Til deg som er kommet til landet vårt som flyktning eller arbeidsinnvandrer, i håp om et bedre liv, og som har tatt med deg din muslimske tro og kultur, og som ofte gir uttrykk for å bli krenket.
Vi har rett til å si hva vi mener her. Vi har oppnådd mye når det gjelder kvinner og menns rettigheter, og likeverd. Vi har demokrati og folkestyre. Vi har rett til å tenke og tro hva vi vil. Vi er stolte av vår humanistiske arv og vår kristne arv, selv om mye kan klandres kirken opp gjennom århundrene. Vi har intet prestestyre eller tankepoliti.
Vi er forbi den mørke middelalderen med overtro, kirkemakt og elendighet. Opplysningstiden forandret vår tenkemåte. Den var frigjørende i forhold til kirken og forståelsen av vår plass i universet, men det kostet! Vi kan rette stjernekikkerten mot himmelen: Vi ser både soler, planeter og måner, og mye mer, og vi tør nå å si hva vi ser uten å risikere livet.
Men nå blir det klarere og klarere at noe er i ferd med å skje, føler mange!
Vi merker at en del av våre nye «landsmenn» – noen kom for snart 50 år siden, men en stor del er forholdsvis ferske i landet – ikke respekter vår kultur og vår væremåte, men bare later som. Mange nordmenn opplever at muslimer er nedlatende til oss vantro, og tilkjennegir en omvendt form for fremmedfiendtlighet i forhold til samfunnsdebatten ellers. Vi kommer til å havne i helvete.
Stadig hører vi at muslimer blir krenket over nordmenns manglende respekt for Islam og deres kultur, og at vi krenker profeten. Dette er en snedig måte å oppnå en offerrolle på. Noen sier, kanskje med rette, at det er en utspekulert og kalkulert form for hersketeknikk, og at det er en innlært krenkelse, og ikke ekte følt.
Det er ingen menneskerett å bli krenket, og ingen har hevd på å bli krenket. At Ola og Kari Nordmann blir krenket og såret over det de opplever, har vi ikke hørt så mye om. Noen innvandrere krenker oss og våre verdier fordi de forventer at vi skal tilpasse oss dem og deres kultur og religion uten motforestillinger. Det gjøres forsøk på å bygge opp parallellsamfunn med avstand til det norske samfunnet – hvor vi heller kunne ønske oss flere forsøk på integrering – og hvor klantenking, religionen og kulturen fra opprinnelseslandet, råder fra vugge til grav. De har søkt tilflukt og beskyttelse, eller kanskje kom de «bare» for å få et bedre liv for seg og sine. Et bedre liv håper vi de har fått, men fornøyde er de ikke:
Er det da så rart at mange nordmenn opparbeider en motvilje, en motreaksjon og irritasjon, og føler seg utnyttet og krenket? Men mobbing og hatytringer er ikke måten å reagere på!
Terrorister og fanatikere har latt seg lede av forskjellig tankegods, og har stedvis forårsaket mye elendighet, ja rene helveter på Jorda. Religionen og politiske retninger har inspirert dem til grusomheter. Vi har vår Breivik, men han er ikke bevis på at noen kan klistre terroriststempelet på resten av det norske folk. Vi kan heller ikke påstå at alle muslimer er terrorister. De fleste vil leve i fred og fordragelig, og vil ikke provosere noen.
For oss nordmenn er det skremmende å se bilder av fanatiske islamister, og verre er det når vi på hjemmebane opplever dem rope død og fordervelse over annerledes tenkende. Og truer med: Bare vent til Norge blir et muslimsk kalifat!
Mange «ekte» nordmenn føler engstelse, ikke først og fremst for hva ekstremister kan finne på, men for at vår, Ola og Karis, frihet vil bli innskrenket igjen: De frykter at en ny middelalder er på vei inn i landet. Sunn fornuft og opplysningstidens oppdagelser skal vi ikke vite om mer. Prestestyret er på vei tilbake i ny forkledning.
Det er som å gå bakover i historien. Det er Koranen som forteller hvordan verden ser ut. Demokrati, stemmerett for menn og kvinner, og like rettigheter for menn og kvinner er historie. De religiøse robotene har overtatt makten over tankene våre, og bestemmer hva det er lov å si og mene.
Er du blant dem som tiljubler dette? Er det dette du vil? Er det kalifatet du er ute etter? Og du forlanger å føle deg velkommen!
Hva flyktet du fra, eller hvorfor kom du egentlig? Med patriarkalsk bestemt bagasje ser vi at mange jenter og kvinner kler seg opp i religiøse uniformer, ufrihetens drakter sett med våre øyne, men det er visst for å komme nærmere Gud. Det synliggjør i hvert fall hvem som har makta. Hva med mennene og deres nærhet til Gud? Dette er noe nytt for oss, og vi tenker: De kunne vært frie nå, både menn og kvinner, men de velger fortsatt fysisk, psykisk og religiøs ufrihet. Og den vil noen også prakke på oss.
Vi lurer igjen på hvorfor du kom, eller hvorfor du flyktet når møte med frihet og vår kultur kan såre deg sånn med våre krenkelser. Det kan virke som om du ikke vet at vi er kommet til 2018 ifølge vår tidsregning her i Norge, 1440 etter den islamske kalenderen.
Mange som kommer til Norge som flyktninger, har flyktet fra land med diktatur og med religiøs og politisk undertrykking.
Da er det smakløst og uhøflig, for å bruke en litt avdempet språkbruk, å fronte den religionen og politikken som er årsak til flukten. Noen vil med rette spørre seg om hvorfor du kom. Du burde respektere det samfunnet du er kommet til, og ikke provosere fram motvilje i folket og samtidig legge skylden på det nye landets innbyggere.
Det er ingen som hindrer deg i å tilbe din gud hvis du gjør det i ditt hjem. Det er når du forlanger «særfordeler» i det offentlige rom, er avvisende til andre mennesker med begrunnelse i religionen, og utstråler forakt, og likevel forventer å bli respektert, at mange mener at nok er nok, og at du bør ta skreppa på ryggen og dra hjem til der du kom fra, for å bruke et folkelig uttrykk. Blir det for risikabelt, kan du prøve å finne et annet lykkeland. Valget er ditt. Men: Hvorfor kom du?
Alle som kommer til Norge på redelig vis, og som er åpen i forhold til den norske kulturen, skal bli tatt imot på best mulig måte. Vi vil gjøre vårt beste for at de skal trives og integreres så godt vi kan, men mye er opp til dem som kommer.
Mange nordmenn blir engstelige og usikre på hva islam egentlig er for noe. Noen muslimer hevder at islam er fredens religion, men i virkeligheten ser vi det motsatte. Det er stor uenighet om hvem som tolker Koranen riktig, og hvem som har rett til å føre arven etter Muhammed videre.
For utenforstående virker det ikke som om toleransen for annerledes tenkende er særlig utviklet. Sett fra utsiden, er inntrykket i høy grad en fryktkultur. Det er først når meningene til annerledes tenkende er kneblet at freden kan senke seg over marken. Noen er pisket til lydighet, noen er henrettet for konvertering, andre for blasfemi, andre igjen for at de kunne for lite av den «fullkomne» boka de burde leve etter.
Jeg tror ikke de fleste som regner seg som muslimer, har lest det som står i Koranen og tilhørende skrifter, men godtar det de får høre i moskéene.
Hvis du, som muslim, vil ha meg til å tro at Koranen er sannhetens evangelium, og at Muhammed var gitt fullkommen kunnskap og var ufeilbarlig, krenker du min forstand og rett til å tenke som jeg selv vil. Du er i Norge nå, og her har vi lov og rett til å pirke borti alle vedtatte sannheter både om religion og annet, også om Islam, Muhammed og Koranen.
Vi har heldigvis vært igjennom opplysningstiden som fremhevet fornuften som rettesnor for alle forhold i tilværelsen. Opplysningstiden hadde sine røtter i det vitenskapelige verdensbildet på 1600-tallet. Naturvitenskapen kom med andre forklaringer på naturfenomener enn dem kirken hadde stått for, og kirken mistet derfor mye av sin makt. 1536 komreformasjonen til Norge. Med den ble det enkelte menneske mer og mer gitt mulighet til selv å tolke Bibelen. Humanismen og renessansen ga inspirasjon til reformasjonen.
Muhammed levde fra ca. 570 til 8. juni 632 på Den arabiske halvøy. Dette var før humanismen, renessansen, reformasjonen, opplysningstiden, den franske revolusjonen og fremveksten av demokratier som vårt. At Muhammed i tiden han levde, var gitt fullkommen kunnskap og var ufeilbarlig, overgår de fleste ikke-muslimers sunne fornuft.
Jeg har lov til å hevde meningene mine om dette spørsmålet. Om du da kommer med at du blir krenket, er det helt greit. Dersom du mener at din følelse av krenkelse bør føre til at jeg må straffes, oppfatter jeg ikke det som noe annet enn en utspekulert form på hersketeknikk. Er du ikke enig med meg, er det helt greit, men uenigheten går begge veier. Du har ikke enerett på sannheten, eller på å føle deg krenket, selv om du tror det selv. Du krenker meg i minst like stor grad. Kanskje blir vi sittende på samme celle og får mulighet til å snakke sammen. Hvem vet!
Det eneste som kan føre til en forsoning mellom muslimer og annerledes tenkende, og muslimer i mellom, er en muslimsk reformasjon uten blodsutgytelser, forhåpentligvis, og en fordypning i det som har skjedd i verden utenom det tilstivnede muslimske univers. Kanskje isen vil smelte.
Gi alle muslimer retten til selv å tolke Koranen og Muhammed sett med vår tids kunnskap og med sin egen sunne fornuft, uten å risikere livet. Tro og tvil må kunne gå hånd i hånd!Humor og selvironi må bli som ekstra krydder på maten! Da er det håp!
«Skal det ingen ende ta?» stod det i et debatt-innlegg i Klassekampen tirsdag 6. november i år etter løslatelsen av en blasfemi-dømt kristen kvinne i Pakistan. Tusenvis av fanatiske demonstranter tok til gatene i Lahore på grunn av løslatelsen. De ville ha henne dømt til døden.
Ja, det store spørsmålet er: Skal det ingen ende ta? Nå må muslimene forstå at vi lever i år 2018, snart 1400 år etter Muhammeds død.
Jeg håper ikke vi kommer tilbake til før-kristen-tid i Norge da Håvamål var råd å følge. Mykje var bra, og Mannevit mykje er ikkje så dumt, men:
Eit ord til om den
som ille du trur
og ikkje kan leggje lit til:
le skal du med han
og låst vera ven;
lik vera gåve og løn.
Håvamål 46
Ikke så ulikt det noen har opplevd i forholdet til våre nye landsmenn, dessverre.