Innledningsvis vil de som leste det spesielle Dagblad-kronikken kanskje tro det hele er ironisk ment. Men nei, to av NRKs aller mest profilerte journalister, Elin Ruhlin Gjuvland og Arild Opheim, skrev i fullt alvor ut en fyldig kronikk i Dagbladet tilbake i 2013, der det heter at ofrene for rans- og voldsbølgen i Oslo har seg selv å takke, på grunn av den innvandringspolitikken Norge og Europa fører; fordi den er for streng, heter det.
Det er mulig de to kronikkforfatterne for lengst har fått stående applaus både i Dagbadet og i NRK, men vi er vitne til st den politiske forsteinelsen som påviselig ligger i så tykke lag i statskringkastingen, fortsatt med årsbudsjett på over 5 – fem – milliarder kroner. Nye ansikter og medarbeidere siles vel inn etter hvor de står politisk?
De to kronikk-skrivende kjendis-journalistene er behørig hauset frem over lang tid av NRK, gjennom statskringkastingens egen profilering, og de to har for lengst fått kjedisstatus. NRK behøver selvsagt nye profiler for å selge seg inn i en ny tid. Og nå har to av dem altså kastet seg inn i innvandringsdebatten. Her er utdrag av resonnementet bak NRK-journalistenes bombastiske konklusjon:
Etter nær 200 ran på to måneder i hovedstaden, stort sett begått av utlendinger eller nordmenn med minoritetsbakgrunn, er det noen som prøver å gjøre det hele til en debatt om innvandring. Med twittermeldinger som: «Nuvel, skulle gjerne ha hatt noen kommentarer fra dem som vil ha mer liberal innvandring. Vi kan gjerne gjøre ransbølgen til en innvandringsdebatt. Greit nok det. Her skal du få en kommentar: Vi får som fortjent på grunn av den innvandringspolitikken Norge og Europa fører. Fordi den er for streng.
Politisk meningsbærer med krampetrekninger?
NRK er fortsatt ved inngangen til året 2019 landets fremste opinionspåvirkende organ. Det vil si – ingen andre medier i dette landet er i nærheten av å ha så stor påvirkningskraft, og med det – gjennomslagskraft – når det gjelder politisk påvirkning i landet vårt. En stor prosentandel av alle landets journalister arbeider i NRK, og mange av dem som ikke arbeider der, er nå knyttet til tilsynelatende frittstående produksjonsselskaper, men med NRK som viktigste arbeidsgiver.
Nettopp fordi NRK befinner seg i en så ruvende statsfinansiert posisjon, og såvidt hyppig har blitt stemplet som politisk enøyd og unyansert, burde det kanskje ligge noen forsiktighetsregler i det videre politiske engasjementet hos medarbeidere? Ikke fordi det nødvendigvis er fruktbart med direkte forbund mot å delta i samfunnsdebatten, men fordi en jo bare får bekreftet at det på ett eller annet vis må foregå en politisk slusing og siling av nye ansatte i NRK, siden samtlige journalister synes å representere meninger forbeholdt dem som befinner seg langt ute på den politiske venstresiden, uansett hvilken avdeling de mer eller mindre meningssprengte medarbeiderne arbeider i?
Multikultur-doktrinenens riddere sitter av en eller annen grunn nokså tett rundt om i sentrale redaksjoner i landet vårt. Det blir vel som for klimakrise-doktrinen og den like anmasende Palestina-doktrinen med Yassir Arafat som helgen?
Hva er det egentlig vi star overfor? Dagblad-kronikken 1. november kan selvsagt sees som et overspill, men vi kan også velge å tolke det hele som rene krampetrekninger – fra en like storvokst som svulstig politisk setting i gammelmedia. Nå kan det på fallrepet for NRK se ut til at det produseres og profileres stoff mer for å tilfredsstille utallige enøyde sjefer og applauderende politisk halvblinde medarbeidere, så mye mer enn en tenker på publikum? Men med den formidable statsstøtten det stadig dreier seg om i kroner og øre kommer vel publikum egentlig i andre rekke?
Dagblad-kronikken, der ofrene for en grusom voldsbølge i Oslo nå gjøres til syndebukker for en innvandringspolitikk som er «for streng» – fremstår som nok en knakende godt eksempel på hvordan den politiske ukulturen er som forsteinet i gammelmedia.
NB: Kronikkteksten ble skrevet med utgangspunkt i at kronikken i Dagbladet ble publisert 1. november 2018. Resett er imidlertid gjort oppmerksom på at den ble publisert tilbake i 2013. Det forandrer imidlertid ikke på hovedpoengene, og vi lar Roy Vegas tekst stå med mindre korrigeringer samt denne klargjøringen.
Redaksjonen