Vi er i innspurtsfasen inn mot mellomvalget i USA, som avholdes tirsdag 6. november. Utover natten og onsdag morgen norsk tid, vil resultatene begynne å komme inn. Basert på resultatene som kommer inn fra østkysten, vil vi ganske fort enten vite om det går klart ene eller andre veien, eller om det blir en neglebiter som først avgjøres i California.
Hvert valg lever sitt eget liv, og har sine egne variasjoner, spesielt ved mellomvalg i USA. Noe som derimot tilsynelatende virker å være likt ved omtrent hvert eneste amerikanske valg i senere tid, er selvsikkerheten til demokratene på at de kommer til å vinne valget, og at meningsmålingene virker å favorisere demokratene de siste valgene, som i 2014 og i 2016.
Demokratenes minoritetsleder i Representantenes Hus, Nancy Pelosi uttalte seg skråsikkert om seier i 2018-mellomvalget på «The Late Show» 31.oktober 2018, mens demokratenes minoritetsleder i Senatet, Chuck Schumer, uttalte seg på «The View» at demokratene har en større sjanse til å ta tilbake Senatet enn man noensinne kunne forstille seg. Slike uttalelser hørte man også i både 2014 og 2016, før de gikk på store tap i både Senatet og Representantenes Hus.
Men er egentlig meningsmålingene pålitelige ved årets valg? Trenden tilsier at lite er lært av fadesene ved de foregående valg, og at man kan være på vei inn mot en ny blemme.
Mange meningsmålinger som målte den generelle, nasjonale oppslutningen for partiet, «Generic Ballot», som viser D mot R, var dårlige i 2014 og 2016. De siste to månedene før valget i 2014 viste omtrent annenhver måling ledelse til demokratene, og RealClearPolitics (RCP) sitt gjennomsnitt av utvalgte målinger viste R+2,4. Valgresultatet endte på R+5,7, hele 3,3% høyere enn gjennomsnittet.
Ved valget i 2016 viste hele 33 av de 35 siste meningsmålingene RCP benyttet seg av for beregning av målingsgjennomsnitt, en demokratisk ledelse, fra D+1 til hele D+10, mens kun to viste republikansk ledelse (og disse kom først den siste uken før valget). Demokratenes varierende ledelser, med et snitt fra D+0,6 til D+2,4 siste ukene før valget, endte med at republikanerne vant til slutt R+1,1, som var flere prosentpoeng høyere enn snittet av alle målinger over lengre tid.
Republikanernes seier i det nasjonale stemmeantallet for Representantenes Hus i 2016, betyr forøvrig at det var republikanerne som vant populærvalget (popular vote) for den lovgivende makt i USA, med 1,4 millioner stemmer, noe som ofte kommer i skyggen av støyen rundt det faktum at Trump vant flertallet blant valgmennene (Electoral College), selv om han «tapte» populærvalget med 2,8 millioner stemmer.
I tillegg kan man nevne et par spesifikke eksempler på meningsmålinger som viser hvordan meningsmålerne har slitt med å treffe.
Senat-valget i Iowa i 2014, undervurderte Ernst (R) kraftig, i konkurranse mot Braley (D). Den eneste meningsmålingen som kom i nærheten av å identifisere seiersmarginen Ernst til slutt vant med, 8,5%, var Ann Selzers meningsmåling på +7, som kom ut uken før valget. Den ble kalt en «outlier» av demokratene, som avviste den. Gjennomsnittet av alle målinger på innspurten viste 1,8% til 2,3% ledelse for Ernst. Sluttresultatet på 8,5% viste at det var aldri så jevnt som målingene skulle tilsi at det var.
Enda verre gikk det med målingene i guvernørvalget i Maryland i 2014, der Hogan (R) vant med 5% av stemmene i et valg de regnet med han skulle tape med 10%. En bom på hele 15%. Meningsmålingene viste Brown (D) lede med så mye som +17 og +13 én måned før valget, og kun én eneste måling på RCPs snittberegning viste Hoganledelse, tilfeldigvis den aller siste målingen som kom ut.
2016 var ikke stort bedre. Meningsmålingene i Pennsylvania, Wisconsin og Ohio undervurderte Trumps og republikanernes oppslutning grovt. I Pennsylvania hadde man målingen til F&M som viste Clinton +11, Quinnipiacs på +5, og CNNs på +4. Kun én av de 42 (!) siste målingene viste Trump med en liten ledelse (+1).
Wisconsin hadde ikke én eneste måling som viste Trump foran. Gjennomsnittet av målinger på valgdagen var 6,5%, og den siste målingen viste Clinton +8. Trump vant med 0,7% av stemmene. Det er mer enn 7% undervurdering av Trumps og republikanernes prestasjon, i forhold til meningsmålingene.
Vedlagte graf fra NYTimes viser spennet mellom målingene i disse nøkkelstatene, og de faktiske resultatene.
Meningsmålingene har derfor med disse, og mange andre lignende hendelser i USA, vist seg å være særs ustabile, og modellene har ikke kunnet gjenta suksessen som www.fivethirtyeight.com hadde i 2012, da de lykkes med å beregne rett vinner i 50/50 delstater. I ettertid har man snakket om at det kanskje var 2012 som var en «fluke», hvis suksess man sannsynligvis aldri vil se igjen.
Men dette skjer ikke bare i USA. Dette virker også å være en del av en trend i flere land, blant annet Storbritannia, slik vi så ved parlamentsvalget i UK i 2015, og Brexit-folkeavstemmingen. 2015-valget var nær ved å være en gjentagelse av 1992-skandalen, der de konservative leverte et resultat hvor de istedenfor å være 1% bak Labour, som poll of polls indikerte, vant med hele 7,5%. Dette valgresultatet ga opphav til uttrykket «Shy-Tory». I 2015 lå de konservative jevnt med Labour i meningsmålingene hele veien, men vant til slutt med hele 6,5%, og vant majoriteten alene, etter 5 år i koalisjon med Liberaldemokratene.
Året etter slo meningsmålingene til igjen (med negativt fortegn), med skjevhet i de fleste meningsmålinger inn mot Brexit-avtemmingen, som en kontrast til det endelige resultatet. Her var riktignok mange meningsmålinger spredt, med ekstreme resultater, men få var så sprø som ORB, som stadig viste enorme Remain-ledelser, helt opp til +20 ledelse for Remain. Det endelige resultatet på 51,9% for Leave vs. 48,1% for Remain sjokkerte mange, særlig grunnet overvekten av meningsmålinger som hadde vist store Remain-ledelser over lengre tid.
Konsekvensen av disse stadige, store avvikene, mellom meningsmålinger og poll of polls på den ene siden, og faktiske resultater på den andre siden, er den at det nå stilles store spørsmål til meningsmålernes datainnhenting, sampling, metodologi, vekting og analyse.
Da jeg regnet meg frem til Trumps seier i 2016, og landet på 306 valgmenn i mitt «mest sannsynlig» scenario, som han faktisk endte opp med å vinne, med delstater som Michigan og Pennsylvania inkludert, så stod dette i sterk kontrast til oppfatningen blant meningsmålerne generelt.
Huffington Post ga Clinton 98% sjanse for å vinne presidentvalget, og 71% sjanse for å ta majoriteten tilbake i senatet, pluss 22% sjanse for 50-50 i senatet, med visepresidenten som tie breaker.
FiveThirtyEight, som spådde 50 av 50 stater rett i 2012, ga Clinton på 71,8% sjanse for å bli president på valgdagen, men så sent som 17.oktober hadde de Clinton på 85% sjanse for å vinne. Demokratenes sjanser til å vinne senatet var redusert til 50,7% på valgdagen, men hadde vært på 74% kun to uker før valget.
Hva skjedde? Det var flere feil som ble gjort, men en av de største feilene som ble gjort, var en stadig feilsampling av respondentene, hvor man vektet meningsmålingene med flere demokrater enn republikanere. Gallup har målt amerikanerne på selv-identifisert partitilhørighet, republikaner (R), demokrat (D), uavhengig (I), opptil flere ganger i måneden siden 2004. De har også målt på delstatsnivå. Disse tallene har stort sett holdt seg veldig stabile, med en fordeling på 28-31% R, 29-32% D, og 37-43% I. Det betyr at man bør sikte på disse intervallene blant respondentene, for å sikre mest mulig representativt grunnlag for meningsmålingen.
I 2014, 2016, men også i 2018, så ser vi at denne overvekten av selv-identifiserte demokrater, om enn bare noen få prosentpoeng høyere enn det som er representativ, ga i 2014 og 2016, og gir fortsatt (?) i 20, utslag i meningsmålingene. I disse polariserte tider, med «tribalisme», så er oppslutningen blant egne velgere skyhøy, så man kan lett forvente å se godt over 90+% av egne velgere stemme på eget parti. I slike tilfeller er småfeil i det representative utvalget kritisk, siden det kan gi hele målingen et skjevt utgangspunkt.
En fersk måling, sluppet av University of New Hampshire 5. november 2018, eksemplifiserer at flere meningsmålere tilsynelatende fortsetter praksisen. I en delstat som Gallup vekter 43% D mot 40% R, har de målt 47% D og kun 36% R. Praksisen gjentar seg.
Den andre store feilen som ble gjort i 2014 og 2016, som virker å skje nok en gang, er forskyvningen i forventningen til valgdeltagelsen blant de yngre velgerne, i aldersgruppen 18-34, samt flere minoritetsgrupper, som historisk sett sliter med å bryte 50% selv i år med presidentvalg. I et år med mellomvalg vil man se flere demografier streve med å bryte 30%. Dette er ofte grunnet fraværet av kandidater på toppen av «the ticket» nasjonalt.
En gjennomgang av tallmaterialet til flere av de største meningsmålernes store og små målinger, viser at disse potensielle feilkildene, i kombinasjon med andre potensielle faktorer, trolig kommer til å føre til en rekke store overraskelser på valgnatten.
Hvis man ikke har lært av USA-valgene i 2014 og 2016, eller valgene i UK i 2015 og 2016, men fortsetter med det som virker å være samme type feil, så er det naturlig å anta at man vil fortsette å se samme type «overraskelser».
Hvis meningsmålingene bare viser en liten bias i favør demokratene, ikke engang like stor som i 2014 og 2016, så ryker demokratenes håp om en majoritet i Representantenes Hus, og det kan fort bli en meget stygg kveld for demokratene i senatet, med potensielt 7-10 seter som kan skifte til republikanerne.
Spennet i målingene vises så sent som dagen før valget, mandag 5. november 2018. På Generic Ballot viser CNNs meningsmåling demokratene +13, mens Rasmussen viser republikanerne +1. Hvem har blitt spurt? CNNs tall, med Gallups ferske tall i parentes er: 36% (30%) demokrater, 26% (28%) republikaner, og 37% (39%) uavhengige. Det er +6% demokrater, minus 2% republikaner, og minus 2% uavhengige. Representativt nok?
Det blir uansett spennende å følge valget utover natten i morgen. Jeg holder ikke pusten for en god kveld for demokratene.