I dag er det 100 år siden 1. verdenskrig ble avsluttet. Over 9 millioner soldater og minst 6 millioner sivile døde i løpet krigsårene. Dette hadde store konsekvenser for etterkrigstiden, noe som ble forsterket av den såkalte spanskesyken, som i motsetning til de fleste influensaer faktisk rammet unge i sterkere grad enn eldre.
Ingen forventet krig i 1914. Europa hadde unngått de virkelig store konfliktene i 99 år siden Napoleons nederlag ved Waterloo. Perioden før krigen var preget av vekst, handel og økonomisk integrasjon. Norman Angell hadde så sent som i 1910 i sin bestselger The Great Illusion erklært at kostnadene ved en moderne krig ville bli så enorme at krig var svært usannsynlig, og i verste fall ville den avsluttes raskt.
Det var stor europeisk integrasjon også kulturelt, selv om dette selvsagt gjaldt en liten elite. Unge, velutdannede menn fra overklassen reiste fritt rundt i Europa på dannelsesreise. Turismen som fenomen gjorde Europa mindre. Offentlig kommunikasjon ble stadig bedre, særlig jernbanen var viktig. Det var lett å passere grensene. Engelske studenter snakket som regel flytende tysk og fransk, og vice versa.
Helt på toppen av hierarkiet fant vi monarkene og deres familier. Alle land i Europa var monarkier, med unntak av Sveits og Frankrike. Disse var stort sett i slekt med hverandre, og var nært knyttet sammen gjennom giftemål over landegrensene.
Riktignok hadde det vært lokale konflikter, men disse utviklet seg aldri til noe større.
Allikevel foregikk det en gigantisk opprustning. Ny teknologi krevde nye krigsplaner. Særlig utnyttelse av jernbane og kraftig artilleri ble sett på som viktig, men også massive infanteristyrker. Frankrike utvidet i 1913 verneplikten til 3 år for å matche den tyske hær i størrelse. Tyskland hadde 2 års verneplikt, men større befolkning.
Balkan–krigene i 1911 og 1913 svekket Østerrike-Ungarn. Så når storhertug Franz Ferdinand ble drept som følge av de såkalte «skuddene i Sarajevo» 28. juni 1914, ble Wien rasende.
Nå gikk det fort: I løpet av få uker falt diplomatiet sammen. Wien mente at den serbiske organisasjonen Narodna Obrana (folkeforsvar) sto bak attentatet, og krevde tilgang til Serbia for å overse etterforskningen. Serbia så på dette som en krenkelse av deres suverenitet og nektet. 23. juli stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum til Serbia, og de fikk carte blanche fra Tyskland. Serbia mobiliserte deler av sine styrker.
28. juli erklærte Wien krig mot Serbia, noe som igjen medførte at Russland, som allerede hadde erklært sin støtte til Serbia, mobiliserte. Dette skapte panikk i den tyske generalstaben, som i henhold til Schlieffen-planen for enhver pris måtte unngå krig samtidig på to fronter. Planen innebar at man måtte knuse all motstand i vest først, så sende styrkene østover for å stå imot russiske styrker på østfronten. Avgjørelsen ble tatt, og dermed fulgte ordren om mobilisering også i Tyskland.
To ultimatum, rettet mot Russland og Frankrike, hadde ingen effekt. 1. august kom den tyske krigserklæringen mot Russland, og siden Russland og Frankrike var allierte var dette i praksis en krigserklæring også mot Frankrike (den offisielle kom to dager senere).
Tyske styrker ble satt i bevegelse. På vei mot den franske grensen krysset tyske styrker gjennom nøytrale Belgia, noe som brakte Storbritannia inn i krigen. Terningen var kastet.
Selve krigen skal jeg ikke si så mye om, bortsett fra at det var en ufattelig brutal affære hvor mange nye eller kraftig forbedrede våpen ble tatt i bruk. Tyskland endte opp med sin fryktede krig på to fronter, helt til Russland trakk seg ut i 1917 som følge av de indre urolighetene.
Soldatenes lidelser i skyttergravene var umenneskelige, kun avbrutt av de stadige, nytteløse stormangrepene mot fiendens befestede linjer, som resulterte i enorme tap og få eller ingen militære fremganger. Artilleri ble tatt i bruk i stor grad, og moderne maskingevær drepte for fote. De første, primitive stridsvognene dukket opp med begrensede resultater, men stort potensiale. Selv kavaleri av den gamle typen – med soldater til hest – ble brukt i starten av krigen. Luftkrig var et helt nytt fenomen. I 1915 kom de første gassangrepene, som medførte fryktelige menneskelige lidelser, men hadde liten militær effekt.
Generalene hadde ikke strategisk og taktisk kompetanse til å utnytte de nye våpnene, og den vanlige soldat måtte betale prisen i blod og smerte.
Etterhvert kom også ubåtkrigen, noe som var en sterkt medvirkende årsak til at USA omsider gikk inn i krigen i 1917 (i tillegg til det såkalte Zimmermann-telegrammet). Deretter var det bare et spørsmål om tid, og etter noen siste desperate fremstøt måtte den tyske generalstaben innse at videre kamp var nytteløs. Våpenhvilen, løst basert på Wilsons 14 punkter, trådte i kraft 11. november 1918 kl. 11.
Selve fredsavtalen ble underskrevet i Versailles 28. juni 1919, akkurat fem år etter skuddene i Sarajevo. Tyskland ble pålagt ansvaret for krigen og pliktig til å betale store beløp i krigserstatning. En tysk korporal, som hadde blitt såret i krigen og dekorert med Jernkorset, ble rasende over det han kalte «november-forbryterne». Tyskland hadde ikke tapt krigen, men blitt sviktet av sine ledere, var mantraet til korporalen som bar navnet Adolf Hitler. Svært mange, særlig krigsveteraner, delte Hitlers syn.
15 år senere tok Hitler makten. Dermed var en ny krig nesten uunngåelig.
Vi som lever i dag bør merke oss hvor kort vei det er fra fred, frihet og fremgang til katastrofe. I et fredelig Europa av i dag, som også er sterkt integrert, har åpne grenser, og ingen naturlige ytre trusler (hvis man ikke tror russerne har skumle planer) så er det allikevel mange mørke skyer på himmelen.
Men det som truer oss er av en annen karakter: Våre trusler kommer innenfra. Hovedsakelig er dette et resultat av en svak europeisk økonomi, og en svak europeisk elite som synes likegyldige overfor vår sikkerhet. Den massive migrasjonen pågår for fullt, uten at noen har spurt folket. Migrasjonen øker presset på både økonomien og tryggheten.
Dessuten er befolkningen dypt og uforsonlig splittet. Akademia slites i filler av postmoderne idéer og radikale aktivister på alle universiteter. Våre ytre grenser er vid åpne, den militære kapasiteten er redusert, og politistyrkene er tilnærmet i full oppløsning i land som Sverige og Frankrike. En rekke terrorangrep skremmer. Ytringsfriheten er under sterkt press, og den politiske debatten føres ikke gjennom dialog, men med slagord og skjellsord. Dessuten har også vi nylig hatt vår Balkan–krig.
En fullskala krig av typen 1. verdenskrig er neppe et aktuelt scenarium. Men det betyr ikke at vi bør føle oss trygge.