Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Marie Simonsen overgår seg selv i en spalte i Dagbladet. Hun stiller spørsmålet: Var det en tabbe å samle nasjonen etter 22. juli? Hun klarer elegant å blande Trump inn i saken, slik at Dagbladets regel nr. 1 blir fulgt: Ikke skriv noe uten at Trump får negativ omtale.

annonse

Så er det håndteringen av katastrofen som vies oppmerksomhet. Norge ble jo et forbilde for «hele verden». Vi hadde så mye kjærlighet at all verdens hat ikke hadde noen sjanse.

Hun hyller nylig avdøde Hans Kristian Amundsen, noe jeg ikke vil kritisere. Men det står også at han skrev talene, som ble så berømte, før han visste hvem som sto bak de forferdelige handlingene.

Talene Amundsen skrev var altså et angrep på terroren. Ikke på høyreekstremisme. De tok et oppgjør med menneskeforakt, ikke med politisk konservativisme.

For min del ble etterspillet etter 22. juli en kvalmende affære. Jeg husker selv sjokket og fortvilelsen. Vår familie hadde leid en hytte i sjøkanten på Rennesøy utenfor Stavanger, vi skulle kose oss og nyte den vakre naturen. 22. juli rammet selv vår lille familie, som et jordskjelv. Jeg – som aldri har opplevd død i virkelig nær familie – kjente sorgen som et personlig overgrep. Jeg hadde ingen nære venner på Utøya, men jeg hadde folk i periferien med barn i miljøet.

Men så kom den kvalmende sentimentaliteten – kombinert med noen utvalgte folkefiender.

Peder «Fjordman» Jensen ble presentert som den intellektuelle hjerne bak drapene, og måtte flykte fra landet. Document.no ble framstilt som en slags barnehage for Breivik og hans mange likesinnede. Selv i 2018 – 7 år etter katastrofen – forsøker man å gi Listhaug et slags ansvar for terroren.

Ordet rosetog er for meg det styggeste og mest patetiske ordet i den norske ordbok. Det er ikke samhold, det handler om å vise hvor god man er. På baksiden av rosebuketten står det «Refugees Welcome».

Det som skjedde etter 22. juli var ikke at folket ble samlet. Det motsatte skjedde: venstresiden fikk et uangripelig våpen som alle «høyrevridde» visste kunne brukes når som helst, og som derfor gjorde all motstand umulig. 22. juli ble venstresidens atomvåpen. 22. juli var dødsstøtet for FrP. Det måtte en patetisk figur som Jonas Gahr Støre til, for at Ap faktisk skulle trykke på den røde knappen.

Støre & co er ikke i stand til å forstå de enkleste ting: At man ser problemer med masseinnvandring, betyr ikke at man vil drepe naboens ungdommer på en sommerleir.

Og at ungdommene ble drept beviser ikke at de hadde valgt rett politikk.

 

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.