Inger-Marie Ytterhorns utsagn på Facebook om at hun helst så at lederen av Oslo kommunes 17. mai-komité var etnisk norsk har utløst sterke reaksjoner og anklager om rasisme.
For å sette Ytterhorns angivelig forkastelige og rasistiske utsagn om hvem som burde sitte i 17. mai-komiteen i perspektiv kunne det som et tankeeksperiment være nyttig å forestille seg at Ytterhorn var farget, og at ytringen hennes hadde funnet sted i en afrikansk eller asiatisk kontekst.
La oss tenke oss et afrikansk land der hvite nærmest demonstrativt ble gitt fremtredende verv ved feiringen av nasjonaldagen. Og la oss tenke oss at et medlem av det svarte befolkningsflertallet hadde protestert og spurt om man ikke hadde etniske afrikanere som kunne brukes til å feire nasjonaldagen. Ville vedkommende ha blitt hengt ut som rasist, slik Ytterhorn har blitt?
Svaret er selvfølgelig nei. Han eller hun hadde blitt hyllet som en god patriot som fremmet en sunn afrikansk selvbevissthet og tok et oppgjør med svart mindreverdighetsfølelse og postkoloniale traumer. Og det samme hadde vært tilfelle dersom det var en asiat som protesterte mot at ikke-asiater ble brukt til å markere nasjonaldagen og andre offentlige høytider.
Svarte, brune og gule mennesker gjorde opprør fordi de ville styres av personer som så ut som de selv, og ikke av hvite. Det var innholdet i opprøret mot det europeiske kolonistyret i Afrika og Asia etter annen verdenskrig. Og knapt noen andre enn ytterliggående hvite rasister tar i dag avstand fra dette opprøret eller svarte, brune og gule menneskers rett til å innrette seg slik de vil i sine egne land, inkludert retten til å besette nasjonaldagskomiteer med svarte, brune eller gule personer.
Jeg skal ikke ta stilling til hvorvidt Ytterhorns kritikk av utnevnelsen av en farget person til 17. mai-komitéleder var klok. Jeg synes imidlertid det er interessant at Ytterhorn henges ut som rasist fordi hun som hvit sier noe hun ville ha blitt hyllet for å si dersom hun hadde vært svart, brun eller gul.