Marthe Michelet har skrevet bok om motstandsbevegelsen og jødene under Den 2. verdenskrig, en bok motstandsbevegelsen kommer dårlig ut av. Hun finner det bl.a. «umulig å ikke bli slått av de anti-jødiske holdningene hos mange av grenselosene», ifølge Dagsavisen.
Store Norske skriver at nærmere 50 000 nordmenn ble ført over svenskegrensa av grenselosene. De var lokale kjentfolk. Trolig var over 1000 personer involvert, mange av dem ungdommer. Det er registrert over 120 flyktningeruter som var i bruk over flere år, fra Iddefjorden i Østfold til Varangerhalvøya i Finnmark.
29 grenseloser falt, ble henrettet eller døde i fangenskap. 55 hjelpere fikk samme skjebne.
Fra deportasjonen av jødene startet høsten 1942 til krigens slutt ble totalt omkring tusen jøder ført trygt over grensa av grenseloser. Den jødiske minoriteten i Norge var ikke så stor, i alt ca. 2000 personer. Ifølge historikerne ble 773 jøder deportert til Tyskland.
I alt greidde motstandsbevegelsen å redde halvparten av jødene i Norge, og flere enn de som ble deportert. Det er kanskje for dårlig, slik Marthe Michelet og andre etterpåkloke kan se det fra trygg avstand både i tid og rom?
Med fare for eget liv gjorde grenselosene en stor innsats under hele krigen, men uregelmessigheter forekom. En stygg sak var Feldman-saken, der to grenseloser ranet og drepte det jødiske ekteparet Rachel og Jacob Feldman. Etter krigen ble losene dømt for underslag, men frifunnet for drapene. De hevdet nødverge – flyktningsruten kunne blitt avslørt.
Det beste settes ofte opp mot det gode, men i virkelighetenes verden er det alltid to vektskåler. To drap er to for mye. Det oppveier ikke at 50 000 menneskeliv ble reddet. Blant disse var halvparten av landets jødiske befolkning.
Dette var ikke generalenes, politikernes og byråkratenes krig. Det var vanlige nordmenn som med fare for eget liv gjorde en stor innsats mot de tyske okkupantene. Kommunistene var aktive i virksomheten. Ikke sjelden var de pionerer. Det er vel en av grunnene til at grenselosene ikke har fått den plassen i norsk krigshistorie som de fortjener.
Ved Kroksund i Marker er det reist et minnesmerke over Ole Burås, en tolvbarnsfar og kommunist som ble skutt av grensepolitiet den 21. april 1944, mens hans virket som grenselos.
Det burde kanskje forundre meg at Marthe Michelet, som jeg antar oppfatter seg som venstreorientert, bidrar til å kaste dritt på grenselosene. Det gjør ikke det. Skrapvenstre er en velsignelse vi er påført av globalismen og multikulturalismen. I motsetning til grenselosene og resten av motstandsbevegelsen, har de ingen nasjonalstat å forsvare.