Tenkeren av Rodin.
annonse
annonse

Jeg skal i dag ta for meg et vanskelig tema. Vanskelig fordi det er så stort og komplekst, samtidig som det går rett inn i vår egen personlighet og utfordrer våre verdinormer som vi mer eller mindre bygger vår tilværelse på.

Når jeg nå utfordret til en utveksling av sikkert kontroversielle synspunkter og oppfatninger er det for å få til en konstruktiv dialog og få oss til å bruke den hjernen vi har fått til å ta stilling til eksistensielle spørsmål, spørsmål som vi kanskje aldri vil få et endelig svar på.
Men la meg først presisere at jeg er dypt takknemlig for å ha vokst opp på dette tidspunkt i jordens historie, i vårt land og i vårt sosiale miljø som er basert på verdinormer som i stor grad er sprunget ut fra tidligere tiders tenkning, hos oss for en stor del videreutviklet og integrert i den kristne etikk og moral.

Universet er sett fra vårt ståsted uendelig og har eksistert i evigheter, og vil sannsynligvis fortsette med det. Vi vil aldri få rede på den fulle og hele sannhet, selv om vi utvider vår viten med rekordfart. Nyere forskning, godt hjulpet av romfartsteknologien i sin alminnelighet og de store telekopene i særdeleshet, har påvist at vårt kjente univers eksploderte i ”the big bang” for ca 13,5 milliarder år siden, og fortsatt ekspanderer utover i det store intet med stor hastighet.

annonse

Vår planet og vårt solsystem er en blant milliarder av himmellegemer i vår galakse Melkeveien , som igjen er en av milliarder av andre galakser, som alle befinner seg i en eller annen fase av sin livssyklus. Og det univers vi ser i våre observatorier er ikke dagens univers, men slik det så ut for utallige lysår siden, avhengig av avstanden i lysår til det enkelte objekt.

Vi må erkjenne at vi ikke vet alt om hvorledes universet har oppstått og hvorledes liv er blitt til. Vitenskapen postulerer at det primitive liv er oppstått som en elektrokjemisk reaksjon i verdensrommet og blitt ført hit gjennom meteorer o.l., og at det i liv er en iboende evne til stadig celledeling, utvikling og spesialisering når forholdene ligger til rette for det.

Definisjonen på liv er og at objektet kan forplante seg og under gitte omstendigheter mutere og få andre egenskaper. Darwins lære om artenes opprinnelse og utvikling har satt oss i stand til å forstå hvorledes den aller enkleste livsform har kunnet utvikle seg til det mangfold av liv vi har på jorden i dag, og hvorledes dette har endret seg radikalt over tid.
Det er høyst sannsynlig at liv også eksisterer andre steder i verdensrommet. Men hvis nåværende romprogrammer avdekker liv i vårt solsystem er det av meget primitiv art. Avstandene til andre solsystemer er så stor at vi sannsynligvis ikke i vår levetid vil få vite om det finnes intelligent liv der. Og hvis det finnes vil det sannsynligvis være helt andre arter enn dem vi kjenner til.

Livet på jorden har i sin mest primitive form eksistert i noen millioner år, mens jorden selv er ca 5 milliarder år gammel. Stadig nye arter har utviklet seg, avhengig av arv og miljø, andre er bukket under igjen når rammebetingelsene har endret seg. Og vitenskapen forteller oss at om ca 5 milliarder år vil solen eksplodere og sluke jorden, om vi ikke innen den tid har klart å ødelegge den selv eller er gått til grunne på grunn av naturkatastrofer.
Vår historie på jorden er bare en helt ubetydelig del av vår planets historie. Mennesket i sin nåværende form har utviklet seg over tid, og vil sannsynligvis fortsette å utvikle seg videre til en skapning hvis utseende og egenskaper vi ikke overblikker i dag, eller bukke under. DNA prøver har vist at homo sapiens, den art vi kaller mennesker vi dag, er oppstått i Afrika for ca 200.000 år siden, og har i løpet av denne tiden utviklet seg til den skapning vi kjenner i dag.

annonse

Mennesket lever egentlig i 2 verdener, den reelle og den virtuelle. Den reelle verden er vår fysiske hverdag. Den virtuelle består av våre egne tanker. Vi vet at den virtuelle verden skapes i vår og andres fantasi , og kommuniseres gjennom samtaler, bøker, theater, TV, film m.m. Og vi aksepterer at det ikke nødvendigvis er en sannhetsgehalt i denne tankeverden.

Etter hvert som hjernen til homo sapiens utviklet seg ble den virtuelle verden stadig viktigere. De med stor hjernekapasitet ble intellektuelle, utviklet denne verden i form av lover og regler for samkvemet mellom mennesker, etikk, moral, – og ikke minst religioner.
Det er tydeligvis et grunnleggende behov hos mennesker gjennom alle tider å tillegge guder herredømme over alle hendelser man ikke forstod eller kunne forklares. Og etter hvert som mennesket utviklet sin viten, ble tro til overtro, en kontinuerlig prosess. Mitt problem med religion er at man forlanger at man skal tro, underkaste seg og leve etter en lære som åpenbart er utviklet av mennesker i et miljø og en tidsalder som er fjernt fra vår egen.

Etter min mening er troen på en gud, gjerne med menneskelige egenskaper, den største oppfinnelse menneskeheten noen gang har gjort. En gud med makt og evne til å straffe eller belønne mennesker i dette eller det neste liv. Det har muliggjort utviklingen av store samfunn som lever i mer eller mindre sameskistens med hverandre, i hvert fall så lenge de hadde en felles tro.

Samtidig er det er paradoks at vi skal tro på og dyrke en gud som skal være allmektig både på jorden og i himmelen og som ikke vil eller har evne til å stoppe de grusomheter som har funnet sted gjennom hele historien mot uskyldige mennesker og dyr, og som fortsetter den dag i dag.

Den kristne religion oppsto i Midtøsten, som den gang var skjæringspunktet mellom kulturer og handelsveier fra Afrika, Østen og Europa. Her fikk man input fra alle kulturer. Blant annet kom de 10 bud fra India, hvor de første gang er kjent for 4.000 år siden. I denne smeltedigel oppsto det religioner, jødedom, så kristendom og senere Islam. I mangel av skriftlig kommunikasjon mellom mennesker og generasjoner oppsto myter og dogmer. Jeg vil ikke bestride at Jesus har levet, men gjennom tiden har man tillagt ham overnaturlige evner. Historien om Jesus ble overlevert og utviklet gjennom muntlige fortellinger gjennom mange generasjoner, og etter hvert nedskrevet i form av evangelier, mange i tallet. Av disse ble det valgt ut 4, de øvrige passet ikke inn i det bilde makthaverne ønsket å skape.

annonse

Historien videre er kjent. Kirken vokste, og makthaverne fant snart ut at den representerte en enorm makt, og de identifiserte seg med den.
Store deler av samfunnets ressurser er gjennom historien blitt kanalisert til kirken på bekostning av økning i levestandard for dem det berørte. Oppsamling av rikdom, bygging av katedraler, kirker og klostre, kunst og kultur, – og kriger i religionene navn. Og kirken beveget seg etter hvert langt bort fra det enkle kristne budskap.
Denne utvikling er ikke spesiell for den kristne kirke, den har paralleller i de fleste andre religioner.

Sett mot denne bakgrunn, hva er da mitt ståsted.
Jo, en erkjennelse av at jeg som tenkende menneske har plikt og rett til å bruke min hjerne og min fornuft og å se verden slik den fortoner seg for meg. For har jeg fått min hjerne av en guddom må det være meningen jeg skal bruke den. Og er ikke det tilfelle er det desto viktigere at jeg bruker den.

Jeg tror heller ikke på sjelen som selvstendig objekt. Jeg tror det vi kaller sjel er det sett av tanker som vi til enhver tid har i vår hjerne, og som oppstår når hjernen begynner å fungere, når sitt høydepunkt i voksent liv, og opphører når hjernen dør.
Troen på sjelens udødelighet og frigjørelse fra legemet er kjent fra tidlige greske filosofer, mens i kristendommen skal de døde først oppstå igjen på den ytterste dag og dømmes til evig liv eller fortapelse.

Å tro i religiøs forstand er å mene at noe er sant uten å ha noen logiske grunner for det. Mennesket fratas mulighet for å kunne stole på sin egen dømmekraft. Historien er full av grusomheter som begås i troens navn. Og guds vilje defineres som det autoritetene har besluttet.

annonse

Jeg mener vi må erstatte all denne blinde tro med respekt og undring over et fantastisk skaperverk, som vi sannsynligvis aldri vil forstå fullt ut. Min katedral er universet, så vel mikro- som makrokosmos. Jeg er agnostiker, som ikke benekter at det kan finnes en skaper av universet, men ikke i en menneskelig dimensjon som holder oppsikt med oss og forlanger blind tro og underkastelse av dem som tror, og dømmer andre til evig fortapelse. Det fører lett til egen ansvarsfraskrivelse, og medfører at mange ikke får det ut av livet som de har evner og muligheter til. Hvorledes tør kirken love et evig liv, med de konsekvenser dette medfører for alle dem som skusler bort sine liv i dag.

At Lutherianismen var Norges statsreligion var en anakronisme i vårt multikulturelle samfunn med mange trosretninger, en institusjon de fleste land vi kan sammenligne oss med har forlatt. Kirken bør etter min oppfatning la være å blande seg opp i menneskenes seksuelle legninger, slutte med å betrakte det menneskelige legemet, den for tiden ypperste skapning her på jorden, som syndig og skrøpelig, slutte med å diskriminere kvinnen, men betrakte henne som mannens fulle likeverdige. I det hele tatt bør kirken bli mer tolerant og tilpasse seg menneskenes åndelige behov i dag. Prester må slutte med å være statsansatte politikere i kraft av sitt embete og ikke blande seg inn i politiske beslutningsprosesser.

Men den kultur jeg er vokst opp i er et resultat av generasjoners innsats, og det er også min kultur. Jeg forbeholder meg således rett til å bruke og kunne glede meg over denne i form av arkitektur, bilder, musikk, litteratur, skulptur m.m, og de seremonier som den fører med seg ved alle store begivenheter i et menneskes liv, men uten dogmer og blind tro.
Jeg var for mange år siden i Roma en uke med en katolsk pater som fantastisk foredragsholder og guide . På slutten av en av våre diskusjoner sa han: ”Det er ikke avgjørende hva du tror på, men hvorledes du lever livet.” Den gikk rett hjem hos meg.
Det er i dag i alle samfunn en sterk sammenblanding av politikk, kultur og religion, med store interne og internasjonale konflikter til følge. Vi ser tydelig at der hvor sterke religioner møtes oppstår det krig og ufred, hvor begge parter påstår seg å ha sin gud på sin side. Vi må skille mellom disse begreper, og gjøre religion og den del av kulturen den representerer til en personlig ting mellom det enkelte menneske og den gud det tror på.
Religioner dekker menneskelige behov, har alltid eksistert i menneskenes historie, og vil fortsette med det. Jeg har på ingen måte som intensjon å ta fra mennesker deres tro.

MEN:
Overordnet all religion må vi mennesker som behersker og styrer jorden ta et konkret ansvar for oss selv og alt som er på denne jord, uavhengig av kulturell bakgrunn og religiøs tilhørighet. Først da kan vi få et FN til å fungere og bygge opp et rettssamfunn som ivaretar alt livs rettigheter og interesser.

Et verdens rettssamfunn hvor partene i en konflikt ikke har lov til å bekjempe hverandre, men hvor vi har representative, beslutningsdyktige og slagkraftige institusjoner som umiddelbart stopper konflikten, sikrer den svakere part, etterforsker og dømmer i saken, og sørger for at avgjørelsen blir gjennomført. Et rettssamfunn slik vi prøver å praktisere et i vår egen del av verden.

Verden står overfor store utfordringer i fremtiden, så som klimaendringer med alle sine enorme konsekvenser, overbefolkning og fattigdom, sykdommer, våpen i stand til å utrydde alt liv på jorden, økonomisk og annen kriminalitet, diskriminering, integrasjon, mat- og vannmangel, drugs, – listen er uten ende.

Mitt budskap er derfor så enkelt, men allikevel så vanskelig å gjennomføre. Vi må heve oss over våre kulturelle og religiøse bindinger når vi skal organisere et bærekraftig samfunn her på jorden. I dette rettssamfunn må vi søke å oppnå konsensus om felles verdinormer. Vi må ta det beste av det som ligger i enhver kultur, så som menneskerettigheter, deler av de 10 bud, etikk, moral, lover og regler m.m.

Først når disse forutsetninger er oppfylt vil det være mulig å sikre en bærekraftig tilværelse for vår jord og alt liv som rører seg på den.

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon