Sveriges rikspolitiske absurdteater fortsetter, med uendelig mange akter. Akkurat slik mange spådde. Dette kan bli et langvarig og ikke minst langtekkelig show. Vi behøver ikke noen ny reality-serie så lenge vi kan oppleve svensk virkelighet fra dag til dag.
Samtidig er det vi ser en skremmende åpenbaring av det fremtidige Sverige, som nå går inn i en lang periode med kaos, usikkerhet, hets, polarisering og handlingslammelse.
Sverige står snart, åtte uker etter valget, uten en valgt regjering. En situasjon som kan betegnes som et politisk vakuum, et nytt fenomen i Sveriges historie. Partiene og politikerne kjenner hverandre gjennom mange år og må ha gjort mange politiske analyser over lang tid.
Allikevel er den politiske situasjonen etter valget helt fastlåst, og kan risikere å bli permanent. Vi som er tilskuere og kjenner til litt matematikk og litt psykologi konkluderer med at ikke noe nytt og overraskende vil skje. Det er ikke mulig at noen har oversett en aldri så liten genial idé i dette forvirrende politiske landskapet.
Så lenge ingen vil samarbeide med Sverigedemokratene, kun behandle dem som spedalske, vil det måtte bli utlyst nyvalg i Sverige. Men skrekkscenariet er jo at Sverigedemokratene skal gjenta suksessen fra valget. Kanskje øke oppslutningen fra velgerne ytterligere. Hva da? Avisene skriver at alliansepartiene har lite valgkampmidler igjen. Sosialdemokratenes statsstøtte er redusert dramatisk etter nederlaget og LO er misfornøyd med hva de har fått igjen for store valgkampbidrag.
At Sosialdemokratene har gjort sitt dårligste valg på 100 år, ser ikke ut til å bekymre Löfven det minste. Men så har han selvsagt sikret seg økonomisk den dagen han må trekke seg. Og den dagen nærmer seg. Löfven vil historisk bli stående som en taper, og får ingen ny sjanse.
Talmannens langsomme tempo og kaffe- og kakemøter kommer raskt til å bli merkbart i kommunene. Ikke minst reagerer det internasjonale kapitalmarkedet. Ingen regjering betyr ingen trygghet. Prisen for risiko betyr høy rente. Bare en høyning på en tiendedels prosent av gjennomsnittsrenten for Sveriges kommuner innebærer en enorm kostnadsøkning, som kommunene ikke er forberedt på å møte og ikke klarer å takle uten ytterligere statsbidrag.
For hver dag som går uten at noen ny regjering kan tiltre, øker usikkerheten i kommunene. Overgangsregjeringen skal i denne situasjonen bare legge et minimumbudsjett, uten å kunne gjennomføre reformer og møte utfordringene fra det kommunale utjevningssystemet, som er helt spesielt i svensk politikk, og som er helt avgjørende for at kommunene skal kunne overleve. Mange kommuner er etter vanlige økonomiske vurderinger allerede konkurs, og vil ikke tåle de enorme kostnadene for en fri og ukontrollert innvandring som nå skal fordeles på kommunene.
Det som kalles Robin Hood-skatten i Sverige snur underskudd til overskudd i utsatte kommuner. Bakgrunnen for å kunne trikse med budsjettene på denne måten er at utjevningssystemet for kommunene hvert år vedtas i Riksdagen. En kommune som Malmö sikrer seg alltid det største bidraget, slik at kommunestyret kan skryte på seg et overskudd. På denne måten skal kommunen og byen fremstå som et utstillingsvindu mot kontinentet, og lokke til seg investorer. Men Malmö er bare en av mange svenske kommuner som I virkeligheten er konkurs.
Ifølge «Sveriges Kommuner och Landsting» (SKL) https://skl.se mangler 63 milliarder SEK i mandatperioden for å opprettholde helse, omsorg og skole på dagens nivå. For å oppnå det som benevnes som «en stabil økonomi» mangler så mye som 80 milliarder SEK. I tillegg vil en økonomisk tsunami som ingen kan forestille seg omfanget av slå inn med full styrke i den svenske økonomien i 2019, når regningen for en fri og ukontrollert innvandring kommer på bordet.
Det svenske folkhemmet forsvant med grådigheten og globalismen og kan ikke lenger garantere for noe som helst.