I Dagbladet den 2. november skriver Ingrid Fevang (som presenterer seg som «mor til multifunksjonshemmet barn») en kronikk under overskriften «Ikke tving meg til å føde flere syke barn».
Deretter kommer hun med et verbalt balltre mot verden der hun skriver i ingressen: »Jeg tåler ikke å måtte se enda et av mine barn sveve mellom liv og død på samme måte.»
Ingrid Fevang som presenterer seg i kronikken som «Jeg HAR et sykt barn. Jeg HAR kompetanse til å vite hva som er best for meg og min familie. Det er IKKE å føde et multihandikappet barn til. Bare for å unngå å skape et sorteringssamfunn.»
Nei, Ingrid Fevang hvorfor skal du sette deg og din familie i en slik forferdelig situasjon med å være gravid med et foster som med stor sannsynlighet ville lide av en alvorlig grad av funksjonshemming resten av livet hvis det ble født?
Men det du egentlig vil med ditt innlegg i Dagbladet (og i din egen blogg) er ikke å bli presset til å føde et funksjonshemmet barn til. Du ønsker en ytterligere utvidelse av abortloven med noen flere ukers frist til at du – med dine arvelige anlegg til å få et funksjonshemmet barn – skal kunne få juridisk aksept på å fjerne enda et foster som du og legene mener ville kunne få en funksjonshemning.
Du ønsker deg retten til å foreta en abort lenge etter de tidspunktet som norsk juss – og norsk moral – har satt som grense for å foreta en abort på et foster. Og så bruker du dine morsfølelser i en kraftig retorikk for å få dette privilegium for selvbestemt abort – lenge etter at andre kvinner kan kreve at den aborten de foretar er basert på et selvstendig valg hos gravide kvinner.
For det ER nemlig det dere er – inntil dere tar en abort. Dere er kvinner som er gravide med et foster. Og det er dere helt fram til dere velger å abortere dette fosteret
Inger Fevang! Du skriver så vakkert om morsfølelsen. Du skriver at av dine graviditeter har kun et av fem graviditeter vært friskt og vi opplever at tre av dine graviditeter endte i abort. Dette er sørgelig og leserne (og ikke minst jeg) føler med deg i savnet av de barna som ikke ble født. Vi menn tar også aborter alvorlig når vi er tett på dem.
Men du skriver i din kronikk:
«Vi ønsker oss et friskt søsken til de to små. Og vi har prøvd å gi dem det. Tre ganger har jeg sett den blå streken på graviditetstesten. Tre ganger har jeg spontant reagert med glede, før jeg husker at jeg ikke kan være glad. Enda. Kanskje om 12 uker. «……» Av mine fem svangerskap, har kun ett foster vært friskt.»
Alle som leser den følelsesladede retorikk du bruker, vil føle med deg og din familie – men vi er også andre i denne verden – enn din familie som har et sterkt funksjonshemma barn i familien og lever med dette barnet hver dag – og finner mer glede enn ubehag ved å ha dette barnet.
Men siden dere ønsker dere et friskt søsken til de to andre barna. Da er spørsmålet tilbake til deg. Hva med å forsøke å opptre som et mannfolk – istedenfor å konsekvent presentere din virkelighet med følsom retorikk fra en mors sted, der en gravid livmor snakker?
Vi menn kan ikke bruke vårt kjønnsorgan for å oppnå noen fordeler når det gjelder våre barn – (uansett om de er født eller ikke ble født)
Vi må ta konsekvensen av dette. Og hvis et mannfolk oppdager (slik du og din mann nå tydelig har fått dokumentert) at både den kommende mor og den kommende far er bærere av den samme typen sykdom som gir store muligheter til at barnet som fødes blir født med en alvorlig funksjonshemning.
Da ville de fleste mannfolk trolig for det første vurdere og sterilisert seg – slik at det ikke fødes noen flere barn med en slik arvelig sykdom – og at iallfall hans barn skal slippe dette.
Og når steriliseringen var over så ville et Mannfolk sørget for at han og hans familie adopterte et friskt barn som en forøkelse til familieflokken. Det finnes nemlig masse barn der ute i verden som trenger gode og kjærlige familier.
Så kjære Inger Fevang! (Jeg skriver Kjære fordi jeg vet at inne i deg finnes det kjærlighet for både det som er født og for det du drømmer om skal bli født. Men et adoptert barn er også et barn.) Med et adoptert barn slipper kvinner å bruke sin egen livmor som en retorisk garanti for verden at DE vet best – alltid – også når de ber om ytterligere endring og utvidelse av moral og respekt for et påbegynt liv for å kunne avslutte dette påbegynte livet når framtidsutsiktene ser litt mørkere ut enn med andre foster.
Jeg skriver dette som far for tilsammen syv barn som alle har kommet inn i mitt liv, men via andre kvinners livmor enn min samboer eller hustru. Noen kom noen måneder gamle – noen få år gamle – og andre kom i tenårene. En av barna er også multihandikapet og vi fant henne på et cement-gulv hos en bestemor i den tredje verden da hun var fire år, og hun er i dag syv år og kan – etter tre år – hverken spise – gå eller snakke. Så Jeg har også erfaring fra barn – to av disse er adoptert og den tredje – syvåringen – er inne i adopsjonsprosessen hos de offentlige myndighetene.
Så Inger Fevang. Hva med å forsøke å opptre slik vi mannfolk må når vi møter virkeligheten? Vi må ta ansvar for våre egne barn som blir født med store plager og kanskje stort ubehag etter en fødsel.
Det burde være lett å sterilisere seg når utfallet av et svangerskap er så alvorlig for barnet som blir født. Det er lett for en god familie med et stabilt ekteskap, å adoptere et friskt barn. Et barn som også helt sikkert ligger på et rom et sted i denne verden og lengter etter og drømmer om en kjærlig familie. Og at en av dette barnets søsken har en funksjonshemning er ikke noe problem for dette barnet – som savner en hel familie.
Og en adopsjon kunne jo bare blitt et nytt fint kapittel på bloggen din om Sara.
(Innlegget ble refusert av Dagbladet, men er tidligere publisert på Oskarsblogg.)