For noen år tilbake traff jeg en mann som var tolv år eldre enn meg. Vi ble glad i hverandre, og etter hvert kjærester. Da han ringte sin søster og sa at han har blitt kjent med meg, spurte hun: – Hvor kommer hun fra?
Han sa at jeg kom fra Iran. Søsterens reaksjon var:
– Iranere tenker bare på sex og penger, hold deg unna henne!
Han ringte deretter til sin datter, og fortalte at han hadde truffet meg, som var fra Iran. Datterens reaksjon var helt lik:
– Iranere tenker bare på sex og penger, hold deg unna henne!
I begynnelsen trakk jeg på skuldrene og sa til min kjæreste:
– Hils dem og si: Hva er verden uten sex og penger?
Men etterhvert brukte jeg alle mine krefter på å overbevise dem om at jeg hadde bedre økonomi enn min kjæreste, vi tjente nesten det samme, og han var tolv år eldre enn meg. Det var ikke mye penger å spille på her, og sexen var ikke grunnen til at jeg var glad i ham.
Jeg slet meg ut år etter år for å etablere bånd til familien hans, men det hjalp ikke. De ringte til han stadig vekk. De var bekymret, de trodde jeg lurte ham. De spurte om hvem som hadde kjøpt hva, hvem betalte ferien, hvem betaler for maten.
Etter hvert føltes det som om vi hadde ikke noe privatliv, og han ble påvirket av de mange telefonene. Så det ble slutt mellom oss. Jeg puster lett i dag. Jeg streber ikke for å overbevise noen om noe.
Men så kom saken om Per Sandberg og Bahareh Letnes på nyhetene.
Da hørte jeg akkurat det samme:
– Vi få se hvordan går, det er bare sex og penger, kjøp og salg, hvis han ikke var statsråd hadde hun ikke falt for han, etter noen år er det ferdig, hun vil bare oppmerksomhet.
– Han er tretti år eldre! utbrøt en bekjent. Jeg påpekte at den franske presidenten er 24 år yngre enn dama si. Hun var læreren hans, hun var gift og hadde to barn. Macron var bare 16 år gammel da de ble forelsket. Allikevel holder de fortsatt sammen. Forelskelse har ikke noe med alder, penger, nasjonalitet, religion eller kjønn å gjøre. Forelskelse skjer mellom individer.
Jeg traff Per Sandberg i en TV-debatt i 2004, og har truffet han ved flere andre anledninger. Men jeg hadde aldri sett ham så glad, så lykkelig og så forelsket som nå. Han har aldri vært så velkledd som nå, aldri så ung som nå.
Jeg tenker bare: Så bra, at du er forelsket! Så fint at du er lykkelig! Å være en lykkelig mann er mye bedre enn å være en ulykkelig statsråd. Du er en modig mann. Du har gjort en del feil, som å delta i festen på den iranske ambassade, eller å dra til Iran uten å informere PST. Det var heller ikke bra at du tok med jobbmobilen.
Men du innrømte dine feil, og tok konsekvensene av de. Du trakk deg som statsråd og som nestleder i FrP. Men du holdt hånden til Bahareh. Du oppførte deg med troverdighet og stolthet. Du ofret alt for kjærligheten for å stå for det som virkelig betyr noe: Å beholde hånden til Bahareh.
Det er ikke så mange norske menn som er som deg. Det er ikke mange norske menn som vet hva kjærlighet er. Mange menn er fortsatt mammagutter, og hvis mor dør erstatter de henne med en søster eller en datter. Jeg har opplevd dette flere ganger i løpet av mine tretti år i Norge.
Bahareh har andre meninger i dag enn tidligere, om andre iranere, om det iranske regimet og Iran. Hun er ung, men hun er også modig. Hun ga ikke opp sin kjærlighet til Per. Hun holdt hans hånd og sto ved hans side gjennom alle de tøffe intervjuene. De skrev bok sammen. Når jeg ser de to, i TV-intervju eller boklansering, da ser jeg et forelsket par. Jeg ser kjærlighet mellom to individer.
Kan vi ikke bare lære av de, og ønske paret lykke til? Behøver vi virkelig å snakke så negativt om et nyforelsket par?
Handler det om sjalusi og misunnelse? Er det fordi mange av oss aldri hadde våget en slik forelskelse? Kanskje fordi vi frykter å miste illusjonene våre, jobben, venninner, familie – alle de som ikke er glad i oss, men opptatt av rykter, hvordan det ser ut. Kanskje de tenker på det materielle, og bekymrer seg for arven?
Jeg håper virkelig at jeg får oppleve en skikkelig forelskelse igjen minst én gang før jeg dør.
Lykke til, Per og Bahareh!