Folk flest vet ikke at Adolf Hitler ønsket å endre samfunnet i radikal og umenneskelig retning. Han satte i gang noe som ble kalt «Eutanasia» der formålet var å fjerne alle funksjonshemmede fra et samfunn som kun skulle gjelde for de normale og de sterke.
Det startet med systematiske drap på pasientene ved det tyske Rikets «Landesheilanstalten» som han igangsatte med et privat brev. Før denne «Euthanasia»-forordningen kom i gang hadde sykehuspersonalet allerede begått massemord på syke mennesker i Pommern og Vest-Preussen.
Diskusjonen om realiseringen av «Tilintetgjørelsen av uverdige liv» (Vernichtung lebensunwerten Lebens» kom i gang så seint som i juli 1939. Først i oktober samme år underskrev Hitler en hemmelig forordning på privat brevpapir, uten å ta hensyn til rettsnormer og myndigheter.
Av den grunn ble en kopi av brevet først sendt til Riksjustisminister Dr Franz Gurtner den 27. august 1940 etter påtrykk fra samme person. Tilbakedateringen av forordningen til den 1. september 1939 skjedde bevisst. Krigen mot syke og funksjonshemmede ble senere utvidet til tilintetgjørelsen av jødene.
Siden ingen protesterte når de syke og funksjonshemmede ble drept, fikk nazistene «blod på tann». De utvidet prosjektet til å drepe andre «lebensunwerten Menschen» – og etterhvert jødene.
En lov om dødshjelp (euthanasia betyr på latin «den vakre død») for uhelbredelige syke ble diskutert i Tyskland helt fram til høsten 1940, men ble deretter forkastet av Adolf Hitler som mente det var nødvendig med fullstendig hemmeligholdelse. Selv om drapene var illegale – også etter nasjonalsosialistisk rett – så grep likevel ikke rettsmyndigheter inn, bortsett fra noen få dommere. Men disse få hadde ingen suksess.
Professor Dr. Karl Brandt (1904-1948) var siden 1934 Hitlers personlige lege. Han var også ansvarlig for drapene på funksjonshemmede barn i forbindelse med «Kindereuthanasia». Som «generalkommisær» for «Sanitet og sunnhetsvesen» var han ansvarlig for mordene på klienter og pasienter ved institusjoner og sykehus i utbombede byer i 1943/44. Sengene skulle brukes til sårede tyske soldater. Brandt ble dømt til døden i 1947 og henrettet året etter.
I løpet av opptakten til krigen og under krigen ble 200.000 mennesker med utviklingshemning, psykiatriske pasienter og mennesker med arvelig funksjonshemning drept av nazistene. I tillegg ble 400.000 mennesker tvangssterilisert
«Innlagt ved Hadamar Sykehus» er en utstilling som opprinnelig ble laget på tysk og først vist i distriktet Hessen i Tyskland i 1999. Samme år ble den oversatt til norsk av undertegnede og utstilt i Funkisfestivalen i Sandefjord 1999 og året etter i 2000.
Utstillingen viser hvordan et offentlig helsevesen kan korrumperes til det umenneskelige hvis ikke lover og regler som gjelder medmennesker – som ikke har muligheten til selv å føre debatten om sin livskvalitet – overholdes og debatteres i det offentlige rom. Den viser oss hvor viktig det er at politikere er sitt ansvar bevisst på hvordan framtidssamfunnet skal se ut. Utstillingen ble vist på enkelte folkehøyskoler men fikk liten oppmerksomhet i debatten om det som den gangen var det viktigste kampsaken: kvinners rett til selvbestemt abort. Fosterets rett til eget liv var ikke en viktig sak. Feminismen var sterkere.
I utstillingen fra 1999/2000 ble det stilt spørsmålet om hvilket samfunn nazistene ønsket. De ønsket nemlig et framtidssamfunn der funksjonshemning ikke skulle eksistere og der bare de vellykkede skulle få leve.
Det er tydeligvis de samme idéer og idealer som Norge i dag står for med sin abortlovgivning og når vår statsminister Erna Solberg hevder i norsk media at mennesker med «Down Syndrom er syke»(!) og derfor mennesker det skal etableres egne regler for i den norske abortlovgivning. Slik skal det bli lettere å abortere denne gruppen med friske mennesker (som kun har et annet kromosomforhold i sin biologi).
Vår statsminister og store deler av kvinnebevegelsen støtter at Downs Syndrom eller andre typer funksjonshemning skal få en spesialbehandling, slik at de er lettere å drepe i mors liv. Dette bærer oss galt avsted, og følger tankene og holdningene til Adolf Hitler! Er de klar over dette?
Nazistene i 1933–1945 hadde ikke dagens hjelpemidler når de ønsket å drepe pasienter og syke medmennesker. De måtte bruke grusomme metoder som gasskammer, giftsprøyter, utsulting og direkte kvelning med puter over hodet i sykehussengene mens ofrene sov.
I det psykiatriske sykehuset i Hadamar i Hessen ble 15.000 pasienter drept i et lite gasskammer i kjelleren som kunne ta 17 pasienter av gangen. Det var legene ved sykehuset som hadde ansvaret for å slå av og på gassen. Fra 1941 ble krematoriene flyttet østover til utryddelsesleirene. Fra 1941 til krigens slutt ble 5.000 pasienter drept ved gift, utsulting eller ved kvelning med puter om natten. Det var seks forskjellige offentlige sykehus i Hessen distrikt i Tyskland som hadde som hovedformål å ta livet av funksjonshemmede og syke mennesker under krigen.
Det er en diskusjon om den foreliggende «abortlovgivning» i Norge for tiden. I denne diskusjonen er det ofte heftige innlegg fra kvinner og politiske partier at man ikke kan belaste en kvinnes liv med å ha ansvaret for et barn med en funksjonshemning. At den samme kvinnen også skal bli mor blir ikke tillagt den samme vekt på den moralske vektskål.
I kampen mellom fosterets og kvinnens rett til et eget liv tas det ikke hensyn til at kvinnen selv har et ansvar for sin egen graviditet. Derfor er det kvinnens krav som uavhengig kvinne som blir tillagt størst vekt. Barnet som velges bort har få talsmenn, og de har færre talsmenn jo mer komplisert barnets liv etter fødselen fremstilles. Barnets behov veies og finnes for lett, sammenlignet med de kvinner som velger sin egen selvopptatte virkelighet som selvstendige kvinner, uten belastningen som de og deres feministiske medløpere antyder at et barn med funksjonshemning vil medføre for deres selvstendige liv.
Vår statsminister hevder at barn med Downs Syndrom er syke og derved skal det legges til rette for at livet kan avsluttes – lenge etter at andre etiske krav har definert at det er etisk og moralsk akseptabelt at et liv skal kunne avsluttes. Livets begynnelse for disse barn skyves ut i tid, for å lette det juridiske ansvaret med å opptre som Gud Fader og avslutte et påbegynt liv.
Mens nazistene arbeidet aktivt for å legge til rette for et samfunn der mennesker med funksjonshemning ikke skal kunne eksistere – og de gjorde dette ved hjelp av grusomme metoder som vi i dag ikke vil akseptere – så har legevitenskapen i 2018 medført at vi står foran antiseptiske og mindre groteske metoder for å drepe og fjerne disse «uønskede individene».
Vi dreper de i sin mors liv med praktisk hjelp og støtte fra legevitenskapen, og juridisk støtte i loven som fritar både legen og mor for ansvaret.
Selv om ingen vet noe om hvordan et liv vil leves og hvilken kvalitet et barn med funksjonshemning tilfører familien og samfunnet forøvrig, så foretas det avgjørelser om liv og død som kanskje burde foretas på helt andre premisser.
Det felles ønsket bak nazistenes framtidssamfunn og det framtidssamfunn som Norge legger opp til med sin nye abortlovgivning er nøyaktig det samme:
Et framtidssamfunn hvor mennesker med funksjonshemning ikke lengre skal eksistere.
Allerede i dag viser undersøkelser av antallet mennesker med Downs Syndrom har sunket med ca. 80 % etter at det ble akseptabelt å abortere foster med Downs Syndrom lengre inn i svangerskapet enn andre fostre.
I Danmark ble det i 2016 kun født fire barn med Downs Syndrom
Men vil fraværet av medmennesker med Downs Syndrom i framtiden gjøre vår felles framtid mer menneskevennlig og mer sivilisert? Eller vil fraværet av medmennesker med Downs Syndrom – eller annen type funksjonshemning – i framtiden gjøre vår felles framtid mer umenneskelig?
(Oskar Jørgensen er aksjonær i Resett AS, red. anm.)