Vi har sett eksempler på fransk galskap tidligere. Mange mistet hodet på Revolusjonsplassen. Maximilien de Robespierre var en alvorlig, «hederlig» og intolerant moralist. Ulastelig i antrekk, opptatt av det kosmetiske, han også, som Macron. Universitetets beste student, fra eliteskolen Lycée Louis-le-Grand, pompøs i sin fremtreden og i sine visjoner.
Kanskje ligner Macron mer på Robespierre enn på Napoleon. Uansett gikk det svært galt for dem begge, selv om intensjonen om et mektig Frankrike var den drivende kraften. Så gikk plutselig alt galt.
Robespierre manglet som Macron fullstendig bakkekontakt, ble mer og mer sær fordi han levde seg inn i det gamle, romerske litterære og politiske universet. Han ble tidlig kalt for «romeren» av sine lærere. Til slutt opplevde han nasjonalkonventet som et slags romersk senat.
I dag er globalismen Macrons mantra og visjoner for Frankrike. Ensidig og sært det også, fordi han møter så liten forståelse for disse ideene i sitt eget land. Frankrikes nære og daglige problemer er nærmest uinteressante. Derfor stuper presidentens popularitet på meningsmålingene. Han har i hele sin periode så langt, virket fremmed for det franske folket, og for den muslimske delen av befolkningen er han slett ingen helt, de forstår ham heller ikke.
Frankrike har mer enn 67 millioner innbyggere. Rundt 10 prosent av befolkningen er muslimer. Den muslimske befolkningen i Frankrike er den største i Vest-Europa. De fleste er innvandrere fra Nord-Afrika eller fra andre tidligere kolonier i Afrika.
Temaet om at muslimene er i ferd med å ta over Frankrike er fortsatt offentlig tabubelagt, men franske intellektuelle, forfattere og journalister holder dette for et sannsynlig utfall. Flere våger nå å uttale at borgerkrigen faktisk er i gang, etter at integreringen av den muslimske innvandrerbefolkningen har vært feilslått i flere generasjoner. Borgerkrigen i Frankrike går etter etniske og religiøse skillelinjer.
Mange fremstiller innvandrerne som en fattig underklasse. Sannheten er at innvandrerne dominerer den kriminelle økonomien og kontrollerer narkotikaomsetningen, utpressing, heleri og prostitusjon. I tillegg får de mange ganger mer av sosialhjelp og trygder enn etniske franskmenn. Innvandrerne har derfor jevnt over en levestandard som er høyere enn den gjennomsnittlige franskmann.
Den franske innenriksminister trakk seg nylig fra sin stilling. Han kunne ikke forestille seg at landet skulle ende i et multikulturelt mareritt. I sin avskjedstale advarer han mot de enorme problemene som Frankrike står overfor, hvis ingen gjør noe umiddelbart, og det tror han ikke på selv. Ministeren kan ikke beskyldes for høyreekstreme synspunkter, han regnes som en politisk korrekt sosialist i den franske nasjonalforsamlingen. Hans avskjed er selvfølgelig en sterk kritikk av presidenten selv, som fullstendig velger å overse Frankrikes integreringsproblemer.
I virkeligheten kan ikke ordet integrering benyttes på muslimer, de ønsker bare å etablere sine egne autonome områder, uten innblanding av etniske, franske myndigheter. Vold defineres av muslimske grupper nærmest som nødvendig og av «kjærlighet til Frankrike».
Den franske professoren ved universitetet i Paris, Guy Millière, skrev nylig en artikkel for tenketanken Gatestone Institute der han tegner et dystert bilde av utviklingen i sitt hjemland. Han viser blant annet til boken «Une France soumise» (Et undertrykt Frankrike), som ble utgitt av historikeren Georges Bensoussan.
Den samme forfatteren skrev allerede i 2002 boken «Les territoires perdus de la République» (Republikkens tapte territorier) under pseudonymet Emmanuel Brenner, der han beskrev hva som foregikk i de franske forstedene, no-go-sonene.
Han fortalte om det aggressive og utbredte hatet til Vesten, som de fleste unge med innvandrerbakgrunn deler, og om unge muslimers hat mot jøder. Angrepet på jøder i Frankrike står ikke tilbake for nazistenes herjinger med denne folkegruppen på gater og offentlige plasser, og mot boligområder og butikker. Muslimsk antisemittisme gjør livet ulevelig for jødene. Samtidig ignorerer de franske mediene bøkene og advarslene.
Det fransk-jødiske samfunn er det største i Europa, men det minsker raskt. i år 2000 var antallet 500.000, men antallet er nå mindre enn 400.000 og jødene forsvinner fordi de blir jaget ut. Jødiske kvarterer, som en gang blomstret, er i ferd med å dø ut. Franske myndigheter forholder seg tause.
I sin nye bok konkluderer ikke lengre Georges Bensoussan med at det er enkelte bydeler i Paris og andre større byer som er i ferd med å løsrive seg fra Frankrike. Han mener at hele landet nå er i fare for å gå til grunne. Politikere gir opp, og gir muslimene en innflytelse som gjør Frankrike til et helt nytt og annerledes land.
Frankrike har visse likheter med Libanons situasjon. Libanon var en svak fundert stat med et kristent flertall, som opplevde en gradvis økende muslimsk befolkning. De fleste var flyktninger fra krig. I 1975 ble landet kastet ut i en sekterisk borgerkrig som varte i 15 år. I dag er Libanon en ustabil stat med et muslimsk flertall.