Illustrasjonsbilde. Klippemoskéen i Jerusalem. Foto: Wikimedia Commons.
annonse

Inn fra Middelhavet lander vi med Lufthansa på Ben Gurion flyplass. Rett i strandkanten. En overraskende kort flytur fra Munchen på 3,5 time. Israel og Jerusalem har for meg virket å være veldig langt fra Norge, men det er bare en liten svipptur unna.

annonse

Ben Gurion flyplassen ligger i Tel Aviv , og derfra til Jerusalem er det ca 40 min i bil.

annonse

Israel er på størrelse med Hedmark fylke og har 9 millioner innbyggere. Ca 20 prosent av disse er arabere, resten er jøder.

Å kjøre inn til Jerusalem i solnedgangen er en stor opplevelse. Alle bygninger er bygget av samme kalksteinstype, preget av lav bebyggelse med flate tak.Man kan lett tenke seg tilbake til atmosfæren på Jesus tid, det er noe sakralt over både byen og lyset.

Vi sjekker inn på  vakre American Colony Hotel i Øst Jerusalem. Hotellet består av flere bygninger inne på ett område med haver, bassengområde og en hyggelig patio/atrium i midten av hovedbygningen. Dette er 5 stjerners på sitt beste, og langt fra billig. Generelt høyt prisnivå på hoteller i Jerusalem. I resepsjonen er det en tavle med navnene til alle celebriteter som har bodd der, og tror du ikke at navnet til vår egen Jonas Gahr Støre står der også. Resepsjonisten er full av entusiasme når han hører vi er norske, og kan fortelle at her pleier alle norske pressefolk å bo. Tydligvis politikere også. Dette får vi også bekreftet senere fra annet hold. Godt å vite hva pressestøtte og lisenspenger brukes til.

annonse
annonse

Neste dag starter med ett lite quiz-opplegg for å få hentet ut en leiebil vi har bestilt. Med litt feilnavigering og ekstra tidsbruk får vi returnert med bilen til hotellet.

På forhånd har vi alliert oss med noen bekjente i Jerusalem, som har sagt at de kan vise oss rundt. Mona og Peter er jøder, hun norsk, han ungarsk/norsk og de bor nå i Jerusalem på 14 året.

Turen går først til Holocaust-museet. Det viste seg å være det perfekte bakteppet for resten av oppholdet vårt i Israel. Selve museet er en arkitektonisk opplevelse, men det er selvsagt innholdet som gjør størst inntrykk. 6 millioner jøder, jaktet, fanget og drept i løpet av noen få krigsår. Kaldt, kynisk og beregnende.

annonse
Reklame

Det er en egen bygning i museet for de drepte barna. En kuppelbygning hvor det er helt mørkt inne. Under kuppelen lyser myriader av stjerner på en stjernehimmel. En stjerne for hvert drepte barn.

Muren rundt gamlebyen i Jerusalem. Foto: Monica Staff.

Turen går videre til gamle Jerusalem. En firedelt labyrint, eller basarlignende by. Delvis ringmurer rundt. En jødisk, en muslimsk , en kristen og en armensk del. Fascinerende trange gater og smug hvor man er ganske glad for å ha med seg en lommekjent guide som snakker hebraisk. Peter er en usedvanlig sprek 79 åring, som tydeligvis kan gå i timesvis i 39 grader varme uten både vått og tørt, så lunchen med leskende vin og god mat ble elegant hoppet over, bestemte Peter.

Russisk jøde med sin familie foran klagemuren. Pelshatt i 40 varmegrader. Foto: Monica Staff

Derimot fikk vi med oss alt som var å se i gamlebyen. Gravkirken, Golgata, eller Via Dolorosa som den egentlig heter, med alle sine stasjoner, og Klagemuren med utsikt til Oljeberget, Getsemanehaven og med Al-Aqsa moskeen på toppen. Overalt dypt religiøse mennesker i bønn, og i Gravkirken og ved Klagemuren gråtende, bedende og klagende mennesker. Mange forskjellige religiøse klær og symboler, i det hele tatt mange forskjellige religioner tett sammen inne i hjertet av Jerusalem.

Inne i gamlebyen. Foto: Monica Staff.

Og her er kanskje kjernen av det som er problemet. Samtlige påberoper seg Jerusalem som sin religions vugge. Ikke minst er Al-Aqsa moskeen er stadig kilde til konflikt mellom jøder og muslimer. Det er fascinerende å se hvor tett på hverandre alle disse hellige stedene ligger. Og det er varmt her. 40 grader. Lett å bli irritabel da.

Kontrasten til drinken etterpå , i hagen på hotellet, i skumringen under svalende trær er stor. Det er tett, varmt og folksomt i gamlebyen, men det er den som er sjelen og DNA’et til Jerusalem.

Inne i gamlebyen. Foto: Monica Staff

Neste dag setter vi oss i bilen og setter kursen mot Judea-ørkenen og Dødehavet. Jerusalem ligger på 800 m.o.h. og vi skal ett godt stykke under havnivå. Når vi kommer ned på flaten mot Jordanelven passerer vi byen Jeriko. For oss som har hatt Kristendom på skolen, før KRL osv erstattet en grundig innføring i kristendommen, så er både Jordanelven og Jeriko kjente og kjære navn. De bringer tilbake historien om da Josva krysset elven med sine folk for å ta Jeriko. Og myten om Jerikos murer.

Det er fantastisk å få sett disse stedene.

Fra Masada og ned mot ringmuren til en av de romerske legionene. Foto: Monica Staff

På vei mot Dødehavet stopper vi ved fjellet Masada. Her går det en taubane opp til en gammel borgby, bygget av Herodes den store som feriested Fjellet er relativt utilgjengelig på andre måter enn gondolen opp.

Her bodde 940 jøder, en gruppe kalt seloter, som var fordrevet fra Jerusalem, i 3 år, mens de var kringsatt av romerske legioner. Herodes var død, men hadde etterlatt seg kornlagre og sisterner, som gjorde at selotene kunne overleve. Tilslutt hadde romerne klart å bygge ferdig en jordrygg, og kjørt opp en rambukk  på baksiden av fjelltoppen.

Selotene skjønte at de ville bli tatt neste natt, og da ende opp som slaver eller som løveåte i Colosseum. Da romerne kom opp neste dag fant de 940 døde seloter. Hver mann hadde tatt livet av sine familier, så hadde mennene drept hverandre, og tilslutt tok sistemann selvmord. Les mer her.

Ved Dødehavet ligger det en del badehoteller av grei standard, men det er relativt store enheter som ikke er spesielt sjarmerende på noen måte.

Det er badingen i Dødehavet som er opplevelsen her. Meget underlig å flyte rundt som en dupp, i  40 graders varme, i 35 graders vann. Bare pass på å ikke få vann i øynene. Det svir. For å si det mildt.

Minerydding. Foto: Monica Staff.

Dagen etter fortsetter vi nordover via Jordandalen mot Golanhøyden, Genesaretsjøen og Syria. På veien gjør vi ett stopp ved ett døpested ved Jordanelven. Her døpes folk i skjønn forening med mineryddere fra FN på jordene ved siden av.

Vi blir stoppet på en kontrollpost på vei nordover, frem med ID og undersøking av bilen. Tanks og militært personell overalt. Vi hørte etterpå at det hadde vært en hendelse rett i nærheten, som medførte at de omdirigerte trafikken. Før Golanhøyden ble tatt av Israel i 1967, så pleide syrerne å ligge på toppen og skyte på fiskerne nede på Genesaretsjøen. Området rundt vakre Genesaretsjøen fremstår som frodig og fredelig, omkranset av Golanhøyden på to sider. Oppe på Golanhøyden er det ett forbausende flatt og stort område med bosetninger og ett stort veinett. Herfra kan man se inn i Syria. Vi kjører tilbake til Jerusalem i kveldingen, og gleder oss over nok en kveld med god mat og godt selskap i denne vakre byen.

I Israel har alle menn 3 års obligatorisk verneplikt, kvinner har 2 år.  De kan mobilisere en meget stor hær på kort tid. Dette, sammen med deres teknologiske overlegenhet gjør at de holder stand i sitt lille, og lovede land. Peter sa hele tiden VI. Samholdet er sterkt. Er det det at jødene er dyktige, intelligente og omgjengelige mennesker som har gjort de så hatet gjennom tidene. Har deres dyktighet vært provoserende for de som vil at alle skal marsjere i takt, og være like?

Uansett er det ufattelig at hat og antipati, kaldblodig gjorde det av med 6 millioner jøder bare for 70 år siden. En mannsalder, som vi kaller det.

Når man ankommer Israel får man ikke stempel i passet, men en liten lapp man må ta vare på til man reiser igjen. Med israelsk stempel i passet ville jeg ikke kunne kommet inn i del andre land. Muslimene i Jerusalem lever fredelig ved siden av kristne og jøder. Vet ikke helt hvordan det ville funket i Damaskus. Eller Jemen. Hamas blir av Israel sett på som en liten, amatørmessig terrorcelle, mens vi her hjemme skulle tro at det var den krigsmaskinen. Henviser til Jonas Gahr Støre for flere detaljer. Han har jo snakket med Hamaslederen personlig.

Palestina er ett område i nordøst som strekker seg inn i ett par naboland. Gjennom tidene tilflyttet av folk fra flere steder i Levanten for å få arbeid på de frodige markene, eller kjøpe seg en liten bit land. Etterhvert har det blitt litt mange om beinet. Yasir Arafat var en egypter som kom forbi, været misnøye, og så sitt snitt til å samle troppene. Med palestinaskjerf og norsk bistand i ryggen, så sørget han for at hans kone satt igjen med en formue på 2 milliarder kroner da han døde i 2004.

Det er omfattende sikkerhet inn og ut av Israel, så det er litt mer mas enn hva man er vant til, men med god tid går alt bra. Det er ingen visumplikt. Mona og Peter var enestående med sin hjelp til oss, både med tips på forhånd, og guiding underveis. Turen hadde definitivt ikke vært den samme uten.

Jeg tok med papirlappstemplet mitt hjem til Norge. Får lime den inn i ett imaginært album, sammen med alle de andre gode minnene fra Israel. Until next time.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett medlemskap finner du ved å trykke her.


Ved å bruke kommentarfeltet erkjenner du at du har lest og forstått våre regler for kommentarfeltet. Disse finner du her.