4,2 prosent.
Valget i 2017 fremstår som den utløsende faktoren for Hareides råd om en ny kurs, fordi samarbeid med høyresiden i norsk politikk ikke har gitt økt velgeroppslutning.
– Situasjonen er veldig alvorlig for KrF. De skal ikke miste så veldig mange velgere til, før de faller under sperregrensen, sier valgforsker Bernt Aardal ved Universitetet i Oslo til NTB.
KrF opplevde en gullalder under Kjell Magne Bondeviks to perioder som statsminister og brakvalg på 13,7 og 12,4 prosent i 1997 og 2001.
– Mange har pekt på 97-valget, da partiet hadde en ganske stor oppslutning blant rødgrønne velgere eller velgere på venstresiden. De hadde i stor grad forsvunnet i 2005, da KrF hadde sittet i regjering med Høyre fra 2001 til 2005, sier Aardal.
For i 2005 ble KrF nesten halvert med 6,8 prosent, før partiet fikk støtte fra bare 5,5 prosent av velgerne i 2009 og 5,6 prosent fire år senere.
Dessuten forsvant sentrum som politisk kraft da Senterpartiet gikk i regjering med Arbeiderpartiet og SV i årene 2005–2013.
I 2013 ga samarbeidsavtalen mellom Venstre og KrF og regjeringspartiene Høyre og Frp KrF innflytelse, men ikke økt oppslutning. Og før fjorårets valg var Hareide og KrF igjen hjemsøkt av tvil.
I 2017 gikk KrF til valg på Erna Solberg (H) som statsminister, og på at KrF ikke skulle gå i regjering med Frp. Dobbeltbudskapet satte KrF i en vanskelig situasjon, og siden har stemningen mellom de to partiene tilspisset seg.
Frp-topp Sylvi Listhaug har beskrevet KrF som et parti uten ryggrad og anklaget Hareide for å sleike imamer oppetter ryggen, noe hun senere har beklaget.
Hareide reagerte sterkt på Listhaugs Facebook-post «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», en sak som til slutt endte med hennes avgang som justisminister.
28. september i år var Hareides konklusjon klar: KrF bør søke regjeringssamarbeid med Ap og Sp, men ikke SV. Partilederen pekte på at Solberg valgte Frp framfor sentrum etter valget.
– Nå har dere fått min vurdering, mitt råd, sa Hareide.
Samme dag rådet nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad KrF til først å snakke med dagens regjering. Parlamentarisk nestleder Hans Fredrik Grøvan pekte få dager etter på en tredje vei: Å forbli i opposisjon. Det ønsker imidlertid ingen av de tre lederne i partiet.
I tiden 20.–30. oktober har KrFs fylkeslag drøftet, diskutert og debattert og valgt 190 delegater som skal avgjøre spørsmålet på fredagens landsmøte.
For Hareides tilhengere handler et samarbeid til venstre om et nært fellesskap med Sp i verdispørsmål, ruspolitikk og familiepolitikk. Samtidig brakte Jonas Gahr Støres besøk til Sarons dal i 2015 ham og Hareide nærmere hverandre.
– Det var nærmest historisk at en Arbeiderparti-leder markerte en slik tilhørighet til tro og kirke, skriver Hareide.
Med SV er KrF enige om økt barnetrygd og kamp mot fattigdom. Samtidig står SV og KrF langt fra hverandre i verdispørsmål, som i betente konflikter om abort og homoekteskap.
KrFs høyreside advarer mot SV og mener KrF får størst gjennomslag til høyre. På skrytelisten etter fem år med Solberg står økt kontantstøtte og engangsstønad, lærernorm, amnesti til asylbarn og 1 prosent til bistand.
* 1997: 13,7 prosent. KrF-leder Kjell Magne Bondevik var i årene 1997–2000 statsminister i en mindretallsregjering med KrF, Venstre og Senterpartiet (Sentrumsregjeringen).
* 2001: 12,4 prosent. Bondevik var statsminister i en mindretallsregjering med KrF, Høyre og Venstre (Samarbeidsregjeringen).
* 2005: 6,8 prosent. KrF på sidelinjen da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV dannet flertallsregjering.
* 2009: 5,5 prosent. Fortsatt rødgrønn flertallsregjering.
* 2013: 5,6 prosent. KrF inngikk sammen med Venstre en samarbeidsavtale med regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet. Regjeringen kan danne flertall sammen med enten KrF eller Venstre.
* 2017: 4,2 prosent. KrF i opposisjon og på vippen mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre.
(©NTB)